Uten deg,er jeg lykkelig

Søvnløse natten

Klokken slo et på kvelden. Hun åpnet øyene sine ,og satt seg på sengekanten sin. Hun hadde ikke akkurat en stor seng eller et stort rom, men den dugde nok. Mer enn nok egentlig. Hun kommer til å savne dette fælt, det lille rommet sitt, det latterlige rosa senga si ,og ikke minst det fine jentete sminkebordet som hun har fått av moren sin til bursdagen sin.
Dette var enda en søvnløs kveld hun måtte gjennom. Hun har ikke sovet siden forrige uke når hun fikk vite at de skulle flytte om et par dager til en annen by. Riven forstod fortsatt ikke hvor den ideen om å flytte kom fram. De flyttet hit for noen måneder siden, og hun klarte allerede å få seg nye venner samt glemme fortiden sin. Det var ikke enkelt å glemme det som har skjedd tidligere i livet hennes, men hun hadde håp om at det værste var allerede forbi. Uheldigvis skulle hun akkurat til å få forstå hvor mye feil hun tok.
 av en lang rekke med banneord som kom ut fra stua. Riven tok på seg tøflene, slang på seg badekåpen ,og bevegde seg stille å rolig nærmere døren for å høre bedre.' Hva faen gjør du her David!?, jeg sa du aldri skulle komme tilbake hit!' Ropte moren min. 'Vel, nå fant jeg dere på nytt ,og har ikke tenkt å la dere slippe unna med dette!' Skrek David tilbake. Riven fikk sjokk ,og snublet vekk fra døren. Uheldigvis så traff hun hyllen med bøkene som datt høyt ned på bakken. Hun kjappet seg å plukket de opp og håpet virkelig på at ingen hørte henne. Forseint innså hun at det stilnet i stuen, ingen skrek lenger, ingen bannet lenger. Istedenfor hørte hun skritt som ble høyre og høyre for hvert sekund. Hun hadde ikke tid til å rydde opp rotet, hun slang av seg kåpen samt tøflene,og hoppet oppi senga. Dermed lukket hun øyene og ønsket sterkt at dette var bare en av de marerittene hennes ,og ikke virkeligheten.

Det viste seg å være feil. Døren hennes ble åpnet med et smell, og inn i rommet braste faren hennes. 'Din jævla drittunge!' skrek han så høyt han kunne. Riven kunne ikke røre seg, det turte hun rett og slett ikke. 'Ikke lat som du ikke kan høre meg, for det vet jeg du kan Riven!'fortsatte faren å rope. Riven åpnet forsiktig øynene ,og stirret på faren sin som stod ved siden av nattbordet hennes. Han hadde på seg fyllete bukser, altfor stor jakke for han å være ,og selvfølgelig holdt han en stor flaske Whisky i hånden hans. Hun turte ikke å snakke, heller ante ikke hva faren hennes gjorde på rommet hennes. Sist hun hadde sett han var for 4 år siden når han prøvde å bryte seg inn i huset. Helt siden da har hun ,og mamma vært på flukt fra faren hennes som stadig drakk og ønsket dem bare vondt. Så kom mamma haltende inn døren, blodet som drippet ned fra haken hennes var vanskelig å overse. 'David, kom deg vekk fra henne!' ropte mamma etter pappa. Riven kjente trangen til å gråte, hvorfor måtte dette skje med henne?, alt hun ønsket var bare å ha en normal pappa som kunne tilbringe kveldene sammen med henne istedenfor den forbanna alkoholen hans. Gjennom tårene som trillet ned på kinnet hennes kikket hun forsiktig opp på faren sin ,og sa 'Dette er ikke deg pappa, djevelen kontrollerer deg gjennom dette' sa hun ,og pekte på falsken hans. Istedenfor for å få et svar ble plutselig alt svart, ingen lyd å høre, bare tomt mørke.