Nyctophile

A Tree Without Roots

Månen lyste ensomt midt på den svarte nattehimmelen. Selv inne i skogen trengte månelyset imellom de høye trærne. Trærne ga fra seg truende skygger som omfavnet hverandre og skapte et nett av mørke. Hun rev blikket fra månen og begynte å se seg rundt. Hodet hennes verket for hver eneste bevegelse hun tok, det hjalp ikke stort at synet hennes var ufokusert heller. Kulden gjorde det tungt å puste, hun kjente den kalde luften sakte bli trekt nedover halsen, for hvert åndedrett føltes det som noen skar opp halsen hennes. Sakte lukket hun øynene, mens hun kjente bevisstheten skli vekk, og lot kroppen dale inn i et nytt mørke.

Kulde. Ja, en kulde som kilte oppover beina og spredte seg ut i hele kroppen hennes. Hun grøsset mens hun kjente hårene på beina reise seg opp . Minnene fra sist gang hun var bevisst rullet opp foran henne som en liten kortfilm, månen, trærne og kulda. Hun åpnet øynene for å igjen bli møtt av en skinnende måne på en svart nattehimmel. Synet var nå klart, men hodepinen hadde ikke gitt seg helt. Hun var i hvert fall i stand til å tenke nå uten å svime av. Hun trakk pusten dypt inn før hun fokuserte på å huske hva som helst, men alt var blankt. Ikke et eneste minne var å finne, alt var slettet. Hun kjente tårene trenge på, en klump i halsen begynte å ta form. Store, varme tårer trillet sakte nedover kinnene hennes. Mens klumpen i halsen bare vokste og vokste, hun orket ikke å kjempe imot den lengre. Tunge hulk kom ut av henne der hun lå alene i mørket. Magen knøt seg for hvert hulk, men det var ikke noe mulighet for å stoppe nå. Kroppen hennes ble fylt av uutholdelige smerter, for hvert hulk verket det i et nytt sted på kroppen. Magen, beina, brystet. Til slutt lå hun der med kramper over hele kroppen.

Månen sto enda og lyste ned på det lille vraket av menneske som lå enslig i skogen. Tårene hadde tørket, en skorpe av uttørkede tårer dekket nå ansiktet hennes. Hvordan havnet hun her? Hun lukket øynene og prøvde igjen å huske noe, men alt fra før i natt var tomt. Hun begynte å løfte seg sakte opp, hodet først. Hodet føltes som et tonn, men hun klarte til slutt å få heisa seg opp i sittestilling. Hun hadde allerede sittet en stund med lukkede øyne da hun fikk øye på armen hennes. Synet fikk magen til å vrenge og vri seg, hun måtte anstrenge seg for å ikke svime av igjen. Hun fikk øye på en blå, oppblåst og knekt arm. Den var knekt rett under albuen og hadde hovnet opp til minst dobbel så stor som den var til vanlig. Merkelig nok så hadde hun ikke kjent smerten før nå. Den krypende verkingen hadde startet da hun våknet, men ble mer og mer intens for hvert sekund som gikk. Hun trakk pusten dypt inn. «Dette klarer du», mumlet hun stille for seg selv før hun brukte den friske armen til å sakte løfte seg selv opp på beina. Hun mistet nesten balansen da hun kom seg på beina, men klarte å støtte seg på et tre som stod rett i nærheten. Barken på treet var klumpete og hard mot huden, men det gikk. Da hun endelig fikk stelt seg ordentlig, begynte hun å se seg rundt. Det var vanskelig å se noe i mørket, men hun fikk med seg omrisset av tretoppene og tettheten på trestammene som omringet henne. Hun fortsatte å studere omgivelsene da hun fikk øyet på en skygge som lignet på en mann.

Hun gulpet hardt mens hjertet hamret vilt i brystet. Det eneste som kom opp i hodet hennes var spørsmålet skal han skade meg? Brått beveget skyggen seg bak trærne og forsvant ut i mørket. Brystet verket av det hamrende hjertet, den tunge pusten hennes hadde begynt å gi fra seg en pipelyd. Er han vekk? Hun snudde seg brått da hun hørte en kvist knekke bak henne, og ble møtt av et hardt slag. Hun kollapset og kjente seg selv nok en gang bli dratt inn i et uendelig mørke.