Det første jeg tenkte da jeg møtte på ham var: Jeg skal ikke la meg påvirke.
Han hadde dette farlige glimtet i øyet, som ikke fortalte deg annet enn spekulasjoner og utnyttelse; selve han strålte som et utbrent lys i et mørkt rom, advarende om faren...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
kapittel én | eksponere ræva
Sivilstatus: i ferd med å drite i alt og legge meg ned på det dunkende gulvet i fosterstilling.
Så nei, mamma, jeg er fortsatt ikke voksen. Jeg er knapt nok i stand til å stå på mine egne bein, som kanskje ikke er så vanskelig å forstå: jeg svaier i takt med hvert slag som kommer fra høyttalerene installert i veggene.
Musikken danser i takt med de svette menneskene, kropper dytter meg i alle forskjellige retninger, rommet bader i farger i mens jeg bryter meg gjennom folkemengder ved å bruke hardhendte albuer og mange oppgitte sukk som ikke er hørbare.
Klubben er alltid verst på lørdager, men Daniel, en uansvarlig skapning på to bein med en overtalingsevne på nivå uendelig, klarte uansett å dra meg ut hit, med en unnskyldning så teit som: jeg vil bare teste ut det nye, falske legget mitt.
At jeg støttet han med den saken skjønner jeg ikke, fordi han vet at jeg hater innestengt luft med så høy musikk at trommehinnene verker. Men allikavel bare smilte han et bedårende smil, og visste at jeg ikke ville klare å si nei.
"Fy faen, se deg for," hveser en sint gutt i det jeg dytter meg forbi han med albuene, og jeg mumler en unnskyldning han garantert ikke hører.
Det klissete gulvet under føttene mine får de seige sålene mine til å sette seg fast et par ganger, og jeg grøsser over alkoholen som erstatter det stødige treverket. Vel, stødig og stødig, akkurat nå gynger det i likhet med meg.
Men til tross for stemmingen i rommet som på en måte bare flyter, kjenner jeg kvalmen presse på.
Brekningsrefleksene slår til da jeg skumper borti et par som sluker hverandre.
Jeg skjønner at Daniel bare prøver å hjelpe; med hvordan jeg har oppført meg de siste månedene, er det forståelig at han vil dra meg ut av rommet mitt for å få meg på andre tanker. Foreløpig virker det helt greit – viljestyrken som trengs for å holde syren i magen nede er nok å fokusere på.
Jeg skal akkurat til å gi opp letingen min – jeg mener, det å i det hele tatt tro at jeg vil finne en lav gutt i en klubb med godt over to hundre mennesker, er bare dumdristig.
Men jeg finner meg selv i å smile, til tross for omstendighetene, da jeg oppdager han liggende på gulvet for å se opp i mulige kjoler og skjørt som ikke er for stramme. Han gjør ofte dette: later som om han besvimer for å motta både oppmerksomhet og – om han er heldig – få et lite blikk opp litt skjørt.
