Fortidens fotspor

I hadde en forferdelig hodepine. Noe var galt. Min svarte og rosa kjole, var plutselig blitt hvit. Jeg sto i et svart, tomt rom. Hvor var jeg? Hvordan havnet jeg her?

Jeg prøvde å huske den siste tingen jeg gjorde. Ingenting. Jeg letet gjennom alle tankene mine. Tomt.

Jeg snudde meg rundt, øynene mine møtte bare mer tomhet. Jeg skrek. Høyt. "Hvor er jeg? Jeg vil hjem!" Ropte jeg. Stillhet. Jeg så ned på kjolen min. Den var dekket med noe nede på siden. Hva var det? "Æsj!" Det var blod.

Jeg satt meg ned på bakken. Lukket øynene mine og mediterte. Plutselig hørte noen som sa navnet mitt. Det var en svak og rusten stemme. "Hvem er det?" Spurte jeg og reiste meg opp. "Mina..." Navnet mitt. "Stopp! Det er ekkelt" ropte jeg og lukket øynene mine. "Det er bare en drøm, det er bare en drøm," mumlet jeg for meg selv. "Mina," "det er bare en drøm," "Mina!" Stemmen ble høyere og høyere. Jeg kunne føle en tåre falle ned på kinnet mitt. Jeg var redd. "Mina!" Plutselig kunne jeg føle en hånd rører skulderen min. Jeg skrek så høyt jeg kunne. Den dro meg nærmere og nærmere. Jeg gråt og gråt. "Stopp nå!" Sa jeg mens alt sakte forsvant og ble svart.

Jeg åpnet øynene mine. Jeg lå på en eng og det var blomster overalt. Jeg reiste meg opp. Det var deilig og puste inn litt frisk luft. Jeg hadde fortsatt den hvite kjolen på meg, men den virket vakrere rundt alle blomstene. Solen skinte på ansikte mitt. Den varmet opp kroppen min, og jeg følte for første gang at jeg var i live. Jeg snudde meg rundt. Noen løp mot meg. Ikke som når man løper fra noe man er redd for. Men som om man bare ønsker å føle vinden i håret og nyte det. Det var en kvinne med langt, brunt og krøllete hår. Hun brukte også en hvit kjole. Jeg kunne ikke se fjeset hennes. Hun var for langt vekke.

Hun løp nærmere og nærmere. Plutselig så jeg fjeset hennes. Mamma? Jeg løp for å klemme henne og så...

Jeg våknet opp. Jeg var tilbake i det svarte mørke rommet. "Faen!" Jeg var sint. Jeg hadde ikke sett mamma side ulykken, seks år siden. Jeg husket den dagen som om den var i går. Mamma, pappa og jeg hadde vært på det lokale akvariumet. Det hadde vært kjempe gøy. På den tiden,var jeg 10 år gammel. Faren og moren min skulle kjøre ut fra parkeringsplassen vår, og så skulle jeg sette meg inn i bilen etterpå. Det virket greit, helt til pappa plutselig kjørte vekk uten å la meg sette meg inn i. Bilen kjørt vekk, men kom ikke langt før pappa uheldigvis (tror jeg) kjørte rett inn i en trailer som var full av trestokker. Når han krasjet, åpnet luken seg og trestokkene braste rett ned i frontruta på bilen. Jeg husker øyeblikket rett før mamma ble truffet. Hun så på meg med et bekymret og trist blikk og med tårer i øynene før hun sa: Jeg Elsker Deg.