Dette er meg, han på bildet der. Jeg er 10 år og er barnesoldat. Jeg dreper mennesker og har det egentlig ikke så bra inni hodet mitt. Jeg så familien min dø, en etter en, rett foran øynene mine. De valgte å ikke drepe meg men å ta meg med, sammen med terroristene som rammet byen min, drepte alt og alle jeg var glad i.
Hvis jeg gjør noe feil får jeg straff.
Hvis du ser på bildet har jeg et stort skytevåpen de ga meg. Ja de ga en 10 åring et skytevåpen. Klærne er egentlig for store, ikke vasket på en stund og ikke veldig varme å bruke hele tiden.
Jeg savner mammaen og pappaen min veldig mye, men prøver å ikke tenke på det.
Nå er jeg med og lever med terror gruppen og drar rundt og innvanderer landsbyer og dreper nesten alle vi kommer over.
13 ÅR
Jeg liker ikke dette, jeg kunne like godt vært død sammen med resten av familien min, det er slik jeg føler meg. Jeg skulle egentlig ønske mer at jeg var død, jeg føler meg så forferdelig. Jeg dreper barn på min alder og voksene, spedbarn.. Det er en klump i magen jeg aldri kommer til å bli kvitt. Hvis jeg fortsetter dette, overlever alt vi gjør kommer jeg nok en dag til å ta mitt eget liv.
16ÅR
Jeg har overlevd alt sammen, jeg skjønner ikke hvordan jeg klarer å leve med meg selv, eller hvordan alle andre klarer det med dem selv. Det er helt forferdelig. Jeg ser alle de triste blikkene gå som en film igjennom hodet mitt.
18-ÅR
Jeg klarer ikke mer nå lenger, jeg har levd med dette i 8 år. Jeg vil ikke være her lenger, jeg er egentlig ikke en morder selv om jeg har drept kjempe mange uskyldige mennesker, jeg blir jo tvunget til det, hvis ikke blir jeg drept. Men det er nok like greit, er så godt som død i hodet mitt. Tankene mine er helt svarte, alt jeg tenker er stille. Jeg sitter i en seng som jeg skal sove i for natten, det ligger en pistol ved siden av sengen min, lett tilgjengelig. Jeg løfter den opp, presser den inntil tinningen min, sier stille for meg selv "nå kommer jeg mamma og pappa" og sakte trekker av....BOM. Nå er det endelig over.
