I hate my dad

Del 5

Emily POV

Jeg var helt alene.
Det var ingen andre enn meg der.
Skulle jeg ønske.

For selv om jeg ikke så noen ting, visste jeg at jeg ikke var alene.

Hårene på armene mine reiste seg da jeg kunne kjenne noen puste i nakken min.

Da jeg brått snudde meg skvatt jeg nesten bakover.
Det var han!

Fyren med det svarte håret og hvite ansiktet. Bare fjeset hans var synlig.

" Hør på meg, Emily. Et sted i livet blir du nødt til å velge mellom to ting. En ting som kan forandre livet ditt, og en annen ting som kan forandre livet til noen andre. Om litt kommer du til å stå foran dette valget. Valget som skal bestemme din skjebne."
Fjeset til mannen ble utydeligere.

" Nei! Ikke gå. Hva er det du mener?!" Ropte jeg fortvilt etter han. Til slutt var mannen var borte.

Men noe sa meg at han ville dukke opp igjen, men deg var ikke en hyggelig tanke.

Grunnen under føttene mine begynte å forsvinne. Desperat krafset jeg rundt meg, etter noe å holde i.

Beina ga etter og jeg falt. Hvor langt ned det var visste jeg ikke, men jeg falt.

Og bunnen, den fantes nok ikke.

-----

Jeg bråvåknet og hev etter pusten. Med store øyne kikket jeg meg rundt.

Hvor i huleste var jeg?

Veggene var hvite som melk og det hang en sterk lukt i lufta.
" Emily, vi var så bekymra!" Jeg kjente noen kaste seg mot meg og trakk meg inn i en myk klem.

Den søtlige lukten av en helt spesiell sjampo streifet nesa mi. Pappa.
Selvfølgelig.

Et lite øyeblikk klemte jeg faktisk tilbake. Men det lille øyeblikket var borte fortere enn det kom.

I det neste prøvde jeg å trekke han unna meg. Blikket hans traff mitt, og han så litt skuffa ut, på en måte.

" Hvor er je-." Stemmen brast. Den var helt hes og halsen verket noe forferdelig.

" Du er på sykehuset." Onkel Louis reiste seg opp fra en av besøksstolene. Jeg hadde ikke merket at han var der.

" Og hva skjedde?" Stemmen min var knapt hørbar.

" Noe traff deg i hodet på den flyturen. Noe hadde tuklet med flyet sånn at det fløy rett inn i en storm. Gud vet hvem det var. Det viktigste er at du lever." Pappa smilte.

Jeg så vekk.

" Vi har nødlandet akkurat utenfor London, og vi håpte du våknet så vi kunne reise videre. Men det er ikke noe stress. Eller, litt stress for de som har planlagt denne turen, da." Akkurat i det Louis hadde sagt det bet han seg i leppa.

Det så ut som han ville ta det tilbake.
" Altså, ikke sånn at jeg klandrer deg for at vi ikke får komme oss videre. Jeg mente liksom, ja, jeg-."

" Onkel Louis, det går bra." Smilte jeg.

Han pustet lettet ut.

" Sykepleieren sier du kan dra, men ta det bare litt med ro."

Jeg nikket.

" Men vent, hvor er Ludvig?!" Skrek jeg fortvilet.
" Han er i ryggsekken din, kjære deg." Svarte pappa.

Ludvig var en liten kanin. Han hadde jeg hatt siden jeg ble født. Jeg dro ingen stedet uten den kaninen.

" Kan du hente han?" Spurte jeg så pent som jeg kunne.