Kapittel 1 - Hukommelse som en tom Negelakk?
-
Vekkerklokka buldret, og jeg skvatt skikkelig som alltid (jeg og Vekkerklokka altså). Jeg hadde en helt okey start på dagen helt til jeg kom på hva jeg skulle gjøre idag. I dag starter jeg på 1.vgs, i slutten av skoleåret. Yeey... Som du sikkert skjønner har vi flyttet, vi hadde flyttet fra Tronheim til Elverum av en viss grunn jeg ikke har så lyst til å tenke på nå. Jeg tenker alt for mye, skolen startet snart og jeg går til speilet for og se om antrekket ser okey ut. Dongeri shorts og en lyseblå crop top med noe skrift på. Det er i slutten av april men det er sinnsykt varmt her! Jeg tar på et lag med mascara før jeg går ned den alt for lange trappen og inn på kjøkkenet og smører meg en skive, tar den i hånden å går til gangen. Det er en halvtime til skolen begynner så jeg har helt okey tid til å komme meg dit. Mamma hadde vist meg veien til skolen uken før så det skulle vel ikke bli noe problem å finne veien, trodde jeg.
Nå er klokken ti over halv ni, fint det kjempefint (merk sarkasmen). Skolen startet for ti minutter siden og jeg er forsen. Akkurat nå er jeg arg på mamma, hun kjenner meg da vel så godt til å vite at retningssansen min er som en snegles og at hukommelsen min er like bra som en baby sin. Blæh, jeg finner ikke engang tilbake til huset, men roter meg bare bort i noe jeg er ganske sikker på er en stor skog. Plutselig ser jeg en jente med lang brunt hår og krystall blåe øyne, hun så ut som en modell, men det som fanget oppmerksomheten min mest var at hun hadde en skolesekken på ryggen! Bingo. Det som også fanget oppmerksomheten min var at hun jogget, haha sikkert forsovet seg. Herregud ta deg sammen Elise, skal du vite veien til skolen burde du kanskje gå å spørre henne! Jeg jogget mot jenta og prikket henne i skulderen, du skulle sett ansiktet hennes hun skvatt som bare det. "Emh, hei jeg lurte på om du kunne veien til skolen? Ehe for jeg er ny på skolen og husker som en tom Negelakk" sa jeg uten å tenke over hva jeg sa, en tom Negelakk? Hva svarte Elise, hun kommer jo til å tro jeg mangler en skrue i hodet ellernoe. Dess hang ingenting jeg sa i den setningen sammen?
Jenta så litt rart på meg, noe som ikke var rart egentlig men hun smilte straks og sa at hun kunne veien til skolen og at vi kunne slå følge til skolen. Jeg ble veldig godt kjent med denne jenta som faktisk heter Eline, er 16, (blir 17 i sommerferien) hun er enebarn og hobbyen hennes er håndball. Hun har en kjæreste som heter Nick som går i 2. VGs. Hun går samme linje og trinn som meg, så krysser fingrene for å komme i hennes klasse. Ble vel kanskje ikke veldig godt kjent med henne, men ble noen lunde kjent med henne. Nå er det vel kanskje på tide å presentere meg for dere? Ja, jeg heter Elise, er 17 år og går på 1. VGs (hadde bursdag i februar) har lysebrunt lang hår som rekker nesten til navelen og grønne øyne. Har spilt volleyball siden jeg var 3 og det gjør jeg fortsatt, noe som minner meg på at jeg må melde meg på volleyball laget her. Jeg har to tvilling lillesøskne som går i 9. Klasse og en storesøster som går 3. VGs. Er vel ikke så mye mer jeg kommer på akkurat nå. Man skulle jo tro at Eline hadde glemt at hun var forsen til skolen når vi gikk i lag, vist ikke skjulte hun det veldig godt. Når vi kom fram var Eline veldig hjelpsom og viste meg til rektors kontor, å ble til og med inn til rektor.
Han ga meg timeplan, skapnøkkel og et kart over skolen. Tusen takk til den som lagde kartet, og vet at en omvisning man får på noen skoler ikke holder for noen med "tom Negelakk" hukommelse. Tusen takk altså. Eline viste meg til skapet mitt og klasserommet mitt. Vi kom desverre ikke i samme klasse, men vi avtalte å sitte ilag i lunsjen noe som ikke er særlig lenge til med tanke på hvor sen jeg var, hehe godt første inntrykk vet du. (Merk sarkasmen.) Du vet det kleint øyeblikket når man banker på døren til klasserommet og læreren sier "kom inn" du kommer inn, og alle stirrer? Ja det var akkurat det som skjedde nå. "Vel frøken du er forsen, men siden det er din første skoledag så lar vi det gå for denne gang, men vær presis neste gang vist ikke blir det gjensitting!" Jeg nikket kjapt, jeg har aldri kommet forsent før, så det passet jo skikkelig godt på ny skole og første dag. "Hmm, du kan sette deg vedsiden av Zach, siden du ikke har noen bøker kan du sikkert dele bok med Zach" hvordan i svarte skal liksom jeg vite hvem Zach er? Jeg speidet ut i klasserommet og så at det var jo faktisk bare en stol som var ledig i hele klasserommet helt nede i vestre hjørne med vinduet. De fleste hvisket når jeg gikk forbi, ordene Summet, det eneste jeg klarte å høre med de "gode" ørene mine var at en eller annen gutt sa "stakkars"?
Jaja, får bare spørre Eline om hun skjønner noe av dette i lunsjen. Jeg var kommet fram til den nye plassen min, ved siden av denne "Zach" som forresten er superkjekk, men han ser ikke ut til å ense meg engang. Så jeg satt meg vedsiden av han, og overså han tilbake. Men det varte ikke lenge for fem minutter senere skulle vi jobbe med gruppe prosjekt, typisk min flaks. "Såeh, skal vi starte" spurte jeg etter noen kleine minutter der ingen sa noe. Ham snudde seg sakte mot meg åpnet munnen sin og sa "hvem faen tror du at du er, som tror du bare kan sitte å fortelle meg hva jeg skal gjøre?" før han heiv stolen han for noen sekunder satt på,og sendte den rett i veggen, så braste han ut av klasserommet. Denne skolen her blir bare rarere og rarere, jeg hadde vell ikke sagt noe galt?
--
Lite spennende kapittel, vet men betyr mye for senere i historien å presentere litt, fortelle litt om personene. (Har ikke rettet kapittelet enda, men skal gjøre det imorgen) Hadde satt veldig pris på om du kunne Vote eller kommentere om du syntes jeg skal fortsette med historien, noe jeg burde gjøre bedre? (Dette var en slags "smakebit" på historien, altså det blir nok lengre deler i senere kapitler.
