Kjærlighet ved første blikk!

Henriette møter sin store kjærlighet

Henriette er på vei til bestevenninen Anna. 16-åringen løper gjennom en blomstereng. Det halvlange mørke blonde håret hennes glinser når sola treffer hårstrående som flagrer i vinden. Hun kjenner det grønne, myke gresset gni seg inn mot de barføtte beinene. Hun kjenner duften av blomster. Fuglene kvitter I toppen av trærne. Endelig er sommeren kommet!

Langt i det fjerne ser Henriette Anna stå utenfor det røde lille huset sitt, og venter på henne. Hun kan se det ganske lange brune håret til Anna flagre i vinden. Henriette løper av all sin kraft.

Endelig er Henriette framme! De gir hverandre en stor bamseklem.
" Endelig er du her!" Anna er overlykkelig i stemmen.
"Ja!" Henriette er så glad!
Det er nesten en måned siden sist. Og det er alt for lenge for to besteveninnen på 16 år!

Like etter at de bare har fått sagt hei, kommer en merkelig gutt ut fra skogen. Han ser ut som en latino alv. Han har fillete klær. Det mørke krøllete håret er helt bustet til. Hvem er dette?

"Eh...hei", Anna hvet ikke helt hva hun skal si. Men hun sier i det minste mer en Henriette som er helt stum.
"Hei" Han er helt andpusten i stemmen. "Hvem er du?" Anna ser på Henriette. Hun sender et blikk til henne i håp om at hun også skal si noe. Men Henriette er helt stum.
" Jeg...jeg heter Leo. Jeg har just rømt fra onkelen min. Han...han slår! Jeg må gjøre plikter, jobbe og..." Leo kolapser ned på bakken og besvimte. Heldigvis landet han i det myke gresset. Verken Anna eller Henriette vet hva de skal si.
"Eh...Henriette?" Anna får ikke svar. Henriette står der bare med en vidåpen munn. Anna dulter bort i Henriette. "Eh...hva...hva skjedde?" Henriette er kjærlighetsfull I stemmen.
"Hæ? Seriøst!" Anna blir litt irritert når Henriette blir helt borte.
"Vent nå litt! Du liker ham!" Nå forstår Anna alt.
"Hæ? Hva? Nei...!" Henriette prøver å finne på en god nok unskylding.
"Hvorfor ellers sto du å stirret på ham med en vidåpen munn?" Henriette tenker seg om. Hun prøver virkelig å finne en god unnskyldning.
"Vel..." Henriette er tankefull.
"Burde vi ikke kanskje gjøre noe! Det ligger liksom en kollapset gutt rett foran tærene våre!" Henriette håper at dette skal få Anna på andre tanker. "Eh...ja selvfølgelig!" Anna innser at å ha en kolapset gutt rett foran seg ikke er noe bra.

Henriette og Anna bærer han inn i det lille røde huset. De legger han på senga.
"Tror du han våkner opp igjen?" Henriette virker litt bekymret.
"Ja da!" Anna prøver å virke overbevisende.
"Vi bør nok bare la han hvile", Anna ser på Henriette og smiler.

Kvelden kom. Leo sov fremdeles.
Og ikke lenge etter lå alle å sov, Henriette i en stol, Anna på gulvet og Leo i senga.

NESTE DAG
Sola kommer skinnende gjennom viduet. Solstrålene treffer akkurat øynene til Henriette. Så ikke lenge etter våkner hun. Hun ser mot Anna i håp om at hun er våken. Men nei, det er hun ikke. Så kommer Henriette plutselig til å tenke på Leo.

"Anna! Anna! Du må våkne!" Henriette roper det høyeste hun kan.
"Hva er det?" Anna er litt irritert i stemmen, men ikke så veldig , fordi det er jo tross alt Henriette som roper.
"Leo!" Henriette roper høyere denne gangen.
"Leo? Åja Leo! Han sover vel enda?"
Henriette ser mot Leo.
"Ja", Henriette virker ikke like glad lenger. Hun vil så gjerne snakke med han!

Etter hvert åpner Leo øynene, sakte men sikkert. Anna og Henriette løper til senga hvor Leo ligger.
"Hvor er jeg?" Han virker helt forvirret. Han ser mot Henriette. De blå-grå-grønne øynene hennes skinner i sola. Henriette ser mot ham. Med bare et blikk kjønner de at dette er ekte kjælighet.
"Eh...dere to...Hallo er dere her eller?" Anna får ikke noe kontakt. De er helt i drømmeland.
Anna vifter hendene sine foran øynene til Henriette. Men det hjelper ingenting.
Leo og Henriette ser kjærlighetsfullt på hverandre. De greier ikke ta blikket fra hverandre.
Anna dulter bort i Henriette. Hun holder nesten på å falle.
"Eh...Hæ?...hva?" Henriette rister på hodet. "Du ble helt borte...IGJEN!" Anna virker irritert i stemmen.
"Eh...jeg vil ikke forstyrre. Men hvor er jeg egentlig?" Leo ser spørrende på dem, og håper på å få et svar.
"Eh...du er vel på besøk hos meg...." Anna vet ikke helt hva hun skal si. Leo ble bare mer forvirret.
"Okey. I går sa du noe om at du hadde rømt fra en onkel. Så kolapset du rett foran beinene våre. Og vi kunne jo ikke akkurat bare la deg ligge der, så vi tok deg med inn." Anna håper at det er nok informasjon til at han slipper å spør så mange flere spørsmål.
"Nå...nå tror jeg at jeg husker litt mer!" Leo er glad i stemmen. Han prøver å reise seg. Men han får bare vondt.
"Ikke reis deg! Det er ikke bra hvis du er skadet!" Anna advarer han. Hun ser dype skrap og sår. Han silblør overalt. Det kommer sikkert etter at han ble slått av onkelen sin, løp i skogen og kolapset.
Anna ser på Henriette. Hun dulter bort i henne i håp om at hun også skal si noe. "Eh...jeg heter Henriette", Henriette kommer ikke på noe bedre å si.
"Leo heter jeg! Men de viste du kanskje", Leo prøver å virke morsom, men om det funker vet han ikke.
"Oi Oi Oi! Dere liker hverandre!" Anna er ertete.
"NEI!" Leo og Henriette roper i kor. De vil virke overbevisende, men Anna er ikke så lettlurt.