PROLOG
Dette er det er det vi vet: Mennesker har alltid eksistert i Demar. Det samme har demoner. Nå var demonene delt i forskjellige grupper.
Mange grupper var nøytrale og de levde i fred med menneskene. Mens andre, blant annet skyggedemonene var de verste.
De ble ledet av dronning Akasha og helt siden den første krigen mellom mennesker og skyggedemoner. Hadde de to rasene vært bitre fiender.
Skyggedemonene var både raske og sterke, og mange mennesker ble drept av de blodtørstige skapningene. Hele landsbyer ble utslettet.
Men selv om demonene var overlegne i antall og styrke, var ikke menneskene helt fortapt.
Blant menneskene oppsto en ny gruppe: Kotapiene.
De var en gruppe magikere, og med sine magiske evner var de formidable motstandere som gjorde alvorlige hugg i skyggedemonenes rekker.
Men selv med kotapienes støtte, var det ikke nok til å stoppe skyggedemonene og deres mektige dronning Akasha.
I mange år spredte de død og ødeleggelser. Så stor var deres hat, at skyggedemonene vegret seg ikke en gang for å angripe sin egen rase hvis det viste seg at de var venner med mennesker.
Til slutt måtte både andre vennlige demoner og mennesker trekke seg tilbake bak høye bymurer. Bymurer velsignet med kraft fra både kotapiene og demoner.
Og i løpet av disse tider, ble det ultimate våpen skapt. Vokterne.
De var en blanding av kotapi og demon. Krigere med ekstraordinære krefter. Trent av Det høye rådet til å bekjempe ondskap.
De snudde situasjonen for både demoner og mennesker.
Takket være vokterne ble demondronningen Akasha fanget og plassert i demonfengslet som lå i den kalde øde snødekte fjellprovinsen Golamira, og der ble Akasha nedfrosset i evig is. Der skulle hun være fanget for evig, strengt voktet av isdemoner.
Da skyggedemonene var uten sin dronning, gav de opp krigen og gjemte seg i de mørke hulene i Sabifjellene.
Lenge var det fred. Og i løpet av denne tiden begynte Demar å blomstre opp igjen. Flere av innbyggerne i byene våget seg til å dra ut og bosette seg der de ønsket.
Men så, etter flere år i fredens tegn, gikk alarmen i demonfengslet. Akasha hadde rømt!
Nåtid
Sola Mia-kolonien i Ørkenlandet Okaiom.
Dypt nede i de underjordiske tunellene i Sola Mia-kolonien, smøg ti mørke skikkelser seg stille rundt. De mørke klærne deres gikk i ett med skyggene.
Da de hadde gått et stykke, hvisket en av den lavt: - Jeg vet ikke om dette er så lurt. Jeg føler på meg at det er noe som ikke stemmer her.
Han så seg rundt i mørket. Blikket hans stanset ved lederen som sto foran han.
- Jeg er redd for at dette kan være en felle.
Lederen snudde seg mot han. Lyset fra fakkelen skinte på merket som han hadde på pannen. En stor brun V. Tegnet på at han var en av de legendariske vokterne.
Vokterne hadde fått i oppdrag av det høye rådet å lede hver sine soldatgrupper på leting etter Akhasha.
Det var nemlig kommet rapporter til rådet om at skyggedemoner hadde utslettet alle innbyggerne i Sola Mia.
Vokteren mumlet til den unge mannen bak seg:
- Er du redd, kaptein? Vi kan ikke trekke oss nå. Skyggedemonene er her. Jeg kan lukte det. Men nå må vi være stille, så de ikke oppdager oss.
De skyndte seg videre. Men akkurat da de steg inn i den største hulen som var selve sentrum til den lille innbyggerkolonien, hørte de alle et kor av hvesende lyder. Vokteren og soldatene sto helt stille mens de kikket seg vaktsomt rundt.
Hulen besto av mange huler og tuneller, og det var fra disse tunellene de hvesende lydende kom fra.
Vokteren ga et tegn, og alle grep våpenene sine. Sverd som var blitt velsignet av vievann og pistoler og geværer ladet med sølvpatroner.
De stilte seg rygg til rygg og gjorde seg klare for å møte fienden. Men da de fikk se hvilke mengder demoner som kom stormende mot dem, forsto vokteren at han hadde tatt feil.
Han hadde trodd at skyggedemonene bare hadde bestått av et lite jaktlag, att de ikke var så mange. Det var i allefall det han hadde fått vite av det høye rådet.
Vokteren tok et fastere tak om det magiske sverdet sitt med den ene hånden, og med den andre trakk han opp pistolen fra innsiden av den svarte lærfrakken.
Med et vantro blikk stirret han på den store massen som flommet mot dem, og med et skarpt rop kastet han seg rundt.
- De er for mange! Det er en felle! Tilbake!
Men det var allerede forsent. Med ett var vokteren og hans følge omringet. Fresende skrik og desperate utbrudd blandet seg med de hvislende lydene fra sverdene og smellene fra skuddene.
En av soldatene ble angrepet bakfra og skrikende ble han dratt av sted inn i en mørk hule hvor de andre ikke kunne hjelpe han.
Pokker! Vokteren bet tennene sammen da han med en lynkjapp bevegelse rammet den nærmeste demonen og klippet over det hvesende skriket sammen med hodet.
Han stirret på den hodeløsekroppen som flakset febrisk med de læraktige vingene før det styrtet i bakken.
Hulen var mørk, og normale mennesker ville ikke se så godt, men vokteren var ikke noe vanlig menneske.
Han var en krysning av kotapi og demon, og med øynene kunne han se gjennom mørket. Han så blodet som rant ut i sanden. Det var blått!
Forbannet være Akasha! Den demonen han nettopp hadde drept var ikke en skyggedemon, men en kimære!
Kimærene var en demonstamme som var en del av dyrelivet i Demar. Kimærene levde i forskjellige provinser og deres utseende varierte utfra hvilket sted de kom fra.
Den kimæren som vokteren hadde drept var en skapning som lignet på en drage. En ilddrage.
Vokteren visste at Akasha, skyggedemonenes dronning lenge hadde prøvd å overtale de andre demonstammene: malak, serafene, stelianer, kirin, naja og mandrillene til å slå seg sammen med henne i krigen mot menneskene, men de fleste hadde klokelig avslått.
De var ikke like krigerske som skyggedemonene. Mange levde godt i sine allianser med sine menneskelige naboer.
Men selv om mesteparten av demonene avviste Akahsa, hadde hun visst lyktes i å få kloa i noen av dem. Den døde kimæren var et tydelig tegn på det.
Alle mennene kjempet innbitt mot udyrene. Og bit for bit klarte de å komme seg mot utgangen av tunellen som de hadde kommet fra. Den var fortsatt fri.
Men akkurat i det de nådde enden med dagslyset, snublet den unge kapteinen. Han falt på magen og før han rakk å komme seg opp, hadde en mørk hårete arm sprengt seg gjennom tunellgulvet og grepet tak i bena hans.
Vokteren så hva som hendte, og med et rop kastet han seg fram. Han fikk tak i kapteinens hender og prøvde å dra han løs. Men demonen var for sterk.
Grepet glapp, og før vokteren og de andre rakk å gjøre noe mer, ble den stakkars mannen med et kraftig rykk dratt baklengs inn i mørket.
Skriket hans ljomet inne i tunellen: - Conner! Hjelp meg!
