"Jeg er på vei hjem igjen nå tante." Sukker jeg inn i telefonen. Igjen så er hun helt fra seg. Hun har skreket til meg gjennom telefonen i 10 minutter, og først nå får jeg si noe. "Jeg er ved matbutikken nå, så jeg er hjemme om en 20 minutters tid omtrent." Før hun rekker å si noe mer legger jeg på. Telefonen legger jeg ned i bukselomma.
Jeg lener meg inntil veggen på matbutikken og sukker frustrert ut. Faen assa.
Hun blir alltid som dette. Hun er alt for overbeskyttende. Jeg skjønner hvorfor hun er sånn, men hun må da kunne stole på meg. Jeg er tross alt 18. Jeg er myndig. Jeg har rett til å ta mine egne valg, og gjøre som jeg vil uten at hun skal ha noe som helst å si. Egentlig så kan jeg gjøre hva jeg vil. Om jeg ville kunne jeg dratt til Kina nå.
Men igjen så kan jeg jo ikke akkurat si mot henne. Hun er tross alt grunnen til at jeg har tak over hodet, så jeg kan ikke trosse henne. Både hun og jeg vet at hun ikke nøler med å kaste meg ut om jeg ikke skulle høre etter. Jeg kan ikke annet enn å følge hennes ordre til jeg kommer meg vekk. Så fort som jeg er ferdig på skolen skal jeg ut, og det med en gang.
Jeg trekker baggen godt opp på skulderen og begynner å gå nedover gaten. Det eneste som lyser opp veien nå er de få lyktestolpene som står plassert rundt om på gaten.
Kvelden er stille. Det er ikke en lyd å høre. Ikke en sjel å se. Ingen er ute. Jeg er helt alene. Det er bare meg og natten. Meg og månen. Meg og alle stjernene. Jeg er helt alene.
Alene.
Leppene mine krummer seg opp i et smil. "Jeg er alene.." mumler jeg for meg selv og tar en piruett inn i natten. Ingen tante. Ingen lærere. Ingen noen. Jeg er helt alene. For meg selv. Ikke en sjel. Bare meg.
En liten latter glipper ut av leppene mine. Det er lenge siden. Stillheten. Friheten. Uavhengigheten. Alt jeg noen gang kan ønske meg har jeg i akkurat dette øyeblikk. Det kunne ikke blitt bedre, men det er ikke lenge før jeg må hjem.
Hjemme hos tante er jeg aldri alene. Hennes tre barn henger alltid rundt meg. Jeg elsker de tre småtassene over alt på jord, men det er sjeldent jeg får litt alene tid. Om ikke søskenbarnene mine løper rundt benene på meg så skriker tante ordre etter meg som om jeg skulle vært en slags hushjelp.
Dette livet jeg lever nå er ikke et liv jeg ønsker å leve.
Telefonen lyser opp i hånden. Jeg kan se varselet med meldingen og jeg skjønner med en gang hvem den er fra.
Tante
Du er den mest respektløse ungen jeg noen gang har møtt.
Sendt 23.22
Tante
Det er ikke rart foreldrene dine dro.
Sendt 23.22
Tante
Jeg forventer at du kommer hjem med en gang!
Sendt 23.23
Tante
Slik oppførsel er ikke godkjent under mitt tak!
Sendt 23.24
Rowan
Jeg er på vei.
Sendt 23.24
Rowan
Jeg er hjemme rundt 23.45 sånn cirka
Sendt 23.25
Jeg går inn snarveien gjennom smuget. Vanligvis er ikke dette en vei jeg ville tatt, men i og med at jeg er litt sen så må jeg bare gjøre det jeg kan for å komme meg hjem. Jeg er i nok trøbbel fra før av, og om jeg kommer hjem noe senere enn 20 minutter kommer tante til å drepe meg.
Hun er veldig streng på innetider. Egentlig har hun sagt at portforbudet er 22.00, men jeg er ikke så god på å holde tida. Det har jeg aldri vært, og det kommer jeg aldri til å bli. Tante hater at jeg ikke respekterer portforbudet hennes, men jeg er kun ung en gang. Jeg må da leve litt. Dessuten kan jeg ikke sitte inne på rommet mitt hele dagen.
Rop tar form i det fjerne. Jeg kan ikke se noen, men jeg hører ropene tydelig. Mørke stemmer. De tilhører nok noen gutter.
Nysgjerrigheten tar overhånd og jeg står å lytter.
"Du skulle ta med pengene i dag!"
"Jeg har det ikke!"
"Faen, Kai! Vet du hvor mye du skylder oss!?"
Navnet Kai hørtes kjent ut, men det kan være hvem som helst. Det er helt sikkert ikke noen jeg vet om. Ingen jeg kjenner ville vært ute i et smug nå. Spessielt ikke med en fyr som krever penger. De fleste jeg kjenner har mer enn nok av penger, og kunne betalt ned den gjelden som skulle oppstå med en gang.
"Jeg vet det, men vi har faen ikke pengene! Kan du ikke bare få det inn!"
"Hva skal vi gjøre med han?"
"Veit da faen jeg? Lucian kommer til å klikke om vi ikke har med pengene idag."
"Hvor mye har du nå?"
"Ikke i nærheten av nok."
"Du ber faen meg om å bli skutt du, Harvey!"
"Cal ro ned.. Det siste vi trenger nå er snuten i nakken."
"Greit! Men neste gang skal du faen ha med pengene!"
"2 uker."
"En uke."
"10 dager."
"10 dager eller et skudd mellom øynene."
"Greit, du skal få pengene om 10 dager!"
"Det var det jeg tenkte."
Stillhet. Jeg kan ikke høre stemmene lenger. Alt jeg kan høre er skritt som kommer nærmere. Jeg setter fort på musikken jeg har på ørene og går å nynner til sangen. Tre gutter kommer frem bak hjørnet på byggingen. Alle tre er like muskuløse, og alle er kledd i den samme fargen. Svart.
En av dem sperrer opp øynene i det han ser meg. Jeg later som ingenting og nynner til sangen. Hvis de finner ut av hva jeg hørte er det jeg som kommer til å få et skudd mellom øynene. Utifra det jeg hørte har jeg skjønt at disse fyrene er ikke noen du tuller med.
Han ene griper tak i meg i det de når bort til meg. Øynene hans låser seg i mine. Han rikker ikke blikket. Han bare står der stum å stirrer på meg. Hjertet pumper i brystet mitt. Redselen overtar kroppen min. Alt jeg kan føler er frykt. Frykt for hva disse fyrene kommer til å gjøre mot meg.
Jeg kremter. "Jeg må komme meg hjem." Mumler jeg under pusten og prøver å dra til meg armen, men den rikker seg ikke. Pusten min blir mer og mer ujevn. Øynene mine flytter seg mot de to guttene som står bak han.
Han ene drar opp telefonen fra jakkelommen sin. Han sjekker den fort og flytter blikket mot gutten som holder i meg. "Cal vi må dra. Antonio venter." Mumler en av de. Denne Cal, rikker seg ikke. Det virker ikke som om han enset at de snakket til han.
Etter en stund viftet han de vekk med armen. De to guttene forsvinner rundt hjørnet igjen. Pulsen stiger enda mer nå som jeg er alene med han. Hvem vet hva han kommer til å gjøre. Han lener den ledige armen mot veggen ved siden av hodet mitt. Han lener seg nærmere. Jeg kan kjenne pusten hans mot halsen min.
"Hva så du babe?" Hvisker han hest mot øret mitt mens han leker med håret mitt.
"I-ikke noe." Presser jeg frem. Han trekker seg unna meg og studerer meg. Han lar hånden sin gli langs kinnet mitt. Før han lener pannen sin mot min. Jeg kan føle pusten hans mot ansiktet mitt. Øynene hans faller ned på leppene mine. Han slikker seg sakte rundt leppene. Han er kun noen centimeter unna meg.
"Hvorfor så nervøs? Du har vel ingen grunn til å være nervøs har du vel?" Et glis sprekker opp på leppene hans. Hele han skriker ulovlig. Denne gutten er den gutten som kun bryr seg om seg selv, og hans behov. Til tross for det så lengter kroppen min etter han. Som om han har all kontroll over hele meg. Og han vet det.
Øynene mine glir over han. Kroppen hans er dekket i svarte klær fra topp til tå. Svarte klær som sitter akkurat som dem skal. Genseren han har på viser godt frem de muskuløse armene. Små krøller stikker ut fra den svarte luen han har på. De svarte jeansene sitter perfekt rundt benene hans. Denne gutten er en hjerteknuser.
Leppene hans streifer mine, og jeg føler en trang for å kysse de.
"Hei, Cal kommer du eller?" Roper en av guttene fra enden av smuget.
Cal sukker, og møter øynene mine. "Jeg ser frem til å ta igjen dette engang babe." Han dytter seg ut fra veggen, og går nedover smuget der de andre guttene står og venter på han ved en bil. Når han når bort til den hopper han inn i bilen, og de kjører vekk inn i natten. Akkurat som om ingenting hadde skjedd.
I det de forsvinner føles det ut som om jeg endelig kan puste igjen. Hva skjedde? Hva var det denne gutten gjorde med meg? Det han gjorde mot meg var ikke normalt meg.
Ingen gutter kunne få meg til å føle meg så svak i deres nerver. Ingen gutter har denne kontrollen over meg. Ingen gutter har vekket en interesse hos meg. Ingen gutter har fanget oppmerksomheten min som gutten som nettopp var her.
Hvem er denne Cal? Og hva gjorde han her?
Viktigst av alt. Hva gjør han med meg?