Kapittel 11
Flørt
Jeg vrir på meg og rister på hodet. Noe kiler meg over halsen og irriterer meg. Jeg prøver å slå vekk hva enn det er som kiler meg, men det vil ikke fjerne seg. Jeg sperrer opp øynene og møter de brune øynene til Tam. Han har et ertende utrykk i ansiktet sitt og i hånden sin har han et gresstrå. «Neimen god morgen, vesla.»
Jeg himler irritert med øynene til ham. «Åååh.»
«Sovet godt?» Kvitrer han og legger fra seg gresstrået og ser på meg med et våkent utrykk i ansiktet. Ansiktet hans avslører det jeg tenker. Han hinter åpenbart mot hvor tett vi lå sammen.
«Tam...» Jeg dytter lekende til ham.
«Jepp?»
«Du kunne ikke tenkt deg å vekke meg på en annen måte?» Spør jeg og hever et øyenbryn.
«Tjo. Jeg kunne jo ha kysset deg, eller jeg kunne ha sunget,» Tam rynker pannen. «Jeg kunne vekket deg på mange måter men jeg valgte denne. Kom igjen nå. Vi skal ut av dette hullet. Dagen i dag blir vakker og snart stiger solen, og vi må skynde oss.»
«Jasså?» Jeg setter meg opp og tar pleddet jeg hadde rundt meg, mens jeg ser på Tam som kryper mot en åpning. Lyset flommer innover den, og jeg blir glad av å se det. Jeg ser meg fort rundt, og ser at vi har vært i en underjordisk hule, eller noe slikt. Kanskje et hull et dyr har laget, eller noe slikt. Det er i alle fall røtter i taket og vegger og tak av jord. Med et smil om munnen kryper jeg etter Tam og kjenner frisk luft slå mot meg i det jeg kommer ut av den lune jordhulen. Tam tar pleddet fra meg og rister det, før han bretter det sammen og legger det i sekken sin. Deretter griper han tak i en skål og rekker den mot meg. Innholdet ryker, og jeg tar forsiktig i mot skålen og kjenner en varme skyte gjennom fingrene mine og gå oppover armene. I skålen er det oppskjæra frukt og bær som flyter i en veske. Jeg trekker inn en søtlig lukt og smiler takknemlig mot Tam. Han gjengjelder smilet og rekker meg en skje som er skåret i tre.
«Se til å få i deg mat nå!» Sier han med kjærlig stemme.
«Takk. Men dette er ikke forgiftet?» Spør jeg dum som jeg er.
«Tror du jeg vil forgifte deg?» ler Tam.
«Man vet aldri,» Svarer jeg med klok stemme og tar skjeen ned i den flytende væsken og rører litt, før jeg tar den opp med noe av innholdet på. Prøvende putter jeg skjeen i munnen og åpner øynene i overraskelse. En ubeskrivelig smak brer seg i munnen min. Sausen smelter nærmest på tungen og smaken er søt og syrlig på samme tid. Jeg har aldri smakt noe liknende før. Dette er rett og slett herlig.
Tam ser på meg med et lite smil i munnvikene. «Smaker det?»
«Tuller du? Dette er rett og slett nydelig. Er det du som har laget det?» Spør jeg ivrig.
«Ja, det har jeg laget.»
«Heretter må du lage mat til meg du!» Sier jeg glad.
«Må jeg det?»
«Eh ja! Du har bortført meg og får varte meg opp. Du er en fantastisk kokk, og jeg må bare si at jeg elsker dette her, og hadde det ikke vært for-» Jeg avbryter meg selv og smiler flaut, mens jeg putter en til skje i munnen.
Tam ler. «Spis nå opp, så får vi komme i gang med å gå.»
Jeg nikker og spiser opp. Etter å ha spist opp, pakker vi sammen, og begynner å vandre av sted mot det som jeg vil kalle det ukjente.
Tam og jeg har vandret i noe som jeg synes er en evighet. Til slutt hadde tam utålmodig kledd på meg, og satt meg på ryggen sin. Han hadde jogget avsted med meg. Han hadde beveget seg så lett, at man skulle tro at han ikke hadde hatt meg der i det hele tatt. Nå skal vi ta en pause. Jeg slipper taket i ham og lander på bakken. Denne dagen er varm og solen skinner fra en klar og skyfri himmel. Jeg ser meg rundt og nyter stedet. Det er vakkert her og mellom trærne er det stor avstand. En lett bris blåser mellom dem, og et lite stykke lengre fram strekker et vann seg langt og vakkert utover, og i enden av det er det en stor eng. Smilet farer over leppene mine, og jeg har av en eller annen grunn lyst til å bade. Blikket mitt glir mot Tam, som lener seg mot et stort tre.
«Jeg tror vi nærmer oss.» Sier han mer til seg selv, enn til meg.
«Hvor?» Spør jeg nysgjerrig.
«Til Allèshià.» Svarer han rolig.
«Allei- hva for noe?»
«Allèishia. Det er dit vi skal.»
«Hva skal vi der? Jeg har aldri hørt om det stedet før, og jeg er ganske god i geografi!» påpeker jeg og prøver fortvilet å huske om det er noen steder i Europa, eller verden som heter Allèi- det Tam sa.
«Vi skal finne din skjebne og historie. Finne ut hvem du er. Jeg vet det, men du er eldre nå, og vi kan ha feilet for mange år siden. Du er muligens en prestinne eller en demonrytter. Du skal få vite det når tiden er inne.» Sier Tam og ser alvorlig på meg.
«Skal jeg det?» Jeg legger hodet på skakke.
«Du er jo helt klart ganske uvitende.»
«Godt poeng, men her kommer et godt poeng fra meg. Jeg har aldri hørt om Allèi – det du sa.» Jeg blunker og går bort til Tam og setter meg inntil stammen med bana hans.
«Jeg vet det,» svarer han med rolig stemme og setter seg ned ved siden av meg, men med et litt fjernt utrykk i ansiktet.
«Kan du fortelle meg det?»
«Jeg kan fortelle deg ganske mye.» Tam smiler og vender det pene ansiktet sitt mot meg.
«Skal jeg bare stille deg spørsmål, så svarer du?»
«Ja, det er vel bare å sette i gang da?» Tam smiler ertende til meg og det glitrer i de brune øynene hans.
Jeg tenker meg om et sekund, før jeg stiller et spørsmål som jeg har begynt å lure på de siste timene. «Hvor er Kordandlir og hvorfor dro han. Det samme gjelder Amras.»
«Hvor de er, vet jeg ikke. Men de er og stanser Djerva og Bec, slik at vi skal få en sjanse til å komme oss vekk uten å bli drept.»
«Du ledet meg rett inn på neste spørsmål. Hvem er Djerva og Bec? Hvorfor hater de meg så inderlig?» Spør jeg og lurer på hvorfor de hatet ham og Amras også, men jeg vil ikke spørre Tam direkte om det, hvis det er slik at det er ganske personlig, så vil det muligens ikke være så populært gjort. Reaksjonen hans er i midlertidig at han blekner og presser leppene sine sammen slik at de likner en tynn strek i ansiktet hans. Like etter virker det som om at han tar seg sammen.
«Djerva er en slags demonisk blodsugende skapning. Vi er faktisk ikke helt sikker på hva hun er, men det vi vet er at hun er farligere enn noen av demonene, og at hun er tvers gjennom ond og slu. Hun kaller også på demoner og er verre enn Kraugerys. Hun er den mest personlige tjeneren til Velnias. Bec... Bec er vel noe vi kan si er en som har havnet på feil side av strøket. En gang var Bec en vakker og ung kvinne, men hun forandret seg... Jeg vet ikke hvem Bec er...» Sier Tam med trist stemme. Hvorfor jeg reagerer som jeg gjør vet jeg ikke, men reaksjonen min er rett og slett sjalusi. Jeg ser det på Tam at han unnlater noe. Blikket hans er sårt, og han er blekere enn han ble da jeg stilte spørsmålet mitt. Dessuten så unnlot han å forklare hvorfor de hater meg så inderlig som de gjør. Det er jo ingen tvil om at Djerva og Bec hater meg.
«Du skjuler noe for meg!» Anklagen farer over leppene mine, og til min skrekk hører jeg hvor såret stemmen min høres ut. «Dessuten svarte du ikke på spørsmålet mitt om hvorfor Bec og Djerva hater meg.»
Tam rykker til og de brune øynene hans søker mine. Jeg unngår blikket hans og ser ned. Skjemmes over at stemmen min hørtes så såret og anklagende ut. Tam legger en hånd under haken min og vipper ansiktet mitt opp. De brune øynene hans møter mine. «Ja, jeg skjuler mye for deg, men det er til ditt eget beste.»
«Hvorfor?»
«Jeg sa jo at det er til ditt eget beste, men hvis du skal vite det.... Bec og Djerva hater deg ikke. Ikke egentlig. De bare tror du er henne. De leter etter en bestemt person. Bec er på en måte den som kan hate deg mest da. Men hun kan ikke akkurat klandres for det. Hun har hatt det tøft.» Sier Tam med mild stemme og et pittelite smil viser seg i munnvikene hans. «Egentlig er hun ganske snill. Og hvis du og hun fikk en riktig sjanse til å bli kjent med hverandre ville dere blitt gode venner.»
Jeg ser dumt på Tam.
«Det høres nok dumt ut, men det er fakta...» Tam blunker. «Bec var egentlig en slags ung prestinne, eller en demonrytter. Hun var under opplæring, og hun var svært, svært lovende... så møtte hun meg...»
Jeg svelger og ser for meg Bec. Ser for meg en søt og uskyldig Bec, og jeg må si at hun ville ha vært en veldig søt og attraktiv. Jeg kan se for meg hvordan hun og Tam har en liten affære. Jeg ser for meg hvordan Tam mykt og smidig løfter en hånd og stryker henne over kinnet, og hvordan han stryker vekk noen hvite hårstrå. De brune øynene hans borer seg inn i hennes og et vakker smil farer over leppene hans. Hjertet mitt hamrer vilt i brystet på meg, og jeg lengter på en måte etter etter at det jeg ser for meg at Tam og Bec gjør, skal Tam gjøre med meg.
Demonrytter....
Prestinne...
«Hva er en demonrytter? Hva er en prestinne? Og.... Bec møtte deg?» presser jeg spørrende og nysgjerrig fram. Jeg ønsker egentlig ikke å vite svaret. Men noe innvendig meg sier at jeg trenger svaret. Det vil ha betydning for framtiden.
«Jeg vil i grunn ikke gå inn på temaet demonrytter og heller ikke prestinne. Beklager det,» sire Tam med mild stemme og ser alvorlig på meg. «Men det med Bec er et kapittel for seg selv. Ja Bec og jeg møtte hverandre, og man kan jo si at vi hadde en liten flørt og slikt, men det var ikke henne jeg ville ha. Jeg er utlovet til en annen kan man si. Hun har kidnappet hjertet mitt, og jeg er ubeskrivelig lykkelig sammen med henne. Bec hater henne. Hater henne mer enn noe annet. For ja. Bec er vakker og pen, men hun hadde ikke det lille ekstra som jeg ser i en person. Bec er vakrere enn den personen utsendemessing, men personligheten hennes er annerledes. Bec ble tatt opp av Djerva da hun var svak. Sinnet hennes vær så grønt av sjalusi at Djerva ikke hadde problemer i det hele tatt med å ta Bec, og Bec sitt sinn ble delvis ødelagt.»
Jeg vet ikke hva jeg skal si. Ordene hans brenner seg fast i meg. Jeg misunner egentlig den heldige jenta som har greid å kapre hjertet hans. Jeg skulle i grunn ønske at det var meg. Men hvorfor skulle det være meg? Jeg har ikke kjent Tam lenge eller noe. Jeg kan ikke tro det. Han får meg til å glemme Runar og til å glemme alt, og likevel så greier jeg ikke tenke. Jeg vet ikke hva jeg skal si, for Tam har tent følelser i meg. Han... jeg burde da i grunn ha sett dette komme. Han er en kjekk ung mann, og det er jo en selvfølge at han da har en vakker kjæreste.
«Mia?» Tam strekker seg fram og legger en hånd under haken på meg. Berøringen er så øm og varm at jeg får vondt i meg. Jeg blunker og unngår å møte blikket hans. Hører noen si noe innvendig meg og er brått tilbake i treet den dagen Amras snakket med en mystisk mann. Hører stemmen. «Du er nødt til å være brutal. Ta henne med makt. Om du har rett… vel, det er skjebnen! Dessuten så er Tam døden nær.»
«Det er ingenting,» Hvisker jeg nervøst og biter meg i underleppa.
«Jeg skulle ikke-»
Jeg ser opp og inn i Tam sine vakre øyne. Kjenner hvordan hjertet mitt slår vilt og hardt i brystet mitt. Jeg er redd for ordene som var sagt. Vil ikke miste Tam. «Du er vel ikke døden nær?»
Tam rykker til. «Nei.»
«Unnskyld,» Hvisker jeg og kjenner at øynene mine begynner å svi. «Jeg.. jeg.. jeg... overhørte Amras og en annen en gang og de sa at du er døden nær... og jeg... jeg-»
«Ikke bekymre deg, vesla!» Hvisker Tam og griper om ansiktet mitt låser det mellom begge hendene sine, og tvinger meg til å se på seg. «Lov meg å ikke bekymre deg.»
«Da er du-» hikster jeg og kjenner til min sorg og skrekk at en tåre renner ned det ene kinnet mitt. Jeg vil ikke miste Tam. Tanken på at han kanskje kan dø gjør at tårene siler nedover kinnene mine, og det å miste ham, minner meg bare på at jeg aldri mer vil få se Runar. Alt ser så håpløst ut. Jeg vil se Runar igjen, og jeg får kanskje ikke det. Jeg vil klemme Runar igjen, og ønsker å finne ut av hva det som var mellom oss var. En tom følelse vokser i meg, og jeg hikster. Jeg vil miste alle som betyr noe for meg.
«Mia da,» Presser Tam fram og smiler forsiktig. «Ikke vær lei deg.»
«Jeg vil ikke miste deg,» hvisker jeg og Tam lener ansiktet sitt mot meg og lener seg over meg. Han legger den varme pannen sin mot min panne og lukker øynene. Jeg kjenner pusten hans i ansiktet mitt og dette får meg til å gråte mer. Han holder om ansiktet mitt i noen sekunder, før han legger en arm om nakken min og den andre mot meg. Drar meg inntil kroppen sin.
«Kanskje jeg er litt dårlig. En spåalv har spådd min død om ikke jeg kommer meg sammen med den utvalgte jenta jeg har, men det er et problem. Jeg vet ikke om hun husker meg. Jeg-»
«Hun er heldig,» sukker jeg og legger en hånd på låret hans. Dette er vel og merke ubevisst fra min side. Tam åpner øynene og møter blikket mitt.
«Hva hadde du gjort om jeg... kysset deg?» Spør han rett fram og det glimter i øynene hans. Jeg svelger og blir sittende helt stille. Aner ikke hvordan jeg skal reagere i det hele tatt. Forsiktig løfter jeg en hånd og stryker over det myke blonde håret hans. Svarer ikke i det hele tatt.
«Tausheten ville jeg normalt sett tatt som et ja. Alt ville jeg så å si tatt som et ja. I fra deg, men jeg vil ikke tvinge meg på deg. Det spørsmålet var litt frekt.» hvisker han og puster meg i ansiktet. «Og jeg vil kysse deg. Egentlig bare fordi du virker så såret, og da er det slik at jeg som gutt kan lytte, men å gjøre det... funker ikke for meg. Jeg elsker å lytte, men det er ikke bestandig... og når jeg blir litt nervøs så begynner jeg å bable som ei jente. Ikke frekt ment... men-» Tam tier og holder meg fast. Han lukker øynene og bøyer seg litt framover. Leppene hans berører såvidt mine og jeg hiver skarpt etter pust. Fort løfter jeg hendene mine og griper tak i håret hans og drar ham mot meg. Men han vrir seg unna. «Det er urettferdig mot begge oss.» hvisker han.
Jeg nikker og svelger. Kjemper for å holde tårene tilbake, for hjertet slår hardt i brystet mitt, og jeg føler meg på en måte avvist av Tam, men samtidig forstår jeg ham. Han kan ikke elske meg. Jeg er som ei bondejente for en rikmannsønn. En snobb. Jeg er som skolens freak, som ikke kan date den kuleste gutten. Jeg svelger på nytt og nikker enda en gang. Føler meg ganske klein.
Tam reiser seg forsiktig og går ned til vannet. Jeg ser etter den rake ryggen hans og kjenner hvordan kinnene mine brenner. Han er så vakker, og jeg skammer meg over oppførselen og reaksjonen min. Jeg sukker og ser Tam sette seg på huk ved vannkanten og stikker en finger nedi. «Fin temperatur!» sier han høyt.
Jeg reiser meg og ser på sekken min. Et smil farer over leppene mine og jeg bestemmer meg ganske fort for hva jeg vil gjøre. Ingenting skal stanse meg. Bestemt griper jeg sekken og løper inn mellom trærne. Er rask med å dra av meg mine klær og skifte. Etter å ha skiftet stapper jeg klærne ned i sekken og henger den over skuldrene mine. Jeg går forsiktig tilbake og kjenner hvordan gresset kiler meg under bena og langs leggene. Jeg kommer bort til treet der vi satt og rett etterpå setter jeg sekken så forsiktig jeg bare kan fra meg. Tam sitter rolig ved vannkanten og ser utover vannet. Jeg håper vannet er djupt. Forsiktig lister jeg meg framover og merker meg at vannet er ganske mørkt, noe som betyr at det er ganske dypt. Jeg stanser og ser på vannet. Er usikker på om jeg bare skal ta springfart og hoppe ut i vannet. Likevel er det sannheten at jeg trenger å kjøle meg ned. Jeg må det. Bestemt trekker jeg pusten dypt og et smil brer seg i ansiktet mitt i det jeg puster ut. Fort gjør jeg et hopp framover og løper fire steg. Smiler bredt i det jeg tar sats og hopper.
Alt går som i sakte film. Det føles som om at jeg henger i luften noen sekunder før jeg begynner å falle. I løpet av de sekundene rakk jeg å trekke pusten og å se Tam se sjokkert opp. Deretter hører jeg et høyt plask og har masse kaldt vann over hodet. Blir dratt under og ned i mørket. Dypere og dypere. Av en eller annen dum grunn har jeg lyst til å le. Det kalde vannet kjennes herlig ut. Latteren bobler inni meg, og alle sorger blir skyllet vekk. Bestemt tar jeg noen svømmetak og hodet mitt bryter vannflaten. Jeg slipper løs latteren min et øyeblikk. Alt er rett og slett bare deilig. Jeg blunker etter noe som føles som en evighet og lar blikket mitt gli bort til Tam. Han sitter og ser på meg med glitrende øyne. Noe stikker i meg og jeg får lyst til å tease ham. Med latteren boblende innvendig tar jeg tre lange svømmetak og nærmer meg vannkanten. Tam smiler mot meg og aner fred og ingen fare. Med en brå bevegelse vrir jeg på meg slik at jeg blir liggende på rygg i vannet og med kraft i det ene benet mitt sparker jeg alt jeg klarer oppover og vannet spruter mot Tam. Jeg gjentar dette en gang.
«Mia!» Brøler han.
Jeg ler og dukker under og ned i mørket igjen. Tar noen svømmetak utover i vannet før jeg bryter vannflaten og ser ertende på Tam. «Ja? Hva er det du brøler så for, Tam?»
«Mia, du er død!» Sier Tam bestemt.
«Det tør du ikke.»
Tam gliser. «Pass deg for hva jeg gjør med deg, vesla.»
«Oooo, I'm scared!» ler jeg i et frekt tonefall. Ser på mens Tam vrenger av seg skjorten og går bort til treet. Forsiktig går han inn bak et sort tre. Jeg hever et øyenbryn og venter spent på hva han skal gjøre. Tam titter ut fra bak treet. Det bustet håret står til alle kanter og han hever et øyenbryn. «Enkelte ting.... skal du ikke se... Ikke det at du kanskje ikke har sett noe slikt, men...» Erter Tam, og han får nok den responsen han vil ha, for kinnene mine flammer opp. Tam kommer seg lengre inn bak treet og noen sekunder senere kommer han fram igjen. Kroppen er veltrent og jeg klarer ikke ta øynene mine vekk fra den veltrente magen. Tam er virkelig det man kan kalle perfekt. Han er et prakteksempel på hvordan en sexy gutt skal se ut. Han ler og løper med lette ben mot vannkanten. Med en grasiøs bevegelse tar han sats og vever gjennom luften. Lander med et plask noen meter unna meg. Jeg lurer på om jeg skal dukke under, men før jeg rekker å gjøre noe legger en varm hånd seg om ryggen min og jeg trekkes mot en varm og våt kropp. Hjertet mitt hopper over et slag.
«Jeg sa jo at du skulle passe deg, vesla,» Hvisker Tam inn i det ene øret mitt og leppene hans berøre huden min og gjør meg helt varm innvendig.
«Tam!» Puster jeg og kjenner hånden dra meg mer mot seg.
«Ja, vesla.» svarer han rolig og jeg kjenner nesen hans mot kinnet mitt. «Du skal straffes...»
«Hvordan skal du straffe meg?» spør jeg utfordrende.
«Med kiling,» ler Tam og hendene hans vandrer over kroppen min og begynner å kile meg. Jeg bryter ut i latter, og Tam ler også. Brått stanser han og drar meg til seg igjen. «hvor er du mest kilen hen?»
Latteren min fyller skogen, og Tam ler sammen med meg i det han lar fingrene vandre over kroppen min igjen og kiler meg mer.
«Tam slutt, du piner meg!» presser jeg fram mellom latterhikstene.
Tam gliser bredt. «For en glede.»
Vi svømmer litt og erter hverandre. Etter en liten stund går vi opp og tørker oss. Jeg legger meg ned i gresset og kjenner hvordan gresstråene stikker, men samtidig kjærtegner meg. Tam legger seg noen meter unna meg. Et smil farer over leppene mine og jeg lukker øynene mine. Dagen i dag er fantastisk og utrolig morsom. Tam er en ordentlig godgutt. Jeg smiler og begynner å nynne på sangen «Et håp fra Too far gone» Denne sangen liker jeg i grunn. Runar pleide å synge den før.
Like etter å ha nynnet på den sangen, begynner jeg å synge på forskjellige sanger. Alt mulig rart i grunn. Jeg nynner på sanger som Lady Antebellum- Need you now og alt mulig i lengden.
«Mia, vær så snill å stans. Du har fin sangstemme, men du synger så mange rare sanger,» sier Tam og setter seg opp og ser på meg med et ertende glimt i øynene.
«Jammen, jeg er ikke ferdig med syngingen min!» sier jeg sta og begynner bestemt å synge på Halo av Beyoncè.
«Vær så snill, Mia!» Sier Tam.
Jeg setter meg opp og ser utfordrende på ham og fortsetter sta å synge.
Tam sukker og smiler. Er over meg i løpet av noen sekunder og legger en hånd over munnen min. Jeg himler med øynene og dytter ham unna. «Skjerp deg, Tam!» sier jeg høyt og bytter til sangen Alejandro av Lady Gaga.
«Ikke den sangen!» Sier Tam og setter seg ved siden av meg. «Vær nå snill.»
Jeg rister på hodet og begynner på refrenget av sangen.
«Neivel....» Tam smiler og rister på hoder. «Da har jeg intet valg. Her må det nedkjøling til for å få deg til å ta til fornuft.» Sier han og tar tak i meg. Drar meg opp på bena og før jeg rekker å si, eller gjøre noe mer, så løfter han meg opp og begynner å gå mot vannet. Jeg nekter å la meg kue, og legger armene om halsen hans og fortsetter bestemt å synge. Vi når vannkanten og Tam ler dempet. Med en rask bevegelse forsøker han å kaste meg ut i vannet. Jeg klemmer kroppen min hardt mot hans og nyter hvordan hans hud er borti min hud. Intimt og pirrende på en måte. Enda morsommere er det at Tam ikke greier å kaste meg ut i vannet. Jeg har ikke planer om å la ham vinne dette. Likevel stopper jeg syngingen og konsentrerer meg om å ikke la ham vinne. Nå er begge innstilt på at han vil ha meg ut i vannet. Når Tam skjønner at han ikke kan få meg ut, setter han meg ned. Jeg løsner grepet om halsen hans litt i det bena mine trår ned i det myke gresset. Det er da det skjer. Tam tar tak i meg og det glimter i øynene hans. Jeg tror han skal dytte meg, men i stede tar han hardt tak i meg og drar meg hardt inntil seg. Leppene hans berører pannen min, og jeg svelger. Kroppen min blir varm, og jeg drar han automatisk mer mot meg. Fletter fingrene mine inn i det blonde håret hans og lukker øynene forventningsfullt. I neste sekund gjør Tam en vridning og skal få meg ut i vannet, men uten hell. I stede finner leppene hans leppene mine. Det føles som en evighet, men er ikke mer enn i fem sekunder. Jeg vil at kysset skal være mer enn bare et kyss, men det får så være, bestemt gjør jeg en vridning og river Tam ut av balanse og drar hodet hans til meg i det vi faller og leppene mine møter hans igjen. Vi treffer vannet og får atter en gang ikke et ordentlig kyss.
Vi bryter vannflaten samtidig.
«Wow,» kommer det fra Tam. «Jeg har virkelig lyst til å-»
«Gjøre noe mer....»
«Åh jeg vil virkelig, virkelig kysse deg. Du aner ikke hvor mye jeg vil kysse deg, men jeg er nødt til å holde meg i skinnet, for hvis jeg ikke gjør det kand et gå galt. Men et kyss skader vel ikke?» Tam stønner og ser tankefull ut. «Dessuten så er vi nødt til å komme oss til portalen, og vi skal møte Amras og Kordandlir.» Sier han rolig, og jeg merker meg et snev av irritasjon i stemmen hans.
«Hvorfor må vi det? Kan vi ikke bare bli her?» Spør jeg uskyldig.
«For det er bare slik det er. Hadde det vært opp til meg hadde jeg valgt å være her sammen med deg. Jeg ville valgt å kysse deg og jeg ville valgt å gjøre alt for deg, men så er det-»
«Din utvalgte....»
«Njæææ.» Kommer det fra ham. «Jeg skal lage mat til oss.»
Jeg sukker trist og lar Tam lede meg bort til land. Vi når grunna og Tam drar meg inntil seg. «Før vi gjør noe annet, må jeg bare prøve noe,» Hvisker han og legger de sterke armene sine om meg. Stryker en hånd over det våte håret mitt, før han lukker øynene og bøyer seg mot meg. Leppene hans finner mine lepper igjen. Han gnir forsiktig leppene sine mot mine og jeg åpner munnen min samtidig som han åpner sin. Jeg har aldri kysset med tunge før, og er redd det er det som skjer nå. Likevel har Tam full kontroll og han pirrer meg med kysset sitt og tar pusten fra meg.
Etter en stund avbryter han kysset. Vi har enda ikke brukt tunge, men jeg er likevel andpusten. Tam ser på meg med varme øyne. «Du er en fantastisk kysser, og denne lille uskyldige flørten kan fort bli mer alvorlig for vår del. Men nå har vi dårlig tid. Vi må dra min skatt.»
________________________________________________________________
Hei, hei :)
Mon Ange er skrevet for noen år siden, og er ferdigskrevet. Vel nå skal jeg jobbe med den, og derfor har jeg valgt å bytte navnet på hovedpersonen fra, Martha til, Mia. Hvis man ser det stå Martha noen steder etter kap.11 eller noe slik, så si ifra :D
Takk! :)