Såeh, dette var noe jeg prøvde å skrive til en konkurranse, men jeg fikk det ikke til, så jeg ga opp. Vurderer kanskje å gå tilbake til ideen en gang, men for nå orker jeg ikke. Ideen var basically bare å skrive en moderne versjon av Robin Hood, hvor man ikke fikk vite at hovedpersonen var Robin før sent ute i historien, men at man likevel kunne gjette seg frem til det. Jeg jobbet endel med å planlegge det her, så jeg har lagt mye tid inn i grunnarbeidet, men fikk ikke til å skrive historien. Please ikke ta ideen, jeg jobbet hardt med den (DET GJELDER FORSÅVET ALLE IDEENE I BOKA, IKKE TA DEM)
- Christine
-----
Kapittel 1
En mann kom inn i rommet Robin satt på, og han gikk rett bort til motsatt side av der Robin satt henslengt på en stol og smalt en bunke med ark ned i bordet. Mannen satte seg raskt ned på stolen foran Robin og begynte å bombardere ham med spørsmål. "Jeg anbefaler deg å slutte å lyve, og fortelle sannheten. Det at du lyver kan ende med at du får en enda større straff," sa mannen og reiste seg opp før han begynte å gar rundt i rommet med tunge skritt. "Jeg lyver ikke jeg," svarte Robin, og mannen snøftet.
"Hvor er maleriet?" spurte mannen for sikkert hundrede gang. "Det vet ikke jeg, jeg hadde ikke noe med det å gjøre," sa Robin, og smilte til ham. Akkurat denne gangen løy han ikke som politimannen så fint hadde puttet det, han bare pyntet litt på sannheten. Han viste jo ikke hvor maleriet var akkurat nå, men han visste hvor det kom til å dukke opp.
Mannen noterte noe ned på et ark. "Så nå har det seg at maleriet er på et sted du ikke vet hvor er, samtidig som det er i Paris, Sydney, London, Stockholm, New York, Teheran, Montréal, Acapulco, Moskva, Cardiff og mange andre byer over hele verden, men ikke i Nottingham. Dette kommer ikke til å hjelpe deg noe særlig, du vet det?" fortsatte han.
Robin så ned i bordet. "Greit, jeg skal fortelle deg hvor det er," mumlet han. Mannen satte seg ned på en stol foran ham, og la fra seg notatblokken. "Kan du bare løsne opp de her først? De er veldig stramme," fortsatte Robin og holdt frem håndjernene som festet ham til bordet.
Mannen løsnet dem litt. Ikke mye men nok til at Robin ville klare å få dratt hendende sine løs. Deretter hintet han med fingeren at mannen skulle lene seg litt lenger frem.
Politibetjenten var ganske nærme nå, og de satt begge lent over bordet og stirret på hverandre. "Du må love at du kommer til å prøve å få dette til å hjelpe meg i retten," mumlet Robin. "Selvfølgelig kommer dette til å hjelpe deg," svarte mannen. "Du må også love at du tar dette seriøst og sender ut en patrulje så fort som mulig, før mine medsammensvorne stikker av med det og det forsvinner," fortsatte Robin, og politibetjenten nikket.
"Maleriet er," begynte Robin, før han hvisket, "magisk."
"Dette er ikke en spøk gutt," hveste mannen, og Robin lente seg fornøyd tilbake i setet fordi han mistet kontrollen. "Poof," sa Robin før han sendte mannen et skjevt smil.
Mannen ristet tilslutt på hodet, før han begynte å bla gjennom notatene. "Det magiske maleriet forsvant ut av et vindu i øverste etasje på den viktigste bygningen her. Hvordan kan det ha seg til?" spurte mannen tilslutt.
"Det fløy ut," svarte Robin, og mannen satte seg ned i stolen foran ham igjen, som han reiste seg fra i sta. "Maleriet fløy ikke ut av vinduet," sa han. "Kanskje jeg klatret ut av vinduet med det," svarte Robin, og var nære ved å trekke en hånd gjennom det brune håret når han begynte å bli nervøs. Han skottet raskt opp på klokken på veggen, men var rask med å feste blikket på mannen igjen. "Kanskje?" fortsatte mannen mens han heiste et øyenbryn.
"Kanskje," svarte Robin.
"Vi fant også noen døde mennesker på åstedet," begynte mannen, men han rakk ikke si noe mer før Robin lente seg over bordet. "Anklager du meg for mord?" spurte han. "Da kan jo du fortelle meg hva som virkelig skjedde," svarte mannen.
"Hvordan ble de drept?" spurte Robin tilslutt. "De ble skutt," svarte mannen.
"Med pistol?"
"Hva ellers?"
Robin lente seg bakover igjen. "Da var det ikke meg," sa han. "Kan du fortelle meg hvorfor det ikke var deg?" sa politimannen. "Jeg ville skutt dem med pil og bue," fortalte Robin og politimannen sendte ham et raskt blikk. "Pil og bue?" spurte mannen. "Hva ellers?" svarte Robin og imiterte måten politimannen hadde sagt det tidligere.
Klokken tikket sakte videre, og Robin kikket stadig opp på den for å sjekke om noe hadde forandret seg. Politimannen la tilslutt merke til det, og sa, "Har du dårlig tid?"
"Man har alltid dårlig tid i denne bransjen," svarte Robin.
Mannen skulle til å si noe, men døren ble slått opp. Robin kastet et blikk på klokka. Akkurat på tiden. "Marion, hva er det som er så viktig at du må avbryte?" spurte mannen. "Bli med ut på gangen, så skal jeg forklare det," sa hun. Marion kastet et raskt blikk bort på Robin før hun gikk ut igjen. Døren smalt igjen bak henne, og politimannen kom seg ut av rommet.
Deretter knuste speilet som var på den ene veggen. Det speile som også blir kalt et enveis vindu, og på andre siden kunne det sitte andre folk som skulle hjelpe til under avhøret.
Robin begynte deretter å fikle med håndjernene han hadde på med hjelp av en tynn spenne han hadde skjult i et av de mange armbåndene han hadde rundt den ene armen. Tilslutt klikket låsen av, og Robin spratt opp av setet og kastet seg over karmen der vinduet en gang sto.
Han nikket kort til de to menneskene som sto der, før han trakk på en grønn hettejakke, med hetten godt plassert over hodet.
"John, Will," sa Robin til de unge mennene og nikket kort til dem. De nikket tilbake, før den største av dem, John, åpnet døren. Will var den første til å gå ut og Robin var nødt til å snike seg ut nesten samtidig som han og skjule seg foran ham for å være på den sikre siden at politimannen som nylig hadde avhørt ham ikke ville finne legge merke til det.
Mennene var begge høye og bredskuldrede, så det var enkelt for Robin å gå foran dem uten å skape så mye oppsikt siden begge to hadde på dress, og dermed gled fint inn i mengden.
Robin prøvde så godt han kunne å holde hodet bøyd nedover, men han var hele tiden på vakt og fulgte med på alle rundt ham.
John og Will gikk rett bak ham, men de hadde delt seg litt mer opp for å sikre at det så litt mer normalt ut.
Robin kastet et raskt blikk bakover mens han gikk med raske skritt mot heisen med hendene dypt begravd i lommene. John sto lent inntil en skranke og latet som han leste gjennom noen papirer mens Will sto ved en kaffeautomat og ventet på at den tykke, brune væsken skulle fylle opp koppen.
De fulgte alle med på det som skjedde rundt dem, hvert minutt måtte planlegges nøye for at de skulle klare å komme seg vekk. Politimannen var fortsatt opptatt. Robin gled mot heisen. Et lite pling som signaliserte at heisen var i akkurat denne etasjen kunne høres. Folk strømmet ut, og Robin gikk inn og lente seg mot hjørnet innerst.
Kaffemaskinen var ble raskt ferdig etter det, og Will satte på et av de hvite lokkene før han gikk med raske skritt inn i det lille rommet og latet som han tok en stor slurk av den varmen drikken.
Dørene begynte å gli igjen, så John ble nødt til å løpe frem til heisen med tre raske skritt, og stikke bunken med papirer han holdt i hendene for at de skulle gli opp igjen. Det tok et par sekunder før han kom seg inn, og noen av menneskene som var der sendte John irriterte blikk fordi han tok opp mesteparten av plassen.
Heisen begynte å gå sakte nedover mens den stoppet i hver etasje uten at noen folk gikk av eller på. Tilslutt sto den nede på den nederste etasjen og med en gang de kom seg ut av det lille rommet blandet de seg inn i kaoset som var der.
Folk løp rundt usikre på hva de skulle gjøre siden det var full utrustning på stedet sien de hadde merket at Robin var forsvunnet. Det var ikke så mange som la merke til Robin, men han visste han ikke ville komme seg ut av bygningen uten å bli tatt, så dermed gjorde han det eneste som ville få alle menneskene til å løpe ut uten å tenke seg noe særlig om.
Han tok tak i en liten rød spak på veggen, og kort etter kimte en alarm gjennom hele bygningen.
Folk begynte å haste seg ut av bygningen, og Robin forsvant inn i mengden. Mange av menneskene ble bare stående utenfor å stirre på bygningen for å se om de kunne legge merke til noen tegn til brannen som startet, men Robin prøvde å komme seg til enden av den store mengden for å komme seg ut på veien og bekk fra menneskene.
Will vinket ham til seg fra en kabriolet, og Robin nikket til svar. Han så seg raskt tilbake, og la merke til politimannen skynde seg ut av bygningen med et irritert blikk. De hadde stoppet alarmen, så nå var alle folkene mest forvirret, noe som gjorde at han ville ha det mye lettere å komme seg gjennom mengden.
"Du klarte det dessverre ikke denne gangen, sheriff," ropte Robin før han tok løpefart og hoppet inn i den ene mustangen. Han sendte en kort hilsen til mannen før bilen startet, og de to Mustangene som sto der suste bortover veien og vekk fra politistasjonen.
De som jobbet der var raske med å komme seg inn i bilene sine, og tre-fire biler kom susende etter de to som allerede var på vei langt vekk fra det stedet.
Robin kunne høre sirenene på lang vei, og de holdt på å ta dem igjen, siden folk var raskere med å flytte seg ut av veien når de så de blå lysende, enn de var for de to Mustangene som prøvde å komme seg vekk raskest mulig.
Will tutet irritert på en liten blå, boble som sperret veien for ham, og sjåføren i den bilen tutet tilbake, før han begynte å kjøre saktere rett foran der Will kjørte. En telefon ringte, og Robin fiklet den opp fra sidelommen på bilen. "Hva er det dere driver med?" ropte John fra den andre siden. "En tulling vil ikke flytte seg ut av veien," svarte Robin og kastet et blikk over skulderen for å se hvor langt unna de var nå. "Kom dere vekk før de tar dere igjen," fortsatte John. "Slapp av, vi fikser det. Kommer nok bare til å bli en omvei," svarte Robin, før han la på.
Will tråkket plutselig hardt på gassen, og bilen rykket til fremover, så de dunket inn i den lille boblebilen foran dem. Robin rakk ikke se hvordan menneskene som satt inne i den bilen reagerte, for de flyttet seg litt ut av veien og mustangen føk videre bortover veien i noe som nærmet seg godt over 100 km/t på de småveiene de kjørte på.
Kapittel 2
Will trykket raskt på bremsen, og fikk bilen til å sladde inn i en sving til høyre, før han rettet den opp, og kjørte fremover igjen. Robin hadde funnet frem en pc og hacket seg inn på trafikkameraer og liknende, og nå han og satt og lette etter steder de kunne kjøre. "Sving til venstre," ropte Robin til Will, og Mustangen ble slengt rundt enda en sving.
De hadde klart å riste av seg to av politibilene, men Robin visste at de ville prøve å sperre for dem rundt en eller annen sving en gang. Han fortsatte å komme med så mange lure måter å snike seg unna som mulig, men med tanke på at det var minst fem andre biler som var etter dem var det få veier de faktisk kunne kjøre som ikke ville ende opp i at de møtte på noen av dem.
"Kjør til markedet," sa Robin etter en stund. "Markedet?" spurte Will usikkert, "Er ikke det litt dumt?"
"De kommer aldri til å forvente det," svarte Robin, og Will nikket, før han dro hardt i rattet så bilen spant inn i en ny gate i retning av markedet. De møtte ikke på noen politibiler som Robin hadde antatt, de fokuserte å sperre av dem på de veiene de trodde mustangen ville kjøre på.
Bilen stoppet inntil fortauet i utkanten av markedet og Will og Robin hoppet ut av bilen før de blandet seg inn i mengden. "Hvordan vil vi få kontakt med de andre?" sa Will lavt til Robin. "Vi bare venter til de kommer for å finne oss," svarte han.
"De vet ikke hvor vi er. For alt de vet kan vi være hvor som helst," sa Will.
"Da går vi til basen," Robin trakk på skuldrene.
"Du vet at det er veldig langt, ikke sant?" fortsatte Will.
"Røyksignaler," sa Robin, "Vi bruker røyksignaler."
Will ristet på hodet, der han gikk og tenkte på hvordan de kunne komme seg vekk. "Du, vi ringer bare Marion," sa Robin etterhvert. "Du glemmer bare en ting Robin," begynte Will, "Ingen av oss har telefoner og langt mindre nummeret hennes."
Robin gliste, før han viftet med en lapp foran ansiktet til Will. "Jeg kommer forberedt," sa han. Will smilte tilbake. "Da trenger vi bare en telefon," sa han, før han begynte å se seg rundt.
-------
Jeg leste gjennom det nå, uff, det var ille. "ingen av oss har telefoner". DERE SNAKKET I TELEFON FOR MINDRE ENN FEM MINUTTER SIDEN TULLINGER
takk for meg, ha en fin dag