"Hva i helvete er dette?! Jeg ba om Fuller's London porter, ikke dette jævla skvipet! Er du faen meg blitt døv eller?!" brøler Tom.
Len dukker unna ølflasken som kommer farende mot han. Det er så vidt han klarer å unngå å få den rett i ansiktet. Titalls av glasskår faller ned på den skitne parketten straks flasken treffer veggen.
"B-beklager", stammer han frem. Blir umiddelbart irritert over hvilken svekling han blir hver gang faren hisser seg opp. Kan han ikke for en gangs skyld stå opp for seg selv? Kan han ikke få seg en jævla ryggrad snart?
Tom fnyser. "Beklager? Er det alt du har å si, din lille drittunge?! Gud må virkelig være tilbakestående som lot en evneveik idiot som deg få lov til å leve i stedet for Elise! Gå å kjøp riktig øl, NÅ!" Han hiver en ny flaske med full kraft.
Denne gangen treffer et av glasskårene ansiktet til Len. Lager et lite kutt på kinnet hans. Han stønner lavt og tar seg til der det svir. I neste øyeblikk innser han at det egentlig var et under at glasskåret ikke traff øyet. Hvis han hadde brukt bitte litt lengre tid på å reagere, ville han mest sannsynlig vært blind på det ene øyet nå. Denne tanken får Len til å se storøyd på faren.
Tom smalner blikket. Ser på Len som om han er byttet, mens han selv er et blodtørstig rovdyr som er på nære nippet til å klikke. "Kom deg ut sa jeg!" brøler han og reiser seg faretruende opp fra sofaen.
Len skvetter til. Kommer tilbake til sansene. "J-ja da." Han plukker opp brillene han mistet under forsøkene sine på å ikke bli truffet av ølflaskene, og piler ut av huset.
Luften er fuktig og himmelen er dekket med mørkegrå skyer. Man kan skimte noen flekker av blåfargen bak, men solen er umulig å få øye på. Det ser ut som at det kommer til å regne om ikke lenge. Kanskje i løpet av en time, tenker Len. Hvis han er heldig.
Han går bort til det lille, falleferdige skuret. Hjertet banker fortsatt hardt inne i brystet hans. Hver gang faren blir voldelig, blir han så ekstremt redd. Redd for at faren kommer til å skade han så fælt, at han blir lam eller drept. En gang brukte Tom så mye kraft i slagene sine, at Len besvimte og våknet opp på sykehuset. Nesten hele kroppen var blå og gul, og den ene armen var brukket. Tom hadde sagt til personalet at Len hadde falt ned en lang steintrapp. De trodde på han uten en klype salt. Han så jo ut som en kjernekar med slike milde, blå øyne. Len husker at han gråt mesteparten av den dagen.
Han rister kraftig på hodet for å få minnet ut fra tankene, og åpner døren med falmete blå maling. Slår på lyset. Pæren i taklampen blinker noen ganger, før den lyser opp skjulet. Den godt brukte sykkelen som på mirakuløsvis fortsatt ikke har falt sammen etter syv lange år, står lent mot veggen. Len går inn og tar tak i sykkelstyret.
Idet han skal til å trille ut skrapet, registrer han at sykkelen synker en smule sammen. Han rynker pannen og setter seg ned på huk. Kjenner på det ene hjulet med den ledige hånden.
Pokker. Det er altfor lite luft i dekket. Mest sannsynlig har det andre dekket samme problem. Flotters. Det her er så jævla typisk. Len slipper sykkelstyret og reiser seg opp. Sparker frustrert til sykkelen. Den faller målrettet mot han. Han hopper bakover. Med et lite dunk treffer skraphaugen bakken. Landingen får malingsspannene like i nærheten til å skjelve.
Okei, greit. Tydeligvis kan han glemme å sykle til butikken. Han har ikke noe annet valg enn å gå dit. De bor langt inne i skogen, så den nærmeste matbutikken er førti minutter unna til fots. Det vil si at han neppe vil klare å unnslippe regnværet. Forhåpentligvis kommer det ikke til å regne så forferdelig mye, men med tanke på den enorme uflaksen som hjemsøker han, er det svært tvilsomt. Flotters.
I et lite øyeblikk vurderer han å gå inn igjen for å hente en paraply, men klumpen som tar form i magen, får han til å kaste vekk ideen. Det ville nok bare ha ført til at faren ble enda mer forbanna, og da ender det som oftest dårlig for Len. Han slår av lyset og går ut av skuret.
Det hyttelignende huset deres fyller synsfeltet hans. For de som går på tur i skogen og passerer det, ser huset ut som et koselig hjem med stakittgjerde rundt eiendommen, hvite yttervegger, svart tak, velstelt plen, og et epletre i hagen der en huske er festet til den tykkeste greinen. Ingen har en anelse om hvilket helvete det er innvendig. Ingen vet at huset stinker alkohol, er et stort rot, og at en av beboerne burde vært innlagt i en psykiatrisk avdeling. Ingen andre enn kusinen hans Luna. Hun er den eneste som vet. Eller rettere sagt den eneste Len stoler nok på til å fortelle sannheten til. Hadde ikke hun vært i livet hans, tviler han på at han ville ha stått her den dag i dag.
Brillene sklir ned fra neseryggen. Han skyver de opp og går gjennom skogen.
Glassdørene foran han åpner seg. Han går inn, og fortsetter videre bort til hyllene med øl. Len krysser mentalt fingrene for at de har Fullers London porter her, ellers er han nødt til å sjekke neste matbutikk - og den er tjue minutter unna herfra. Han kan da ikke ha så jævla uflaks.
Han stopper foran hyllene og ser grundig på ølene som står fremme.
Si at de har den. Si at de har den. Si at de har den. Si at de har den.
Etter hvert får han øye på noen sekspakkninger med Fullers London Porter. Takk og lov. Han ser på prisen. Tolv pund til sammen for en. Hm... Han finner frem lommeboken fra jakken og sjekker hvor mye penger han har. Tretti pund. Hvis han tar en til sekspakning, kommer han til å ha seks pund igjen. Skal han bruke resten på noe digg? Som for eksempel to lion sjokolader?
Nei, han trenger de slantene. Hvis han bruker så lite som mulig og i tillegg får seg noen jobber om sommeren, vil han forhåpentligvis til slutt ende opp med nok penger til å kunne dra langt vekk her ifra. Kanskje reise rundt omkring i verden, og så bosette seg i den byen han likte seg best i? Han vet selv at det ikke høres særlig realistisk ut, men det er jo lov å drømme. Noen ganger er det det eneste man har muligheten til.
Han tar tak i en sekspakning til og plasserer den oppå pakningen han allerede holder. Balanserer det til kassen.
To jenter fra skolen kommer gående inn i butikken. Sophie og Lana. De beveger seg mot han, men det ser ikke ut som at de har sett han. Noe Len gjerne ikke vil at skal forandre seg.
Han setter seg ned på huk og beveger seg som en krabbe i retning baksiden av hyllen han står ved. Dessverre kommer han ikke så veldig langt før de oppdager han. Lana hever et øyenbryn og ser på Len som om han skulle vært en tilbakestående unge. Han rødmer.
"Je-jeg mistet en cent på gulvet." Han reiser seg opp og kremter. "Hva gjør dere her?" spør han og prøver seg på et sjarmerende smil.
Nå hever Sophie også et øyenbryn. "Skal kjøpe noe drikke til festen i helga", svarer hun monotont og smyger armen under Lana sin. Trekker henne nærmere seg, som for å beskytte henne for taperlusene Len bærer på.
"Skal du også til Alan i helga?" spør Lana og nikker mot de to sekspakningene han har i hendene.
Len åpner munnen for å svare.
"Selvfølgelig skal han ikke det, Lana", sier Sophie høyt og tydelig for å nedverdige han mer, og trekker henne bort til ølhyllen.
"Hva? Det kunne jo ha vært", mumler Lana.
"At noen ønsker at en slik taper som det der skal ta del i festen sin? Neppe", svarer Sophie og forsvinner rundt et hjørne.
Det kniper til i brystet. Len ser ned på gulvet og strammer ubevisst grepet rundt sekspakningene. Biter tennene sammen.
Hvorfor skal mennesker gjøre så jævla mange unødvendige greier? Han vet da godt at han er skolens taper, men man trenger da ikke å tråkke på han for det om. Man trenger ikke å oppføre seg som en uoppdragen drittunge ved å prøve å få andre sitt liv til å bli like miserabelt som sitt eget.
Fy søren. Om han hadde hatt en ryggrad, ville han ha sagt nettopp det.
Noen dulter til han og sprekker tankeboblen. Han løfter blikket og ser at det var en av de som jobber her. Den ansette triller en vogn fylt med dopapir bortover gulvet. Han kan ikke se om det er en gutt eller jente.
Len rister kort på hodet. Har ikke tid til å zoome ut. Han drar en hånd gjennom håret og fortsetter å gå til destinasjonen sin.
Det er kun den ene kassen som er åpen. En dame i femtiårene som ser rimelig lei ut av livet, sitter bak. De to andre kassene er stengte.
Fuck. Dette kan bli et problem. De eneste som halvveis vet hvilken situasjon han er i og som selger han ølen uten problem, er Caitlyn og Violet. Men han har ikke noe annet valg enn å prøve. Det frister lite å gå tjue minutter ekstra til neste butikk, uten å ha noen garanti for at det kommer til å gå bedre der borte.
Han fikser på brillene og stiller seg bak den eneste personen som står ved kassen. En mor med den åtte år gamle datteren sin. Den lille jenten hopper opp og ned som om hun skulle vært en frosk. Drar utålmodig i morens jakkeerme. Moren prøver forgjeves å roe henne ned, samtidig som hun forsøker å betale varene med kort.
Han legger fra seg ølen oppå rullebåndet. Femtiåringen ser surt på moren og datteren. Hun tapper fingrene rastløst på bordplaten.
Moren trekker endelig ut kortet. Kassadamen spør grettent om hun skal ha kvitteringen, og gir den til henne straks hun sier ja.
Nå er det Len sin tur. Han retter seg opp i ryggen og tar to skritt frem.
Damen måler han fra topp til tå med blikket. Rynker pannen en anelse. "Legitimasjon."
Faen. Len svelger og ler litt nervøst. "Den har jeg visst glemt hjemme. Jeg hadde gjerne hentet den, men jeg bor et godt stykke unna, så vil helst slippe."
Hun rynker pannen dypere. Har en vorte under det ene neseboret. Den la han ikke merke til i sted. "Ingen legitimasjon, ingen øl."
"Hvor er Caitlyn og Violet?"
"Caytlin er hjemme med et sykt barn. Violet er på ferie."
"Aha. Kan du ringe Caitlyn? Hun vil kunne forklare at det går helt greit at du selger meg disse ølene", sier han. Hjertet banker hardt og han føler seg kvalm. Han kan ikke dra hjem uten noe øl. Det går ikke. Tom kommer til å bli rasende.
"Selvfølgelig kan jeg ikke det. Som jeg sa, hun er hjemme med sykt barn og trenger dermed å være i fred", svarer hun grettent, og skal til å legge ølene til side slik at hun kan sette de på plass etterpå.
Hendene hans skjelver. Han knytter dem stramt sammen. "Vær så snill. Jeg har ikke muligheten til å komme hit med legitimasjon senere i dag, og jeg trenger virkelig disse ølene nå. Vær så snill."
Hun må ha hørt panikken i stemmen hans, for ansiktet mykner opp. Ikke mye, men nok til at hun overgir seg. Hun sukker. "Ja vel. Men det her kommer ikke til å skje flere ganger. Neste gang du dukker opp hit uten legitimasjon, er du nødt til å dra uten alkohol."
En enorm lettelse skyller over han. Anspentheten i skuldrene fordufter. Han puster ut. "Greit. Tusen takk."
Hun hiver en pose oppå sekspakningene. "Det blir tjuefire pund."
Han finner frem lommeboken og tar ut pengelappene. Gir de til henne.
"Ha en god dag videre", sier hun flatt og retter oppmerksomheten sin mot matvarene til den neste kunden.
"I like måte", svarer han ut i luften og putter ølene ned i posen. Går kjapt ut av butikken.
De blå flekkene Len kunne skimte tidligere i dag, er vekke. Hele himmelen er blitt fylt opp med grå skyer som ser svarte ut noen steder. Det er bare et tidsspørsmål før det vil begynne å regne.
Når han er tjue minutter unna huset, kommer de første dråpene dalende ned fra de mørke skyene. To minutter senere er alle slukene i himmelen blitt åpnet.
I løpet av kort tid blir Len sine klær søkkvåte. Luggen klistrer seg til pannen hans og brillene dugger til. Han er nødt til å myse for å kunne se noe som helst.
Faen. Dette går ikke. Det er enda et kvarter til han er fremme, og hvis han prøver å løpe, kommer han mest sannsynlig til å skli i gjørmen og slå seg. Han trenger å finne ly, og det så fort som mulig.
Han saumfarer området med blikket, men finner ikke noe annet enn trær med kroner som ikke er store nok til å holde unna regndråpene. Det ser visst ut som at han må gå lenger.
Idet han er på vei til å fortsette, registrer han noe merkverdig. Vinden kjennes annerledes ut på den halvdelen av kroppen hans som er nærmest bergveggen. Han vet ikke hvordan han skal beskrive det. Det kjennes ut som at vinden blir absorbert inn i berget. Det blåser liksom innover, sånn som det pleier å gjøre når for eksempel et fjell har en åpning.
Han rynker pannen og ser bort dit. Noe av bergveggen er dekket til med busker og klatreplanter. Av en eller annen grunn, gir synet Len en følelse av at noen har prøvd å skjule et eller annet der bak. At det er noe der det ikke er meningen at noen skal vite om.
"Merkelig", mumler han lavt for seg selv. Han går nærmere og stikker hånden sin forsiktig inn. Med fingrene prøver han å finne en ru overflate, men kan ikke kjenne noe som helst. Han trekker øyenbrynene sammen og stikker armen prøvende lengre og lengre inn. Etter en liten stund innser han at det er et hull i berget. Forhåpentligvis er den stor nok til at han får plass.
Han river vekk noen av klatreplantene, før han trenger seg gjennom buskene. Akkurat som han håpet, er hullet stort nok. Det er så stort at han enkelt kan bevege på kroppen. Han setter fra seg posen og finner frem mobilen. Setter på den innebygde lommelykten.
Omgivelsene blir lyst opp, og han oppdager at hullet fortsetter innover i fjellet. Det er som en lang, bred korridor med stein overalt. Noen steder drypper det.
Tenk at han har bodd her i sytten år, og aldri visst at det fantes en grotte i skogen?
Han løfter opp posen med den ledige hånden og fortsetter å gå. Bakken er glatt, og rundt omkring er det små dammer. Han passer nøye på hvor han plasserer føttene. Luften er fuktig og varm på en og samme tid. Får dugget på brillene til bli tettere.
***
Plip.
Eve åpner øynene. I det fjerne hørtes det ut som at en dråpe traff den våte bakken til grotten. Hun ser seg rundt i det evige mørket.
Hørte hun riktig? Er det noen her?
Hun holder pusten og lytter. Er musestille. Venter.
Lyden kommer ikke tilbake. Selvfølgelig var det bare innbilning. Det er ingen her. Det er aldri noen her. Hun er helt alene. Det kommer aldri til å forandre seg.
Hun gjør seg så liten som overhode mulig og lukker øynene. Lar underbevisstheten sveve bort. Som hun alltid gjør.
***
Etter en liten stund får Len øye på et blålig lys et stykke fremfor seg. Han rynker pannen. Er det noen her likevel?
"Ha ..." Stemmen hans svikter. Han kremter for å få stemmebåndet mer i gang. "Hallo? Er det noen der?"
Ikke noe svar. Det eneste man kan høre, er pusten hans og vannet som drypper fra taket. Merkelig ...
Han tar et fastere grep rundt mobilen og begynner å gå igjen. Denne gangen noen hakk langsommere. Han aner jo ikke hva som er kilden til det rare lyset.
Shit. Tenk om grunnen til at denne grotten var dekket til, var fordi at noen hadde sperret inne et monster her? Tenk om han nå er på vei rett inn i en grufull død? Tanken får pulsen hans til å øke, og et ekkelt gys går gjennom kroppen hans. I et lite sekund vurderer han å løpe som en gal ut herfra.
Nei, nå må du skjerpe deg her, Len. Du er ikke seks år gammel lenger.
Ærligtalt, menneske. Selvfølgelig er det ikke et monster. Det finnes ikke noe sånt i den virkelige verden. Dessuten, hvis det hadde vært et monster her, ville det blitt mye vanskeligere å komme seg inn. Da ville sikkert åpningen til grotten være dekket til med mer enn busker og klatreplanter. Som en tykk metalldør med forskjellige låser.
Han ler av sin egen dumskap og setter opp tempoet. Lyset blir sterkere og sterkere, og til slutt ser han kilden; en blå krystall som når han til knærne. Det er flere enn en. Faktisk er det så mange at Len ikke kan se en ende på dem. De fortsetter i det uendelige. Krystallene står på rad og rekke langs den høyre veggen til tunnelen. De fleste er blå, men han skimter også lilla og hvite.
Woah ... Er dette virkelig?
Han tar av seg brillene og gnikker vekk dugget fra glassene med ermet til genseren. Tar de på seg igjen.
Jepp. Dette er virkelig. Øynene hans blir store og haken detter ned. Han hadde definitivt ikke sett for seg at han kom til å se dette her inne. Synet foran han er som hentet ut ifra en eventyrbok. Det kribler i magen. Han drar en hånd gjennom det våte håret for å få vekk luggen fra fjeset, og følger etter den lange rekken med krystaller. Hver gang han går forbi en, øker lysstyrken til den foran noen hakk. Det virker nesten som at krystallene ønsker at Len skal gå lengre inn.
Flere krystaller dukker opp. På begge steinveggene, bakken, og i taket. Tunnelen blir bredere og høyere, samtidig som luften blir lettere å puste inn. Er det en åpning på den andre siden av berget som han er på vei mot nå? Eller er det her en slags portal som det skapet i Narnia bøkene?
Forskjellige teorier dukker opp i hodet hans. Han lar rett og slett fantasien slå seg fullt ut. Nysgjerrigheten vokser i takt med kreativiteten.
I løpet av noen minutter har han kommet til midten av grotten. Det blå lyset har fått et hint av lilla og hvitt i seg, og er blitt såpass sterk at lommelykt moduset ikke er noe annet enn sløsing av mobilbatteri.
Han stopper midt i en bevegelse. Posen sklir ut av hånden hans og faller ned på bakken. Med kulerunde øyne ser han seg rundt.
Uansett hvor han fester blikket, kan han se titalls av krystaller. Alle i forskjellige størrelser. De lyser som vakre lykter. Noen meter foran han brer det seg ut en liten innsjø. Den er så klar at man kan se bunnen med enkelhet. Vannet glitrer som om det skulle vært bestått av diamanter.
Han slår av lommelykten og går utforskende rundt. Stryker forsiktig over alle krystallene han passerer. De er glatte og like kalde som en forfrosset stein. Av og til forventer han at en fe eller alv skal dukke opp fra intet, men det skjer selvfølgelig aldri. Som sagt; dette er den virkelige verden, selv om han lot seg selv gå vekk fra den mentalt for et par minutter siden.
Mens han går rundt omkring, lurer han på hvorfor noen kunne ha hatt lyst til å gjemme et så vakkert og fascinerende sted som dette. Det gir absolutt ingen mening. Hva i huleste er det her inne som noen ønsker å holde skjult?
Like etter han har tenkt den tanken, får han øye på en krystall som ser annerledes ut enn de andre. Den er svær, har en mattere blåfarge, og det ser ut som at det er et aller annet inni den. Mest sannsynlig er det en slags gjenstand, men det er vanskelig å være helt sikker. Det er som om en tykk tåke har viklet seg rundt det som er inni.
Han rynker pannen og går rundt krystallen i håp om at det vil bli lettere å tyde hva der er. Men nei. Han blir ikke det spor klokere.
Hm ...
Han strekker frem armen og presser håndflaten forsiktig mot den glatte overflaten. Krystallen er overraskende varm i forhold til de andre. I neste sekund dukker det opp sprekker på den. Han skvetter til og tar raskt noen skritt bakover.
Sprekkene sprer seg fort og effektivt. Len rekker så vidt å blunke, før krystallen knuses i millioner av biter. Et blått lys omslutter han og gjør omgivelsene rundt skurrete. Den klamme luften blir varm og like behagelig som en sval sommerbris.
Foran han svever det en ung jente. Håret er krystallblått. Når henne til anklene. Øynene er store og i samme farge som innsjøen. Hun er naken, registrer han midt i sjokket. Store, fyldige pupper har hun også.
Et stort, blendende smil preger ansiktet hennes. "Du fant meg", sier hun lykkelig og slår ut med armene. Faller mot han.
Len blunker langsomt. Bruker litt tid på å skjønne at han må ta henne imot. Han går fomlende fremover og åpner armene sine. Jenta faller inn i dem. Hun er tyngre enn han trodde, og han mister dermed balansen. I det øyeblikket han faller ned på bakken med henne oppå seg, forsvinner lyset, og alt blir til normalt.