2 dager senere:
Jeg bet meg halvhardt i neglene mens jeg så bekymret ned på mobilen.
Det hadde gått 2 LANGE dager, ikke noe å se til fra Sofie. Politiet har jeg ringt, vi har allerede hatt 4 timers lang leiteaksjon, men ikke noe spor etter henne enda. Jeg er veldig redd å bekymret for hva som faktisk har skjedd. Jeg skjønner ingen ting! Å vil egentlig bare dø!
Politiet sier ingen ting nesten, de sier at de skal "gjøre så godt de kan" men det har jeg mistet håpet på, jeg har ikke sovet, ikke spist å heller ikke drukket noe! Å jeg er alene, på en fuckings kald hytte. Foreldrene til Sofie var her en tur i går, men de dro nesten like etter.
Josefine å alle de Andre barna vil jeg så innmari se! Men jeg vil ikke, jeg har ikke lyst til at de skal vite at mammaen deres er forsvunnet og kanskje død.
Jeg ville ikke tenke over at hun var død, men det var virkelig vansklig å ikke tenke. Nå, som vanlig ligger jeg i senga å tenker, å vil sove!
Jeg fikk heller ikke tenkt så mye før jeg faktisk sovnet!
Drøm!!!;
Jeg så ned, ned på det slutte bordet. Jeg kunne kjenne lukten av nedslitt hus, å veggene var hvite, jeg var nemmelig hos politiet, jeg ville vite mere om Sofie.
En høy, men ganske lubben mann kom til syne i den svarte politidrakten å de hvite Nike skoa som ikke var så hvite lengre. "Hei" sa han kort å så ned i papirene sine, så ut som han lette etter informasjon. "Ja, det har seg sånn at vi har funnet Sofie" sa han kort, jeg håpet han skulle smile eller noe sånt, men han var trist, trist å litt sur! "Hvor er henne?!!" Sa jeg halvhøyt å reiste meg raskt opp fra stolen.
"Sett deg ned, det er noe mer!" Sa han å flyttet blikket hans ned på stolen.
Jeg fikk satt meg ned i den slutte røde stolen å så på han med både et redd å glad blikk.
"Ja, hva er det?!" Sa jeg surt å himlet kort med øynene.
"Sofie, er ikke her. Hun ble funnet henne bak noen steiner bare tilført en t-shorte å en svart shorts. Vi fant henne liggende på et fjell, å det betyr at Sofie er dessverre død" sa han kort, han pisket pennen nedi bordet i 120. Jeg hørte klikkelydene i ørene mine 24/7. "Hun har mest sann synelig fryst ihjel" sa han å fortsatte å klikke nedi bordet med den fordømte pennen.
Hjertet mitt havnet i halsen, jeg kunne ikke tro det jeg nettop hørte.
Min kone, mitt alt! Er død, jeg får aldri se henne igjen!
Å barna må vokse opp med kun en far?! Hvordan kan jeg klare å være ne forelder uten Sofie ved min side?! '