«Ring meg hvis det er noe du lurer på da. Men alt du trenger skal ligge i bagen jeg har satt på rommet ditt! Og du vet jo hva du skal gjøre.» jeg smilte til mamma og ga henne en god klem «Takk for at du gjør dette for meg..jeg tror jeg virkelig har behov for disse to dagene» jeg avsluttet klemmen og smilte. «ikke tenk på oss jenta mi. Daniel og jeg kommer til å klare oss bra. Og han vil også at mamma skal kose seg. Så, kom deg avgårde nå, så du ikke kommer for sent til toget» mamma ga meg en siste klem før jeg gikk inn i stuen hvor Daniel, min 2 år gamle sønn satt helt borte i TV'en. «hade vennen min. Kos deg masse med mormor også sees vi om et par dager når mamma kommer hjem, ok?» jeg løftet opp Daniel og så på det vakreste lille mennesket i verden i mine øyne. «hade mamma! Sees» Jeg fikk en god klem og han var klar til å komme ned fra armene mine for å komme tilbake til TV'en som jeg så viste Mikke Mus. «ikke rart du er opptatt når Mikke er på TV'en» sa jeg og lo. Jeg gikk ut i gangen og kledde på meg og sa hade før jeg smatt ut av døra.
Det var aldri lett å reise fra Daniel når jeg visste jeg skulle være borte over natten. Nå skulle jeg til og med være borte i to dager. Jeg kjente klumpen i halsen, men tok meg sammen og sa til meg selv at nå måtte jeg gi meg. Daniel har det bra hos mommo som han kalte henne. Og jeg hadde godt av en jentetur til Stockholm sammen med Maja og Kristine.
«kom nå! Toget går om 20 minutter.» Maja og Kristine stod klare på gårdsplassen. Jeg hev meg inn i bilen og vi kjørte avgårde. Vi hadde bestemt oss for å ta toget, da det var noen timer reise. Og vi slapp i tillegg å tenke på parkering når vi kom frem. Og vi hadde jo tenkt å ta oss en fest. Ved å ta toget slapp vi diskusjonen om hvem av oss som måtte passe på å være kjørbar når vi skulle hjem!
Vi kom oss på toget bare få minutter før det skulle gå. Vi hadde bestilt billetter på forhånd slik at vi visste vi hadde sitteplasser. Ikke søren om jeg hadde tenkt å stå eller sitte i gangen på toget helt fra Oslo til Stockholm.
Vi fant setene vår, la bagasjen på plass. Og satte oss godt til rette. Det var ikke mange mennesker i samme vognen som vi satt i. Men vi visste det var mange stopp før vi var fremme og at det mest sannsynlig ville fylle seg ganske fort. Men vi fant frem music angel høyttalerene våre og fant ut at litt musikk kunne ikke skade. Ihvertfall ikke frem til det kom flere folk i vognen! Vi lente oss tilbake og nøt musikken og jeg lukket øynene.
Jeg hadde nesten ikke sovet denne natten, da jeg var veldig spent på hva denne turen ville føre med seg. I tillegg har jeg en toåring i hus som ikke skiller på om klokka er 06.00 eller 08.00. noe som for småbarnsforeldre er to lange og nødvendige timer. Denne morgenen hadde Daniel våknet klokken 06.00 og var da rimelig klar til å møte dagen. Det var ikke jeg... men jeg hadde ikke akkurat noe valg. Så det var bare å stå opp. Fordelen var jo at jeg hadde fått god tid til kos før jeg skulle reise fra han. Men nå skulle jeg ikke tenke på det. Jeg visste han hadde det bra der han var. Og jeg hadde det bra her. Jeg følte på meg at denne turen kom til å bli bra. Jeg visste dette kom til å bli uforglemmelig. Jeg visste bare ikke hvor uforglemmelig enda!
Jeg hørte Maja og Kristine prate, men jeg hadde lukket øynene og kjente at søvnen kom krypende over meg. Jeg visste også at jentene ville la meg sove. Selv om de ikke har barn selv, vet de at jeg har sterkt behov for den hvilen jeg kan få nå før vi var fremme.
Det gikk nok ikke mange minuttene før jeg var langt inne i drømmeland. For jeg husker ikke mer før vi var fremme og Maja ristet i skulderen min for å få meg til å våkne!
«Lana! Nå må du våkne! Vi er fremme»