38
Waste the Night
+
~ Leona ~
På den siste fellesfrokosten er jeg en av de tidligste. Maten er dekket på bordet, og nå er det bare personene som mangler. Vel, unntatt Luke og jeg.
"Så, hvordan gikk det med deg og Calum i går? Fant dere ut av noe?" spør han nysgjerrig før han tar en bit av den nysmurte baguetten sin.
"Det gikk bra," er det eneste jeg svarer, og Luke sender meg en tommel opp. Vi fant ut at ingen av oss er noe særlig glad i langdistanse-forhold, så vi bestemte oss for å heller bruke den siste tiden her med hverandre før vi skilles i stedet for å si noe offisielt.
De andre kommer litt etterpå, og plutselig er ingen plasser ledige. Først setter Michael seg ved siden av meg, men Calum tvinger han til å bytte plass.
"Så, dette er det siste måltidet vårt sammen," sier Ashton imens han tygger. Vi andre nikker, for opptatte med å spise til å svare på noen annen måte.
"Æsj, ikke minn meg på det," sukker Max, og ser trist bort på sin krøllete venn.
"Hva har dere tenkt til å gjøre når dere kommer tilbake til Australia, da?" spør jeg for å endre fokuset på noe litt annet. Med en gang lyser Luke opp.
"Vi skal holde noen konserter hjemme i Sydney."
"Det er foresten noen her som har sagt de kommer," forteller Michael imens han fikler med det lilla håret. "Noen som så oss da vi spilte på storscena. De kommer foresten i d-"
Michael avbryter seg selv, og får noen misfornøyde blikk fra de andre guttene. "...Ingenting," mumler han, og tar en til bit av baguetten sin med små bevegelser.
Jeg ser nøye på de andre guttene, men de har alle blikket ned i maten sin.
"Og dere, da?" kremter Luke, og ser bort på Max og meg.
"Vi skal vel hjem vi også. Tilbringe ferien med familien og ikke minst hverandre før vi begynner på skolen igjen," svarer Max, og de andre guttene krymper med en gang de hører ordet 'skole'.
"Ææsj, jeg synes synd på dere," sier Michael, som om han har spist noe surt.
"Siste året på High School," sier Max, på en måte som avslører at hun er litt gira på å få komme seg ut av skolen. Hadde hun fått lov av foreldrene, hadde hun sikkert droppet ut allerede.
"Jeg liker skolen," trekker jeg på skuldrene. "Da har jeg i det minste noe å gjøre."
"Jeg hatet skolen. Jeg ble nesten kasta ut fem ganger i løpet av et år, pluss at jeg fikk utvisning i tre dager en gang," fniser Michael.
"Læreren min konfiskerte trommestikkene mine i en hel uke fordi jeg fikk lydklager fra noen andre i studentboligen," innrømmer Max, og plutselig er alle i full latterkrampe.
"Får du i det hele tatt plass til trommesettet ditt i det knøttlille rommet?" ler Ashton.
"Det ble trommesettet, eller Leonas skrivepult."
Av dette ler Ashton enda mer. "Så du kasta ut Leonas nyttige saker for å få presset inn trommesettet ditt? Litt av en bestevenn."
Max blir truffet av en ny latterbølge, latteren hennes er søt og rullende - akkurat som Ashton sin, bare litt lysere og jentete.
"Når vi er ferdige med å spise, så kan vi gå bort til scenene," foreslår Luke og ser forventningsfult på oss andre. "Sånn bare for å trekke inn det siste av campen før vi drar, liksom," legger han til.
De andre guttene nikker, og jeg ser spørrende på Max. "Tja, vi skulle jo ikke egentlig gjøre noe annet i dag enn å pakke, og det tar jo ikke hele dagen," sier hun før hun stapper den siste biten av baguetten sin i munnen, og jeg gir Luke en tommel opp, slik han gjorde til meg tidligere.
Vi rydder av bordet, og plutselig er vi på vei mot scenene, med mine fingre flettet sammen med Calums. Det er forholdsvis stille, og det er nesten så jeg begynner å bli litt mistenksom ovenfor guttene.
"Hei gutter?" spør Calum de andre, som går noen metre foran oss. De snur seg, og noen av dem slipper ut et "hm?"
"Kan Leona og jeg bare stoppe innom kiosken på veien?"
Jeg ser spørrende bort på han, som ignorerer meg imens han venter på et svar.
"Jaja, gjør som dere vil. Bare møt oss ved storscena klokka to," sier Ashton og Calum nikker takknemlig tilbake før vi snur og går i en annen retning.
"Hva skjer? Hvorfor stopper vi her?" tenker jeg høyt, og vurderer å legge til at jeg ikke har noe imot det.
Vi står nå ved isdisken, hvor Calum ser ned på de forskjellige smakene.
"Har du lyst på noe? Is? Potetgull?" spør han og ser endelig bort på meg, akkurat som om han ikke har hørt spørsmålet mitt.
"Hvis du ikke har tenkt til å pælme is i trynet mitt, så tar jeg gjerne det," svarer jeg med et smil. "Men da må jeg få velge smak selv!"
Calum sprekker opp i latter. Når han ler blir øynene hans nesten borte, noe som gjør at latteren smitter over på meg.
"Bestill hva du vil," fniser han, og jeg bestiller en helt vanlig sjokoladeis, mens han bestiller regnbuesmaken. Det minner meg om hvor mye han egentlig minner om en liten gutt, noe jeg absolutt ikke har noe imot.
"Tusen takk," sier jeg da han betaler, og akkurat som sist gang vi bestilte is, setter vi oss ved et av parkbordene.
"Ningún problema," fleiper han med et lite blunk, og setter seg på den andre siden av bordet, så vi sitter ansikt til ansikt.
"Så, hvorfor kom vi hit egentlig?" spør jeg nok en gang, og siden han tross alt sitter og ser på meg, antar jeg at han er nødt til å svare.
"Jeg ville bare ha litt alenetid sammen med deg. Vi har hele tiden befunnet oss med de andre, så jeg føler jeg liksom ikke har fått gjort alt jeg ville," forteller han uten å tenke. Han blir plutselig litt rød i kinnene, og ser ned på isen sin.
Det han sier vekker noe inni meg, selvom det også smelter hjertet mitt på samme tid.
"Og med 'alt jeg ville' mener du å spise regnbueis?" fniser jeg, og han himler smilende med øynene.
"Så søtt," ler jeg, og prøver å gjemme det faktum at jeg rødmer som en gris.
Calum fniser litt nervøst og uforståelig, og som den typiske gutten han er, dytter han lekent til skulderen min. "Hey! Jeg prøvde for en gang skyld å være litt romantisk, og du bare ler," sier han en smule brydd, men med tanke på smilet som bretter opp munnvikene hans, vet jeg at han bare tuller.
Vi fortsetter å snakke imens vi spiser opp isen, men etter en stund merker jeg at Calum er blitt litt stille. Jeg ser opp fra isen min, og merker at Calum bare sitter og smiler imens han ser på meg.
"Eh, hva er det?" spør jeg usikkert og ser meg litt rundt, "har jeg is rundt munnen eller noe?"
Han fniser litt og rister på hodet, "Nei, du bare... Jeg vil aldri dra herfra."
Smilet mitt visner sakte, og jeg ser ned på den nesten oppspiste isen min. "Ikke jeg heller." Jeg vil virkelig ikke.
"Her," mumler Calum, og tar noe opp fra lomma før han rekker det til meg. Jeg tar det imot, og ser at det er et bilde fra da vi sov på klippen. Jeg sover, og lener meg inntil brystet hans med hendene rundt overkroppen hans.
"Jeg kan ikke tro at du tok bilde av oss imens jeg sov," smiler jeg, med blikket beundrende ned på bildet. Calum fniser litt, men bare nok til at han akkurat slipper ut litt luft fra nesa og magen rister litt.
Herregud så mye som har skjedd siden dette bildet var tatt.
"Jeg har hengt opp et likt et på fotoveggen i vogna," sier han, og jeg nikker smilende og gjør et forsøk på å gi bildet tilbake.
Han rister på hodet så de sorte bølgene havner ned i pannen hans. "Behold det hvis du vil," sier han og drar en hånd gjennom håret for å få det vekk fra fjeset - noe som gir meg frysninger hver eneste gang. På måten han ser på meg med store øyne og tennene svakt satt i underleppa, skjønner jeg at han håper jeg beholder det; som om det skulle bekreftet at jeg virkelig liker han. Som om det er et spørsmål.
"Når vi skilles i kveld, så må du love meg at du aldri glemmer meg," sier han lavt, og er plutselig helt dønn seriøs. Jeg kjenner at hele kroppen kribler, og jeg får lyst til å gråte da jeg ser på han.
"Bare hvis du lover meg det samme."
+
aww cute
Vomment hvis du aldri vil at calona skal stoppe
Jeg tror denne boka til slutt ender opp med førti kapitler (wow) så please vote på de siste delene om dere vil ha en oppfølger! Det kan hende det blir sommerens prosjekt ;) (Skal ikke si noen ting sikkert, da - dere må jobbe for det hvis det blir noe av!)
puss på dere, ily