33
Waste the Night
+
~ Leona ~
Når jeg våkner på campen for nest siste gang i år, er det stille og rolig. Ungdommene som vanligvis spiller utenfor vognene sine på denne tiden av døgnet, er ikke å høre. Jeg tror ikke jeg tar feil når jeg tipper de istedenfor å spille, driver og pakker.
Jeg trekker inn den passe tempererte lufta inn gjennom nesa, og lar den strømme gjennom kroppen min før jeg slipper den ut igjen.
Jeg snur meg den andre veien, hvor Max ligger og sover fredfullt. For første gang våkner jeg før henne.
Det blonde håret hennes henger ned i panna, og de halvtykke leppene er akkurat litt åpne. De korte, mørke øyevippene hennes er limt sammen, og kinnene hennes har en søt rosafarge.
Jeg hopper i en sommerkjole, og gjør et forsøk på å ordne meg inne på det knøttlille badet. Jeg gir opp da jeg er nødt til å enten stå oppå dolokket, eller sitte på huk på det fuktige gulvet hvor den kassete doen tar all plassen for å kunne se meg selv tydelig i speilet.
Jeg ordner meg en skål med frokostblanding - og sparer den siste yoghurten til Max - før jeg tripper ut i forteltet, forsiktig når jeg åpner og lukker døra med tanke på den sovende bestevenninna mi.
Det er varmt i forteltet, men ikke like varmt som det pleier.
Når jeg har satt meg ned og puttet en skje i munnen, vibrerer hele bordet da telefonen min lyser opp. Jeg strekker meg etter den, og trykker på knappen.
Calpal: Møt meg i den brune vogna?
Akkurat som telefonen, lyser ansiktet mitt opp i et digert smil. Resten av frokostblandingen går ned på et blunk, og jeg trasker mot den brune vogna. Akkurat som i forteltet, så er det varmt ute, men ikke for varmt. Morgensolen har så vidt stått opp, og hviler over trærne rundt campingplassen.
Når jeg forsiktig skyver opp døra til den brune bogna, kjenner jeg en guttete lukt slå meg rett i fjeset. Han den tilhører sitter i senga, lent inntil veggen med blikket studerende på fotoveggen foran seg. Den bare overkroppen hans er ekstra brun blant de hvite dynene, og de mørkebrune lokkene ligger rufsete - men kjekt oppå hodet hans.
Han snur seg mot meg når han hører at døren blir lukket bak meg, og et beundrende smil kryper oppover de rosa, fyldige leppene hans.
Han klapper hånda si mot dyna ved siden av seg, og jeg smiler svakt i det jeg går mot han og setter meg ned. Han trekker dyna over bena mine også, og sniker armen sin rundt skuldrene mine så jeg kan legge hodet mitt mot skulderen hans.
Han legger leppene sine kjapt mot tinningen min, med øynene limt fast på fotografiene foran oss. Lukten av dynen er varm og god, akkurat som kroppen hans.
"Hva gjør du?" spør jeg av ren nysgjerrighet, og kjenner euforien i alle mulige kroppsdeler. Hver lille detalj av mennesket ved siden av meg gjør meg overlykkelig, alt fra de myke hendene hans som lager sirkler mot overarmen min, til pusten hans som skyller over ansiktet mitt når han snur hodet ned mot meg.
"Tenker over alt vi har gjort," svarer han, og nikker mot alle de fargerike fotografiene som er teipet til veggen foran oss. "Hvilke bilder vi skal henge opp fra den her turen."
Den mørke og grusete morgenstemmen hans gir meg frysninger helt ned til tærne, kroppen hans vibrerer mot min i det han snakker.
Jeg smiler svakt; skal Max og jeg få være med som en del av fotomontasjen?
En tanke slår meg som min egen hånd når jeg mentalt facepalmer meg selv. Det er vel derfor de har stresset sånn med å ta bilder i ny og ne, sånn som da Luke ba meg ta bilder av opptredenen deres.
"Hvor er Luke?" undrer jeg, og kjenner Calum såpass godt til å vite at han ikke kommer til å tro at jeg lurer fordi jeg heller vil henge med Luke enn han selv.
"Han er ute et sted," er det eneste den mørkøyde gutten sier, og jeg nikker selvom jeg vet ganske sikkert at han legger skjul på noe. Vil han ikke si det, så skal jeg ikke tvinge han - det er sånn jeg fungerer.
Jeg tror det er derfor det skjærer seg for mange kjærestepar, nettopp fordi de forlanger å få vite alt til den minste detalj av hverandre. Selvfølgelig skjønner jeg det kan være lurest å få vite alt hvis tilfellet er at den ene er utro eller holder på med noe tull, men jeg tror det er sunt å ha litt for seg selv hvis det ikke er på det viset.
Men det er bare en tanke jeg har.
Blikket mitt farer over de solblekede bildene, og jeg noterer meg at det på et område er helt tomt for bilder - som jeg antar snart er dekket med bilder fra denne festivalen.
"Michael og Ashton er snart tilbake fra byen med utskrevne bilder," forteller Calum, og jeg nikker med blikket fast på bildene.
"Har Ashton alltid vært en slik morgenperson?" smiler jeg. "Han er jo alltid ute på denne tiden."
Calum fniser litt, så øynene hans nesten lukkes til to streker. "Tja, antar det."
"Mens du er den strake motsetningen, du sover til noen drar deg ut av senga," fleiper jeg, og han rekker lekent ut tunga før han lener hodet tilbake mot veggen.
Akkurat der og da får jeg lyst til å bare lenke han fast til meg, så han aldri kommer seg bort fra meg, så jeg aldri kommer meg bort fra han. Lyset fra vinduet legger brune skygger på de riktige stedene i ansiktet hans, og den litt rosa nesa hans puster ut karbondioksid mot de rosa og litt tørre - men veldig delikate leppene. Huden under øynene hans er en smule rød fra sola, mens han alle andre steder er like brun som en teddybjørn. Hele han er faktisk som en teddybjørn.
"Jeg har lenge hatt problemer med å få sove."
Jeg skvetter litt da han åpner munnen, og jeg retter meg litt opp for å møte blikket hans, som sitter fast i taket. Jeg ser hvert eneste støvkorn danse i solstrålene i det jeg snur på hodet.
"Du er redd for å bli hjemsøkt," hvisker jeg, og stemningen er med en gang enda stillere og roligere enn før - men ikke ubekvem, bare nysgjerrig, mystisk.
Han nikker stille uten å se på meg. "Jeg beklager, jeg skulle ikke ha gått inn på dette temaet igjen. Jeg vet jeg snakker alt for mye om henne," sukker han, og gnir den ledige hånda si i fjeset.
"Neida, snakk deg ferdig. Må det ut, så må det ut."
Han nikker takknemlig imens han flytter de mørke øynene sine på meg et lite sekund.
"Jeg har vært redd for at hun skulle komme tilbake mens jeg sov, hun er ikke velkommen."
"Har du fortalt det til noen?"
Jeg setter pris på at Calum er så åpen til tross for at det er snakk om den gamle interessen hans. Kanskje det jeg tidligere sa om å holde ting hemmelig for hverandre bare var en løgn. Men uansett forlanger jeg jo ikke noe som helst, jeg lar Calum si det han vil, nada mas.
Jeg blir forvirret av mine egne tanker, og setter fokuset over på Calum igjen.
"Å, guttene vet det allerede," svarer han med et trekk på skuldrene, som om å fortelle det til guttene er en selvfølge. Munnvikene hans dras opp til et svakt smil.
"Men i går gikk det helt fint. Jeg sovnet med en gang," hvisker han, men et overlykkelig glimt i øynene. "Jeg var ikke det minste redd."
"Det var vel sikkert derfor du våkna såpass tidlig i dag," tenker jeg høyt, og han nikker bekreftende.
Jeg kjenner et lykkerus strømme gjennom kroppen, og jeg har for lengst skjønt at det at Calum endelig får sove godt igjen, har noe med meg å gjøre.
+
kort kapittel med mye fluff
jeg håper dere liker boka!!! det hadde vært kult om dere kunne kommentere noen ting dere liker ekstra godt, kanskje en spesiell scene, eller en karakter? you do you, jeg trenger noe til å motivere meg til å skrive.
Jeg setter pris på stjerner, og annen feedback :)
Jeg vil bare si at dere er best, og at jeg elsker dere masse. Jeg skjønner hvis dere synes det tok alt for lang tid før denne oppdateringen kom, jeg er helt enig. Det er bare det at jeg er en perfeksjonist, og vil bare gi dere det beste. Jeg er ikke en jente som haster meg med å skrive et sucky kapittel bare for å oppdatere jevnlig. Denne boka betyr mye for meg, den skal bli knallbra. Derfor poster jeg når jeg har skrevet noe bra - quality before quantity. Håper dere skjønner.
puss, ily <3