34
Waste the Night
MICHAEL WHY YOU SO CUTE
+
~ Leona ~
"Ooo se på dette!"
Jeg snur fokuset på Luke, som sitter og blar gjennom en bunke med bilder. Alle snur hodene opp fra sin egen bunke, og Luke viser frem et bilde fra da vi spiste frokost på roadtripen en ukes tid tilbake. Da jeg ser bildet, tenker jeg over hvordan alle har forandret seg siden da.
Michael sitt hår var i en svak og blek rødfarge i stedet for lilla, og blant alle de andre som smiler, sitter han og surmuler. Jeg kan huske det var fordi han ikke likte håret sitt.
Når vi først er inne på hår, kan jeg like godt nevne at mitt var brunt, og ikke lilla det heller. De andre var blekere enn de er i dag, eller kanskje mer rosa. Vel, med unntak av Michael - han er fortsatt like rød som en tomat.
"Æsj! Det henger vi ikke opp!" klager Michael og gjør et forsøk på å nappe til seg bildet, men mislykkes. Han slår til Calum da han ler når han ser Michaels ansiktsutrykk på bildet, og Calum gjemmer seg fort under dyna.
Vi befinner oss alle i senga i den brune vogna, i en ring med hver vår bunke bilder i hendene. Planen er at vi skal bli enige om seks-syv bilder vi skal henge opp. Det kan ta en stund, med tanke på at vi alle har godt over ti bilder hver å se gjennom.
"Pfffttt se på dette her," ler Michael når alle har blitt opptatte med å se gjennom bildene igjen. Han viser frem et nærbilde av Ashton, som jeg ikke har sett før. Var det i det hele tatt tatt på denne festivalen? Jeg kjenner ikke igjen bakgrunnen.
Calum napper til seg bildet med øyebrynene krummet sammen i en usikker rynke. "Var dette tatt på festen på loven?" spør han forsiktig, og ser opp på Ashton.
Når Ashton nikker, dras brunfargen rett ut av Calums fjes. Han fryser, før han ubekvemt kaster bildet fra seg, som om det har en eller annen smitsom sykdom på seg.
Michael plukker det forvirret opp igjen, og snur det rundt som om han leter etter en detalj som har fått alle i vogna stumme. Men selvom jeg er enda mer uviten enn den lillahårede gutten, så vet jeg det ikke er bildet som er problemet.
Uten at noen sier noe mer, fortsetter vi å se gjennom bildene våre. Stillheten er kvelende, og jeg noterer meg at Ashton, Luke og Calum sender hverandre blikk jeg ikke helt klarer å tolke.
I en brå bevegelse reiser Calum seg opp, og plutselig er han ute av vogna. En kald vind blåser på oss i det døra fyker opp, og et lite gjennomtrekk får frysninger til å grøsse ned langs ryggen min. Luke lukker fort vinduet fra der han sitter, og kulden blir borte.
Den blonde gutten stryker fingrene forsiktig langs det som er igjen av blåmerket langs kjeven, og Max sperrer opp øynene da en tanke slår henne.
"Var det Calum som..." hvisker hun gispende med oppsperrede øyne, som ikke har blitt fortalt noe som helst om hva som skjedde mellom Calum og Luke på festen.
Sånn jeg har forstått det, så bestemte Luke og Calum seg for å holde temaet vekk fra så mange som mulig når de hadde blitt kompiser igjen, de tenkte vel at det var bedre å bare legge det hele bak seg og gå videre - noe jeg forstår veldig godt.
Luke flakker med blikket når Max lukker munnen igjen, og stirrer lengselsfult ut av vinduet. Jeg tror ikke jeg tar feil da jeg tipper de blå øynene hans følger Calum der ute.
Skyldfølelsen skylder over meg som en flom da jeg ser det triste og sårede glimtet i Lukes øyne i det han stirrer ut, og jeg blir minnet på at ingen ting av det på festen i det hele tatt ville skjedd hvis jeg ikke hadde vært her.
Men jeg er likevel usikker på om det bekymringsfulle trekket i Lukes øyne bare er der på grunn av at Calum slo han, for det trodde jeg de hadde kommet over for lengst? Luke sa i hvert fall at det bare var en fyllefeil fra den brune guttens side, noe til og med Calum innrømte.
Kan glimtet være der fordi han er lei seg på Calums vegne?
Noe sier meg at noe mer skjedde på festen den kvelden enn slåsskampen.
Og jeg vet ikke helt om jeg vil vite hva.
Ashton er nestemann til å gå ut, og nok en gang forblir det stille i vogna. Det virker som at uansett hvor mange folk som går ut herfra, så blir stillheten igjen.
Jeg veksler blikket nervøst mellom de som sitter igjen i senga, og Luke ser ut til å ville gå ut herfra han også, men nøler.
Det hele er veldig merkelig, noe det ikke skulle vært hvis det ikke var snakk om noe annet enn Calum som slengte neven etter Luke. Jeg finner bare ikke ut hva som holdes skjult.
Som den forståelsesfulle jenta jeg er, skjønner jeg at Luke glir ned av senga og ut av vogna siden han ikke vil forklare noe til oss.
Jeg ser bort igjen på de andre, som har trekt øyebrynene opp og sammen i to forvirrede blikk.
"Hva skjedde nettopp?" spør Max svakt, og vi to andre bare rister på hodet og trekker på skuldrene.
Max lirker frem bildet av Ashton på festen fra Michaels bunke, og gransker det enda nærmere.
"Jeg skal bare ignorere faktumet om at Ash ser helt drita ut," mumler hun smilende imens hun studerer bildet, og får oss to andre til å smile igjen. Jeg setter pris på at Max prøver å lette på humøret i vogna - er det noe hun ikke kan fordra, så er det dårlig stemning.
Vi kommer oss til hektene igjen, men da et digert bras høres fra utsiden reiser jeg meg fort opp. Michael griper tak i armen min og hindrer meg i å gå noe sted, og jeg blir litt redd da jeg ser den bekymringsfulle rynken i panna hans når han ser på meg. De lysegrønne øynene hans ser triste på meg, og han fomler med å presse frem et par ord.
"Jeg tror det er best at du blir her..."
Jeg ser uforstående på han, men setter meg sakte ned igjen i senga. Jeg snur med en gang blikket mot vinduet, og så døren når jeg ikke kan se noe fra der jeg sitter.
Jeg kjenner fingertuppene mine blir kalde, og redselen får hele meg til å skjelve. Jeg er ikke redd for noen av oss i vogna, men de utenfor. Hva kan ha skjedd? Hva er i ferd med å skje?
"Michael, jeg liker ikke dette her..." hvisker jeg, og ser tilbake på han. Max sitter musestille ved siden av Michael, og ser ut til å skjønne like lite som meg.
De triste øynene hans ligger hvilende på meg, og jeg ser på måten han biter seg i kinnet at han prøver å finne ut om han skal si noe eller ikke.
"Vet du noe jeg ikke vet?" spør jeg forsiktig, og han gnir hendene frustrert i fjeset imens han puster sukkende ut. Han lar hendene ligge over øynene sine da han åpner munnen igjen, som om han ikke vil se på meg.
"Vi to vet like godt at du kan få alt ut av meg hvis du prøver. Slutt å spør, vær så snill," sier han bedende, med en så desperat tone at jeg virkelig blir redd.
"Er noen skadet?!" spør jeg engstelig istedenfor, og kjenner at jeg snart klikker. Jeg kan ikke bare sitte her inne og ikke gjøre noe når noen kanskje er skadet!
"Neineinei..." svarer han på utpusten, og jeg kjenner skuldrene bli mye lettere.
"Takk og lov..." hvisker Max fra hjørnet, og sitter med hendene rundt knærne, som hun har lent inntil brystet sitt. Jeg holder på å reise meg opp igjen, men Michael griper nok en gang inn.
"Leona..."
"HVA?!"
Jeg kjenner jeg blir skikkelig frustrert nå. Brystet mitt går opp og ned i et hurtig tempo, og Michael trekker fort til seg hånda igjen.
"Hvorfor kan ikke jeg gå ut? Kommer jeg til å gjøre alt verre?"
På måten Michael kniper igjen øynene og presser sammen leppene, vet jeg at svaret er ja.
"Michael, hva skjedde på den festen som vi ikke vet om?" spør jeg rolig på både mitt og Max' vegne, og Michael drar seg i håret i frustrasjon. Han slipper ned hendene etter en stund imens han blåser opp kinnene i et sukk.
"Vil du virkelig vite det?" spør han med en lav stemme og store øyne, og jeg blir et sekund veldig tvilende. Vil jeg virkelig det?
Selvom jeg egentlig er litt usikker, så nikker jeg sagte.
"Han holdte på å ligge med ei jente."
+
oj
hva skjer nå
drama is to come
og nå som det virket som om alt endelig var blitt fint og perfekt ...
Meh jeg vet ikke helt om jeg liker dette kapitlet men ok
VOMMENT HVIS DU ER SPENT PÅ NESTE KAPITTEL! (Kan vi klare 45 votes??) btw så elsker jeg kommentarene deres, jeg ler ræva av meg hver gang jeg leser gjennom dem l m a o, de gjør dagen min så sykt mye bedre *hint hint
puss, ily