30
Waste the Night
SURPRISE BITCH
+
~ Leona ~
Så der går vi. Side om side, på vei mot fellesvaskene. Å si jeg er nervøs, er en underdrivelse. Som om det ikke er ille nok fra før, måtte Calum i tillegg selvfølgelig gjøre den tabben med å droppe skjorte. Det er vanskelig å holde øynene vekk fra den nydelige overkroppen hans der alle musklene spennes i det han sleper med seg den ene posen med skittent servise.
Jeg hater meg selv for å være så stup forelsket i han. Jeg er redd her jeg går ved siden av han, redd for at han skal slå meg, redd for at han skal kjefte på meg, redd for alt det verste som kan skje.
Det er pinefult. Han kunne da i hvert fall ha tatt på seg skjorte, for guds skyld?
Den samme kapsen han hadde på seg da han sa jeg var fin sist gang alle vi seks hadde felles frokost sitter på hodet hans i dag igjen, og jeg strever virkelig der jeg går.
Det er grasalt varmt, og jeg svetter selvom jeg bare går her i bikini. Det fortsatt fuktige, lilla håret mitt henger overfladisk over alt, og det irriterer meg til biter.
Vi sier ingen ting, og den skarpe tensjonen mellom oss fordufter ikke et gram. Spaserturen til vaskene føles uutholdelig lang, selvom jeg vet det egentlig bare er fem minutter med jevne skritt.
Jeg kan bare ikke fatte at han slo til Luke.
Og spesielt ikke fordi Luke snakket om meg.
Det er rett og slett ekkelt å gå ved siden av Calum akkurat nå fordi jeg 80% sikkert vet han liker meg, men at han bare ikke vil innse det. Jeg har ingen anelse om hvordan Calum kan reagere til noe som helst, alt han gjør er så uforutsigbart akkurat nå.
Når jeg fersker Calum i å utforske den halvnakne kroppen min med blikket sitt, blir jeg enda mer ubekvem. Jeg overtaler meg selv om at sommerfuglene i magen min ikke er der, men det føles helt ærlig som om kroppen min består av kullsyrevann, og ikke blod. Jeg føler meg som en brusflaske som nettopp her blitt ristet.
Og jeg hater det.
Fordi jeg vet jeg ikke kan få Calum, uansett om jeg innrømmer at det eneste jeg vil ha akkurat nå er han.
Men hvorfor ville han likt meg uansett? Jeg er jo bare en teit sekstenårig jente med overfladiske hormoner over alt, mens han er en erfaren og talentfull attenåring jeg er sikker på bare kan velge og vrake mellom alle jenter i hele verden.
Calum snur fort blikket sitt i bakken foran seg i det jeg har sett han, og jeg ser hvordan kinnene hans blir enda en tone sterkere rød.
Når vi er fremme ved vaskene, slenger jeg den ene posen min med brukt plastbestikk ned i en av de digre konteinerne ved skogkanten. Når jeg kommer tilbake til vaskene, er Calum allerede i gang med å vaske og styre på.
Jeg blir en liten stund stående og beundre den brune ryggen hans, men går straks til arbeid jeg også. Jeg tar tak i en asjett fra posen, og skyller den i vannstrålen til kranen ved siden av Calum.
Spenningen er fortsatt ikke forduftet en dråpe, og jeg blir redd hver gang neven hans knyter seg sammen, og musklene i de en anelse tatoverte armene hans strammes.
Ja, jeg må innrømme jeg blir litt tent, men det eneste jeg klarer å tenke på er hvor vondt det må være å bli slått av den.
Det forblir like stille helt til vi nesten er ferdige, og jeg beveger uheldigvis tallerkenen min så mye til siden at vannstrålen treffer den nakne overkroppen hans.
Begge to fryser en liten stund, og halsen min låses så jeg ikke klarer å si hvor lei jeg er for det som nettopp skjedde.
Munnen hans er så vidt åpen, og han forflytter de mørke og uleselige øynene sine opp i det engstelige blikket mitt. Jeg kjenner frysningene fyke langs ryggraden og gåsehuden spre seg langs armene.
Jeg følger dråpene som renner ned langs brystkassen hans med blikket mitt, for redd for å se direkte opp på han. Jeg skimter det rykke litt i munnviken hans, og før jeg rekker å blunke, har han sprutet vann på meg også.
Jeg hviner i det det kalde vannet treffer den nakne huden min ved brystkassen over bikinikanten, og jeg kjenner hele kroppen min slappe av da jeg hører den hjertevarmende og bedårende latteren hans unnslippe de fyldige, og knallrosa leppene.
Det resulterer i en liten vannkrig, og et sekund glemmer jeg helt at han i det siste har oppført seg som en skikkelig drittsekk. Det føles ut som om tiden går i sakte film der vi hopper rundt for å unngå å bli truffet av vannet vi kaster på hverandre.
Latteren vår overdøver alt annet, og det eneste jeg klarer å tenke på er den nydelige latteren hans, og hvordan tunga hans hviler oppå underleppa hans der han hopper rundt.
Jeg forter meg å gripe tak i en mørkeblå vannkanne som er blitt fylt halvveis opp av det rennende vannet vi har latt stå på. Blikket hans faller i det han ser kannen, og han forsvinner bak det nymalte byggets hjørne etter at han har kastet fra seg den sorte kapsen på bakken.
Jeg jager etter han, og krasjer rett inni det fuktige brystet hans når jeg løper rundt hjørnet, og han ler og hopper bakover da jeg kaster vann etter han.
Rett før jeg er i ferd med å klaske en diger samling vann på han igjen, tar han tak i håndleddet mitt for å holde vannkanna tilbake. Kraften hans får meg til å subbe bakover et par skritt, og en liten stund konkurrerer vi om å dytte hverandre bakover.
Jeg gisper i det jeg treffer den varme veggen, og jeg ser hvordan Calums øyne med ett forandres til en smule engstelige og frustrerte.
Hånda mi med vannkannen presses inntil veggen av den han fortsatt har rundt håndleddet mitt, og øynene hans ser desperate i alle retninger etter en løsning.
Brystet hans går fort opp og ned i korte og stressede pust i takt med mitt, og jeg skvetter litt da de mørke øynene hans plutselig setter seg i mine.
Jeg vet ikke om jeg burde være redd eller gira, noe jeg må si jeg er en ubehagelig blanding av når jeg nå står presset inntil veggen med Calum et langt skritt unna meg.
Avstanden mellom oss er ganske stor, og hjertet mitt raser opp i hundre da han tar et kort skritt nærmere meg. Uten å tenke, glir blikket mitt ned på de fyldige leppene hans, og jeg ser nå at en liten hvit strek strekker seg tvers over leppene hans.
Før jeg rekker å tenke mer over arret han har etter dagen vi surfet, legger en kald hånd seg på den nakne hoften min. Da leppene mine splittes i et lite gisp av forbauselse, blir jeg lamslått da han benytter sjansen til å legge de varme, fuktige leppene sine mot mine.
Jeg mister vannkannen i bakken, og krymper under berøringen hans da han sniker hånda si vekk fra håndleddet mitt, og fletter fingrene våre sammen inntil veggen.
Like fort som det startet er det over, og jeg lurer en liten stund på om det virkelig skjedde. Jeg nekter å åpne øynene igjen, redd for hvordan han skal reagere.
Var det en tabbe? Mente han det? Var det bare omstendighetene som gjorde han så gira at han handlet uten å tenke seg om?
Fra der jeg står presset inntil veggen med lukkede øyne, vet jeg at han er glad. Ikke nødvendigvis fordi han nettopp har kysset meg, men fordi han klarte å overvinne Eliza.
Det hele gikk så kjapt, og leppene hans hvilte bare på mine i et kort sekund, som om han angret rett etterpå. Det var nølende.
Da jeg ikke gir han noen form for reaksjon - for jeg vet helt ærlig ikke hva jeg føler - trekker han seg tilbake igjen, og jeg blir med ett helt kald igjen da hendene hans forlater kroppen min.
"Hvorfor gjorde du det?" hvisker jeg, med fortsatt lukkede øyne. Jeg kan føle han rykke til litt der han står foran meg. Avstanden mellom oss er blitt så stor at jeg ikke kan kjenne nærværet hans i det hele tatt. Jeg tar meg selv i å savne det.
Han svarer ikke, og jeg lurer på om han i det hele tatt fortsatt står foran meg.
"Jeg klarte ikke holde meg."
Når jeg hører hva den hese stemmen hans sier, lukker jeg med ett opp øynene igjen med et varmende brus i magen. Jeg blir en smule overrasket over det jeg ser; Calum ser helt annerledes ut.
De små, mørke krøllene hans er helt ville, og hele fjeset hans er rødt. Ikke en ekkel tone av rød, men en nyanse jeg aldri har sett før; som får meg helt kriblende og mo i knærne. Øynene hans lyser av et eller annet jeg ikke helt kan tyde, og den dype brunfargen rundt pupillene gir fra seg en sjokkgrønn vibe, som sender elektriske piskinger rett i brystet mitt.
Øyebrynene hans er enda tykkere og mer bustete enn vanlig, og han ser helt febrilsk ut. Hele han lyser av signaler jeg ikke helt klarer å fange, men som i stedenfor kribler rundt i hele kroppen min.
Han ser helt nydelig ut.
Kanskje han egentlig ikke ser noe annerledes ut, men at jeg bare ikke har sett på han på denne måten før. Det er en ny side av han jeg ikke kjenner til, og det virker som om det er noe jeg har måttet oppnå for å få se. Akkurat som om jeg endelig kan se verdens fantastiske farger og kontraster for første gang, jeg føler meg rett og slett som Tornerose, som har blitt kysset og våkner opp igjen til en uhyre mye bedre verden.
Jeg strever med å ikke kaste meg over han her og nå, men holder meg tilbake med tanke på det at han kysset meg ikke nødvendigvis betyr at han har angret seg.
Jeg finner ingen ting å svare, og ender opp med å bare se hjerteknust opp på han, som ruver over meg.
Han må da forstå at han ikke kan gjøre dette mot meg? Han leker med følelsene mine som om jeg skulle vært hans lille dukke, og jeg klarer ikke at han sier at han ikke vil ha meg, men likevel kysser meg.
Han biter seg på innsiden av underleppa si, og veksler blikket mellom de to øynene mine, som om han ikke klarer synet av at jeg lider. For han vet jeg gjør det.
Den andre gangen han kysser meg, er det mer beskjedent. Denne gangen nøler han ikke fordi han er redd han vil angre, men fordi han er redd for at jeg vil, og for at jeg kommer til å trekke meg tilbake.
Han plasserer så vidt en hånd på kinnet mitt, og alt går veldig sakte; han gir meg god tid til å trekke meg tilbake. Han rører bare såvidt leppene mine med sine hver gang han beveger dem, som om han spør om tillatelse for hver eneste bevegelse.
Berøringen hans ved kinnet mitt er svakt, og jeg kjenner at han skjelver. Det betyr at han også er nervøs, noe som gjør meg litt glad. Han vil jeg skal like det, han vil jeg skal kysse han tilbake. Han er uerfaren, akkurat som jeg.
Som om hans bedårende ytre ikke er nok, så kysser han til og med søtt. Jeg smelter under hver eneste bevegelse, og kjenner hvordan alle musklene hans strammer seg under hendene mine, som sakte smyger seg oppover den bare overkroppen hans og legger seg på de brede skuldrene med en beskjeden styrke.
Vi trekker oss tilbake etter en kort stund, som jeg er sikker på bare har vart i rundt fem sekunder.
Men fem sekunder holder merkelig nok, og det virker som om vi i underbevisstheten er blitt enige om at hvert kyss skal være lite og søtt. Lite og søtt, akkurat som oss.
Setningen han sa for en liten stund siden gjentar seg inne i hodet mitt.
Jeg klarte ikke holde meg.
Hvis jeg tolker det riktig, så virker det som om han i sekundet før han kysset meg for første gangen led like mye som meg. Kroppen hans skrek gjør det, gjør det, gjør det, mens hodet hans skrek ikke, ikke, ikke.
Han vet hvilke knapper han burde trykke på for å smelte hjertet mitt, og jeg er plutselig redd for at han utnytter det.
Jeg vil ikke innrømme det, men å kysse han føltes så ubeskrivelig riktig, selvom jeg visste det var feil. Hele kroppen min skrek gjør det, gjør det, gjør det, mens hodet mitt skrek ikke, ikke, ikke.
Jeg blir overrasket da skuldrene hans begynner å riste under hendene mine, og når jeg ser opp på fjeset hans, ler han stille, men veldig frustrert imens han klør seg i øynene med hendene. "Jeg har falt så jævlig hardt for deg," hikster han, og det er først når han tar vekk hendene fra det fargede ansiktet sitt igjen, at jeg ser at han er i ferd med å gråte.
De store, mørke øynene hans er helt blanke, og han snufser imens han holder blikket mitt. En liten tåre triller ned langs kinnet hans, og jeg ser hvor desperat han er.
Det han sier gjør meg nok en gang lamslått, og jeg er sikker på at jeg hadde falt rett ned i bakken hvis jeg ikke hadde hold meg fast i han. Hele kroppen min bruser over, og jeg skjønner ikke at jeg ikke dør rett på flekken.
Kanskje de andre guttene hadde rett når de sa at det eneste problemet var at Calum ikke ville innse følelsene han har for meg.
Hvis det var tilfellet, så trodde jeg seriøst ikke at han skulle gjøre det heller. Han var så betatt av Eliza at han ikke klarte å akseptere at han likte noen andre, og jeg trodde han aldri skulle gjør det heller.
Men se hvem som tok feil.
Burde jeg gi han en ny sjanse?
+
Det var jammen på tide dere - jeg aner virkelig ikke hvordan jeg klarte å drøye det helt til kapittel 30, sattan i gattan
HVA SYNES DERE OM DEN EMOSJONELLE SIDEN AV CALUM JEG ELSKER DEN
Husk å stille spørsmål til karakterene (og evt meg), det finnes et eget kapittel hvor dere kan gjøre det. Den neste oppdateringen blir sannsynligvis svarene, så jeg forventer at dere spør om alt dere lurer på!!!
Helt latterlig at jeg skriver så detaljert om et kyss - jeg har jo aldri opplevd det selv for svarte HAHA jaja, jeg håper dere likte det, og at det ikke ble for ulogisk eller klisjé eller klissete eller hva faen
puss, ily