Før jeg starter kapittelet vil jeg bare påpeke en ting.
Jeg er redd for at det siste kapittelet ga dere et feil inntrykk. Jeg vet jeg fikk Calum til å virke som en skikkelig dust som ikke klarer å tenke klart, men jeg må bare forklare at det ikke kan få dere til å synes noe annet om han enn før. Nå vet jeg ikke om dere i det hele tatt misliker Calum etter det siste kapittelet, men jeg vil bare minne dere på at han var full. Han mente ikke å slå til Luke, og heller ikke å prøve seg på den fremmede jenta. Han var i en tilstand hvor han ikke visste hva som var virkelighet og ikke, og helt til slutt ble han jo så lei og skuffet over seg selv at han gråt? Han er fortsatt den søte og følsomme Calum dere leste om i de tidligere kapitlene, det er bare kroppen hans som reagerer på alkohol på den måten at han blir aggressiv og gjør ting uten å tenke.
Nå sier jeg jo ikke at han er perfekt heller, noe jeg prøvde å understreke da jeg skrev det forrige kapittelet. I det forrige kapittelet lot jeg dere komme tett innpå Calums privatliv, så dere skulle få se at det noen ganger er greit å gjøre feil også. Alle gjør feil. Du gjør feil, jeg gjør feil, og Calum gjør feil. Og vi vil vel ikke at disse feilene skal påvirke eller forandre hvordan folk ser på oss? Nei nettopp, og derfor synes jeg ikke dere skal dømme Calum etter feilene han gjorde.
Det er det jeg vil dere skal tenke litt over, og jeg håper dere skjønner at vi burde akseptere hverandres feil og gå videre. Tusen takk.
29
Waste the Night
+
~ Leona ~
Klokka er godt over tre på natta, og jeg får fortsatt ikke sove. Etter Max, Ashton, Luke og Calum dro tidligere i kveld, var Michael her i vogna mi og holdt meg med selskap helt til han bestemte seg for å ta senga; altså for rundt en time siden.
Helt siden da har jeg bare sittet i senga og stirret ut av vinduet. Tankene har ført meg til stunden for nøyaktig 24 timer siden da jeg og Calum satt med ryggene mot forteltet. Noe sier meg at jeg overreagerte da jeg kjeftet på han og marsjerte rett inn i vogna igjen, og jeg merker at samvittigheten napper littegranne i nakkekinnet.
Tenk hvis Calum på en eller annen måte ble såret av det jeg sa? Det var jo ikke det jeg ville, jeg mente ikke å være så hard mot han - men bare få han til å innse at jeg ikke kommer til å fortsette å henge etter han hvis han fortsetter å velge Eliza foran meg, det takler jeg bare ikke.
Og så sa han han ikke var klar for et forhold... Men kanskje et forhold ikke var det jeg ville ha? Det hadde jo ikke funket uansett, vi skal splittes på mandag.
Jeg griper dynekanten hardere og trekker dyna over hodet.
Vi skilles på mandag.
Jeg vet ikke hvorfor jeg gruer meg så mye - jeg vet jo ikke om jeg og Calum en gang er venner lengre. Kanskje det er de andre guttene jeg gruer meg til å dra fra, og at jeg egentlig innerst inne er litt lettet for å slippe unna den brunhudede gutten? Nei, hvem er det jeg prøver å lure.
Jeg kommer til å savne alle sammen mer enn jeg har savnet familien min imens jeg har vært her på festivalen. Ok, det høres helt forferdelig ut - men det er faktisk sant. Jeg har vært for opptatt med å more meg med Max og guttene at jeg ikke har så mye som tenkt på dem. Og det er vel ikke så ille, det vel?
Før jeg rekker å tenke mer, banker noen hardt på døra. Vent... De kan da ikke være hjemme enda?
Jeg tramper ut av senga, og går de få metrene bort til den smale vogndøra. Da jeg åpner den, gisper jeg av det jeg ser, og legger en hånd foran munnen.
"Luke?"
Han ser trist ned på meg, med en hånd foran en kjeve jeg ser selv i mørket har hovnet opp.
"Hva har skjedd?" spør jeg urolig, legger en hånd på skulderen hans, og leder han bort til senga. Vi setter oss ned med et dump, og et lite sekund vaier hele vogna.
Han tar vekk hånda si fra ansiktet, og jeg ser nå hvor mange toner mørkere kjeven hans også har blitt. Jeg ser helt klart at noen har slått til han, men hvem kan det ha vært? Hvem har villet slått ned Luke i det hele tatt? Han er jo bare snill og god.
"Men... Hvem?"
Jeg ser hvordan han biter seg på innsiden av kinnet og ser på meg med et par triste blå øyne, og avslører at han strever med å fortelle meg hvem som har gjort det. Han åpner munnen et par ganger, men den lukkes igjen hver gang.
Da ingen av oss sier noe på en stund, konkluderer jeg med at han ikke vil snakke om det akkurat nå. Kanskje det var derfor han kom til meg først, og ikke Michael - som garantert hadde mast på Luke helt til han hadde fått ut hver eneste detalj.
"Hvor er de andre?" spør jeg, og gir han all tid han trenger for å gjøre seg klar til å fortelle meg hva som har skjedd - hvis han i det hele tatt har tenkt til det. Han trekker på skuldrene, og snur blikket ned i madrassen.
Jeg kan se at den blonde gutten nettopp har løpt hit til vognene igjen, med tanke på hvordan håret hans er enda villere enn det pleier, og pannen hans glinser av svette. Det lukter røyk og mild drikke av han, og skoene hans har fortsatt skitt på seg etter turen hit.
Selvom han lukter sånn som han gjør, har jeg for lengst skjønt at Luke ikke har drukket noe, på måten han gnistrer av liv og tilstedeværelse. Håret hans står oppover og til alle kanter, og i vognens sløve lys glinser det i lysebrunt og oransje.
"Så de andre er fortsatt ute?" spør jeg, og han nikker bekreftende.
Det er først nå som jeg legger en hånd på skulderen hans, at jeg legger merke til at jakka hans er fuktig og klissete. Jeg trekker den fort til meg, og lukter på hånda mi.
"Har du falt?" spør jeg, og jeg kan ikke skjønne hva som har gjort jakka hans full av ren alkohol hvis han ikke har drukket selv.
Luke setter blikket sitt i meg igjen, før han nikker sagte. "Jeg dro med meg hele drikkebordet ned i bakken da jeg falt."
Han sier dette som om han er litt redd for hvordan jeg skal reagere, og det ser nesten ut som om han holder seg litt tilbake i redsel om at jeg skal eksplodere.
"Da du ble slått ned?" undrer jeg, og igjen nikker Luke. Enten må denne onde personen ha vært utrolig sterk som klarte å slå ned hele den høye skikkelsen til Luke, eller så var Luke veldig uforberedt.
"Kjente du denne fyren? Eller jenta - jeg mener, jeg skal ikke dømme deg hvis du ble slått ned av en jente, jeg bare-" babler jeg, før jeg stopper meg selv midt i setningen. "Eller... Kjenner jeg personen?" fortsetter jeg, i redsel om at jeg av en eller annen grunn kan bli slått av han eller hun selv.
Luke bare sitter og ser tomt bort på meg, før han gnir seg i øynene med hendene.
"Det er nettopp det jeg vil snakke med deg om..." sier han, og jeg kjenner magen min vrenge seg. Jeg blir med ett redd for det som er i ferd med å unnslippe leppene hans, og jeg krysser fingrene bak ryggen for at det ikke er Max.
Det hadde jeg bare ikke klart akkurat nå.
"Det var Calum."
Med ett snur jeg blikket mitt sjokkert opp på den høye gutten, og han ser på meg med et blikk som forteller meg at jeg ikke burde reagere før han får fortalt alt. Jeg nikker sagte, og prøver å skjule alle følelsene og tankene som skyller rundt i kroppen min som et eneste stort uvær.
"Han slo meg fordi han ikke klarte at jeg snakket om deg," sier han så lavt at jeg kanskje egentlig ikke skulle hørt det så godt, men siden jeg i denne stund ikke klarer å fokusere på noe annet enn samtalen vår, hører jeg det like klart som sjøen.
Først blir jeg sint fordi Calum i det hele tatt slo bestekompisen sin, så blir jeg veldig forvirret, før jeg blir litt glad for at han ikke likte at noen andre snakket om meg, før jeg til slutt blir rasende over at han avviste meg - og så ikke lar noen andre snakke om meg.
Hvis han liker meg, hvorfor kan han ikke da bare fortelle meg det istedenfor å avvise meg og tro at det er greit å slå til de som snakker om meg?
"Hva er galt med han?" spør jeg frustrert, og ser på Luke med åpen munn og øyebrynene trekt sammen i en eneste stor rynke.
Luke ser litt overrasket ut, før han sier; "Han ble sjalu."
"Han kan ikke ha blitt sjalu når han nettopp har fortalt meg at han ikke er klart for et forhold!" skriker jeg både frustrert og rasende, og drar meg i det nyfargede håret.
"Han var bare redd for å bli hjerteknust, og tenkte ikke klart da han sa det. Ikke klar for et forhold? Han har aldri vært i et før, han burde da være mer enn klar!" påpeker Luke, og i den siste setningen blir han mer og mer forvirret, akkurat som jeg er. Til slutt blir vi bare sittende som to digre spørsmålstegn begge to, og vi ser begge ut i løse lufta i forsøk om å pusle sammen de løse brikkene. Ingen ting gir mening.
Hvis ikke han er uhyre egoistisk da, noe jeg personlig velger å ikke tro på. Eller i hvert fall håper ikke er sant.
Plutselig griper skyldfølelsen fatt i meg, og jeg legger hodet i hendene. "Alt dette er på grunn av meg. Hvis ikke dere hadde blitt kjent med meg, så hadde dette aldri skjedd. Tenk hvis dere guttene splittes opp på grunn av meg!"
Jeg kjenner klumpen i halsen vokse, og jeg prøver intenst å svelge ned alle følelsene som er i ferd med å strømme ut i tårer.
"Ikke skyld på deg selv," forsvarer Luke meg, og legger en hånd på skulderen min. "Det er Calum som er den dumme her."
Jeg ser opp på han igjen med blanke øyne, og nikker i håp om at han har rett. "Skal vi finne litt is til hevelsen din?"
Luke nikker, og vi reiser oss og går mot den knøttlille fryseren.
***
"Ferdig med dusjingen alt?" spør Ashton fra langbordet da han ser meg komme tilbake med et håndkle rundt hodet. Jeg nikker smilende, og ser all den deilige maten som er plassert på bordet mellom alle sammen. Men i tillegg til den stolen jeg skal sitte i, er den enda en ledig.
Jeg ser spørrende på Luke og Michael, som ser ut til å sjekke ut det knallilla blåmerket som har spredd seg langs kjeven på den blonde gutten.
"Calum er hungover," forklarer Luke, og jeg nikker sagte. Jeg ser for meg et bilde i hodet av en toppløs, brun skikkelse under et par hvite dyner (som foresten fremhever den brune hudfargen), og jeg biter meg selv i leppa da jeg ikke klarer å nekte for at jeg liker det jeg ser for meg.
Hungover? Var han full på festen i går?
Noe klikker inne i hodet mitt, og jeg skjønner at han sannsynligvis var full da han slo til Luke. Jeg føler meg med ett litt bedre - selvom mengden Calum drakk i det hele tatt gikk utover uskyldige Luke.
Jeg setter meg ned i den ledige stolen mellom Max og Michael, og drar håndkleet av det våte hodet mitt før jeg gjør et forsøkt på å temme det ville, lilla håret.
"Michael?" sier jeg langsomt, og rekker han det fuktige håndkleet som nå har blitt helt lilla. Han sprekker opp i et smil da han tar det imot, og drar de røffe fingrene over stoffet i mens han sier; "Jeg glemte visst å fortelle deg at hårfargen gir fra seg farge de første gangene du dusjer."
Jeg himler smilende med øynene, før jeg forsyner meg med frokost slik som alle de andre.
Det er glovarmt i dag også, selvom klokka bare er rundt elleve på morgenen og vi sitter i skyggen. Jeg svetter i den tynne sommerkjolen jeg har på meg, og tar så mange isbiter oppi glasset mitt at jeg nesten ikke har plass til drikke.
Av all denne solen har jeg blitt ganske mye brunere enn jeg vanligvis er, og jeg kan se en samling røde neser og kinn rundt bordet.
Jeg snur meg urolig mot Luke, og åpner munnen da vi får øyekontakt. "Går det bedre?"
Han nikker, og svelger ned eggerøren før han svarer; "Det er ikke så ille som det ser ut som."
Stemningen rundt bordet er ganske rolig, og jeg konkluderer med at det på være fordi Max og Ashton er så trøtte at de så vidt klarer å holde øynene oppe. Selvom jeg var ganske sent oppe i går jeg også, så var jeg fortsatt ikke våken da Max kom hjem. Forunder meg ikke om hun kom hjem da solen var oppe igjen.
"Hvor sent var dere ute?" spør jeg bestevenninna mi, som snur det sløve blikket mot meg, og gnir seg i øynene.
"Til rundt seks tipper jeg," svarer hun gjespende, og jeg hever øyebrynene mine både fordi jeg er overrasket og imponert. Imponert over at de klarte å være ute så sent, mener jeg. Eller skal jeg heller si tidlig?
Max har to digre poser under øynene, og håret hennes - som nå er blitt ganske langt ved ørene - står til alle kanter, akkurat som Luke sitt i natt. Det hadde ikke forundret meg om de to hadde vært søsken, for å være helt ærlig. De har samme hårfarge, øyefarge, hudfarge og de samme tynne leppene.
Noe som får meg til å tenke på hvor utrolig ulik Calum er fra de andre guttene. Alle de andre er lyse i både huden og håret (unntatt Michael da han farger det, men jeg hørte en eller annen gang at han egentlig har omtrent samme hårfarge som Ashton), og omtrent alt på Calum er mørkt.
Da det bare er et par brødskiver igjen på bordet og litt eggerøre, bestemmer jeg for å sette av litt til Calum.
Jeg tar til meg en serviett, og spør om å få låne pennen Luke sitter og skriver i den velkjente notisboka si med. Jeg kan fra der jeg sitter se at han krysser ut diverse ting fra lista som vi allerede har gjort. Da han er ferdig, ser jeg at det bare er tre punkter igjen.
Han rekker meg pennen, og jeg skriver den mørkøyde gutten sitt navn på servietten før jeg legger den over fatet jeg har stelt i stand med det siste som finnes igjen av maten på bordet.
Luke presser sammen leppene til et tynt smil, og ser på meg med et par takknemlige, blå øyne.
"Hvem var det som skulle vaske opp denne gangen igjen?" spør Ashton da han samler og stabler alle de fargerike tallerkenene til et tårn.
"Jeg mener å huske at det var Calum," sier Michael, og guttene veksler blikk jeg ikke helt kan tyde rundt bordet.
"Og Leona..." mumler Luke, og jeg kjenner magen min knyte seg igjen. "Skal jeg ta over for deg, eller?" spør han meg, og jeg rister på hodet.
"Neida, det ehm skal gå fint," kremter jeg, og prøver å samle opp mot nok til å være alene sammen med Calum for en stund. Hva er det verste som kan skje, egentlig?
Jeg angrer med en gang på at jeg takket nei til Lukes forslag, og blir redd for at Calum kommer til å slå til meg også - selvom jeg vet den tanken er helt fjern å tenke.
Vi bestemmer oss for å vente en stund med å rydde fra bordet til Calum er stått opp, så vi to kan gå til fellesvaskene sammen etter at han har spist også.
Litt senere sitter Michael og jeg i det friske, grønne gresset, og bare ser litt utover campingplassen så langt øyet rekker. Det er flere ungdommer som har satt seg utenfor hverandres vogner, og spiller sammen på diverse instrumenter.
En av de tingene jeg virkelig elsker med denne festivalen, er at folkene som er her spiller i så mange forskjellige sjangre - og på så mange ulike instrumenter. Man hører liksom noe nytt for hvert skritt man tar. All latteren som kommer fra alle vognene gjør meg alltid så glad, og det er en deilig atmosfære å våkne i.
"Den gruppa der er sikkert sånne flower-power-entusiaster," dømmer Michael, og peker på en gruppe noen vogner borte med hårbånd og runde briller.
"Du mener hippier?" ler jeg, og han legger hendene foran seg i været, sånn som man gjør når man overgir seg.
Han fortsetter å dra ut gresstrå fra bakken, og ser mysende opp på den knallblåe og nesten skyfrie himmelen.
"Hvis du fortsetter å la vær å bruke solkrem, kommer du til å ende opp som de der," fleiper jeg, og nikker mot et knallrødt par som går forbi oss. Engelskmenn, tenker jeg.
Michael stikker ut tungen til meg, og leppene hans strekkes ut til et søtt smil hvor han viser frem alle tennene. "Hvis jeg bruker solkrem blir jeg ikke brun."
Jeg himler lekent med øynene. "Jeg tror bare du er for lat," flirer jeg, og Michael strekker ut underleppa i et bedårende ansiktsuttrykk.
Smilet han prøver å gjemme bort viser at jeg har rett, og jeg slår svakt til skulderen hans. Michael er søt når han er solbrent da, så han er heldig med den.
Blikket mitt vandrer mot guttenes vogner, og jeg ser døra til den brune vogna Luke og Calum bor i åpnes opp. Ut stiger en trøtt Calum, som gnir seg trøtt i fjeset.
De mørke bølgene hans står til alle kanter, og til min frustrasjon har han droppet å ta på seg skjorte. Det første han gjør er å dra Luke som sitter utenfor vogna inn i en lang klem, og på måten den brune ryggen hans begynner å riste, vet jeg at han gråter.
Jeg smiler svakt til meg selv, og kjenner hjertet mitt varmes når Calum fortsatt er den søte og følsomme gutten jeg i utgangspunktet ble forelsket i.
Michael følger blikket mitt, og stopper et lite sekund å fikle med gresset.
"Jeg visste han ikke mente å slå til Luke," sier han, med blikket låst fast på de to guttene som står med armene rundt hverandre litt lenger borte.
+
aww denne EKSTRA LANGE delen var litt søt da
Vomment hvis du håper leona og calum rydder opp i forholdet deres snart, i såfall er ikke du den eneste
OG DEN GIFEN AV LUKE OG CALUM ER SÅ SØT WOW
La oss satse skikkelig og sprenge alle grenser; klarer vi å samle sammen 50 votes og 120 kommentarer før neste kapittel??? Jeg vet ikke om det i det hele tatt er mulig - men let's give it a try!
Tusen hjertelig takk for at dere leser boka mi, det betyr så uendelig mye! Og shoutout til du som prøvde å finne meg på instagram her for leden haha, digger deg
puss, ily