24
Waste the Night
+
~ Leona ~
"Det andre bandet vi så var helt fantastisk," innrømmer Max, som trommer på lårene med fingertuppene sine med et overrasket ansiktsuttrykk.
"De likte jeg best også," sier Ashton seg enig, som sitter ved siden av den lille jenta. Vi har i flere timer bare gått rundt mellom alle de forskjellige scenene, og sett på musikerne som har opptrådt i dag.
Bandet som nå er samtalens tema, var ikke ikke like gode som Ashton, Calum, Luke og Michael selv, men det er jo vanskelig.
"Er noen andre sultne?" kommer det fra Luke helt bakerst i flokken, som sitter og holder seg på magen sin.
"Du spiste nettop to pølser!" stønner Michael oppgitt og drar seg i det bleke håret. Luke setter opp et brydd blikk og geiper tilbake.
Akkurat nå sitter vi på noen benker på gressplenen mellom alle scenene, og solen steker som aldri før.
"Poenget mitt var om noe ville være med og skaffe noe mat," fortsetter Luke, og ser forventningsfull på oss andre med de isblå øynene sine.
"Vi går innom kiosken på veien hjem," sier Calum, som sitter ved siden av meg og slikker på en is som nesten har smeltet ned fra trepinnen.
"Vi kan spise sammen rundt langbordet," foreslår Michael, og alle andre nikker.
"Og så kan vi grille hamburger eller noe," slenger Luke ut, og øynene hans gnister når han snakker om mat. Det blir stille etter at alle nok en gang nikker, og det eneste vi hører er Calums slurping og slafsing.
"Og så kan vi spise nudler," sier jeg akkurat lavt nok til at bare Calum, som sitter ved siden av meg, hører. Han drar fingertuppen sin langs den klissete isen, før han stryker den langs kinnet mitt som svar. Jeg slår til overarmen hans før jeg drar hånda overdramatisk over det klissete punktet på de nå sprutrøde kinnene mine.
"Æsj, Calum."
"Kan dere slutte å flørte? Det er ekkelt," sier Max, og både utlendingen og jeg sender henne hvert vårt trekk på skuldrene. Noe som igjen overrasker meg, er hvordan Calum fortsatt ikke nekter for det.
"Du er litt solbrent," mumler Calum med sin fulle oppmerksomhet på meg, og poker området under øyet mitt med den kalde fingeren sin (ikke den han nettopp stappet i isen sin). Det er plutselig enda varmere, og jeg er litt usikker på om jeg egentlig er like solbrent som han påstår, siden jeg akkurat nå rødmer som en gris.
"Jeg får i det minste ikke solbrilleskille," slenger jeg tilbake, og knipser på glasset til de sorte solbrillene han har plassert på nesa. Jeg smiler smått av den klengete oppførselen hans, og over hvordan han vil ha min fulle oppmerksomhet hele tiden.
Han slenger ut underleppa, og drar av seg brillene sine, før han plasserer dem på meg. Han gransker de en stund der de sitter, og tar de straks av meg igjen. Jeg ser på han med et spørrende uttrykk, og han gliser svakt.
"Brillene dekker for de røde kinnene dine. Du er søt med røde kinn," sier han uten å tenke, og sperrer opp øynene med en gang han merker hva han nettop har sagt. Han skyter det flaue blikket sitt ned i bordplaten, og jeg - jeg trodde ikke det var mulig - rødmer enda mer. Noe han også gjør.
Jeg bestemmer meg for å fokusere mer på samtalen de andre har, siden vår åpenbart er over, og merker at de snakker om Michaels hår som skal farges i morgen. Men jeg klarer allikevel ikke å ignorere de små fyrverkeriene som gir meg en berusende og varm følelse i magen. Han synes jeg er søt?
"Det er jo alt for mye," får jeg akkurat med meg Michael klage, og Luke skyter hendene i været.
"Jeg har ikke greie på hårfarging!"
"Det er ikke noen andre som skal farge håret i samme slengen, da?" fleiper Ashton, men det ser ikke helt ut til at noen andre liker den, etter hvordan de bare himler med øynene og sukker. Max ler, men det tror jeg er mer fordi hun synes synd på han.
Max har en tendens til å le på upassende steder, sånn som når et lite barn faller og slår seg. Ok, det er faktisk litt morsomt, men Max legger noen ganger alt for lite skjul på at hun synes noe er artig. Med hennes gryntete latter, får hun med seg et par andre rundt bordet i latterkulen.
Når jeg nå sitter og ser rundt på folkene rundt bordet, og på hvor gøy vi har det, klarer jeg ikke å tenke på hvordan det blir når vi skilles. Noe som skjer om bare fire dager.
***
"Hvem vil ha hamburger med smelta ost?" spør Ashton der han står foran den lille gassgrillen. Både Luke og Michael strekker opp hendene høyt i været fra der de sitter rundt bordet, og jeg rekker opp en hånd jeg også.
"Fire med meg..." mumler han, og legger en osteskive på fire kjøttstykker før han plasserer dem over flammen. En brusende lyd får magen min til å rumle enda mer, og jeg trekker inn den deilige lukten av sommer.
Som dratt rett ut av tankene mine, spør Michael; "Hvor ble det av Calum?"
"Han sovna."
Alle ser rart bort på Ashton, som blåser de brune krøllene vekk fra den litt solbrente panna si. "La gutten få være, nå som han først har klart å sovne," mumler han til de andre to guttene, som nesten allerede har reist seg fra stolene. De tre veksler lure blikk, og jeg kan ikke annet enn å bli litt nysgjerrig.
Nå som han først har klart å sovne? Hva skal det bety?
Temaet blir like fort lagt til side som det kommer, og Michael snur seg plutselig mot meg med et spent preg over de krystallgrønne øynene sine.
"Kan du farge håret mitt i morgen?"
"Jeg?" spør jeg overrasket, og han nikker.
"Jeg skulle jo gjøre det!" hviner Luke, men Michael sparker til han med blikket festet på meg hele tiden, og han blir helt stille.
"Tjo, ja..."
Jeg har jo farget mammas hår et par ganger - ikke at det ble så veldig fint - men noe sier meg at Michael blir fornøyd bare det får noe farge i seg.
"Hvorfor skal ikke Luke?" spør Max, og den blonde gutten krysser armene over brystet og ser forventningsfullt på sin fargeglade venn.
"Sier det ikke seg selv?"
Luke sparker til Michael, og de havner i en slåsskamp som ikke er for voldelig - de er sikkert innerst inne for glade i hverandre for å kunne skade.
"Ro ned!" kjefter Ashton på dem som den type "storebroren" han er, i det han hiver hver vår ferdigstekte (og litt brente) hamburger på hver vår pappasjett, og merkelig nok treffer på alle. Jeg legger merke til hvordan han driller med stekespaden mellom fingrene akkurat som han gjør med trommestikkene sine, og tenker over hvor tragisk livet hans hadde vært uten trommer.
"Vi kalte vel Calum Tornerose for en grunn," mumler Ashton, før det blir stille rundt bordet, og alle er opptatte med å sluke i seg maten.
***
Jeg kjenner det kile i hele kroppen da Calums skikkelse dukker opp foran en av vognene. Jeg smiler til han der han kommer gjespende bort til meg, og han gjør det samme tilbake.
"Sovet godt?" spør jeg, og han nikker ganske fornøyd. "Tja, det vil jeg si. Og selv, da?"
Jeg rynker brynene av forvirrelse; jeg har da ikke sovet. "Det er bare du som har sovet her."
Han ler er liten latter, og ser på meg som om jeg skulle vært gal. "Nei, du har sovet du også."
Jeg prøver å finne ut hva han snakker om; går han i søvne? Er det derfor han snakker masse tull?
Jeg gjør et forsøk i å legge en hånd mot panna hans, men jeg skvetter da han slår den unna. Jeg klarer ikke unngå å tenke på hvor hardt slaget er, er han sur for noe?
"Går det fint, eller?"
"Spør du meg, så er det ikke vanlig å ta på fremmedes fjes helt uten grunn," fnyser han, og jeg blir forskrekket over oppførselen hans. Fremmed? Er det alt jeg er for han?
Han krysser armene over brystet sitt, og ser overlegent ned på meg. Han får meg til å føle meg rotten, og for liten til å ha mine egne meninger og tanker.
"Åå, ble du lei deg, nå?" spør han med en stemme man bruker når man snakker med spedbarn. Han strekker ut underleppa, og klyper meg alt for hardt i kinnet. "Fremmed. Ingen ting mer. Du er bare en naiv liten tenåring med for store forhåpninger."
Jeg sperrer opp øynene og kjenner pulsen i tinningene. Jeg prøver å få igjen pusten imens jeg tenker over at det hele bare var en drøm.
Bare en drøm, Leona, bare en drøm...
Ved siden av meg ligger en fredfull Max, med halve fjeset trykt ned i den myke puta. Hele kroppen hennes går opp og ned med jevne bevegelser, og jeg hører pusten hennes her jeg befinner meg i samme seng.
Etter å ha roet meg ned et par hakk, bestemmer jeg meg for å trekke inn litt frisk luft. Jeg er for våken for å få sove med det første uansett.
Jeg går ut i det kalde, fuktige gresset, og angrer straks på at jeg ikke tok på meg en ekstra genser før jeg gikk ut i nattekulden.
Når jeg puster, kommer det røyk ut av munnen min, og månen henger rett over meg, sammen med alle de lysende stjernene på nattehimmelen.
Jeg setter meg skjelven ned i gresset, og lener meg mot forteltet. Den ekle følelsen fra drømmen sitter fortsatt igjen, og jeg ser hvordan fingertuppene mine rister i fanget mitt.
Den store tskjorten jeg har på meg varmer ikke stort, og når jeg sitter ned med beina strekt ut foran meg, dekker den bare til halvparten av de nakne lårene mine.
Jeg snur blikket foran meg, og fokuserer på de ganske mange vognene som er lyst opp, selvom det er midt på natta. Musikk og latter høres fra alle kanter, og roer meg ned littegranne her jeg sitter i et desperat forsøk på å børste vekk alle rester fra den fæle scenen, som sitter igjen i hodet som tyggis under en benk.
"Får du ikke sove?"
Jeg snur blikket opp mot min venstre, og ser en høy skikkelse i mørket. Ut ifra den mørke stemmen hører jeg at det er en gutt, og jeg følger personen med blikket imens han setter seg ned ved siden av meg.
Han blir lyst opp av nabovogna, og jeg fryser med ett da jeg ser hvem det er.
Jeg rister stumt på hodet, og snur blikket ned i gresset. Vanligvis føler jeg meg trygg og varm da han er i nærheten, men akkurat nå er spenningen for høy til å nytes.
"Ikke jeg heller. Å sove fire timer midt på dagen er ikke det smarteste man kan finne på å gjøre, akkurat," gliser han, men smilet hans forsvinner fort da jeg ikke responderer med å le - som jeg vanligvis ville gjort.
"Hei, er alt i orden?"
"Jeg hadde en vond drøm," hvisker jeg, og prøver å svelge ned klumpen som former seg i halsen.
"Tør jeg spørre om hva den handlet om?" hvisker han tilbake, og jeg snur med ett blikket opp i de kullsorte øynene hans. De er å fulle av nysgjerrighet, så fulle av sympati.
Hva skal jeg svare? At den handlet om han? At han viste meg den kalde skulderen og sa at jeg ikke betydde noe for han?
Jeg snur umiddelbart blikket ned i bakken igjen.
"En venn som skuffet meg," svarer jeg så svakt at jeg helt ærlig blir overrasket hvis han har hørt det.
Plutselig blir hånda mi helt varm der den ligger i gresset, og jeg klarer ikke unngå synet av den store hånda hans som griper fatt i min egen og fletter fingrene våre sammen.
"Jeg skulle aldri gjort noe sånt," mumler han hviskende, og jeg møter det helt dønn seriøse blikket hans.
Det han sier beroliger meg, samtidig som det får meg til å fnyse mentalt. Det var akkurat han som gjorde det i drømmen, og jeg blir med ett trist når jeg vet han sannsynligvis kommer til å gjøre det på ekte også. Avvise meg, eller på moderne språk "friendzone" meg. Han har så mange å velge mellom, så mange som er så mye bedre enn meg.
Men på den annen side vekker setningen hans noe inni meg, og en stemme forteller meg at det er et hint. Burde jeg ta det?
Kommer han virkelig aldri til å skuffe meg slik han gjorde i drømmen?
Når jeg ser opp på han igjen, skriker leppene hans etter kontakt. Jeg holder pusten imens jeg forsiktig lener meg mot han, som til min overraskelse gjør det samme.
Men i likhet som sist gang, rekker vi bare å snitte hverandre før han trekker seg tilbake.
Jeg lener meg raskt vekk fra han igjen, og prøver å tenke klart. Jeg blir helt gal over alle signalene han sender; i det ene øyeblikket så godt som sier han at han liker meg, og i det andre viser han noe helt annet.
Jeg prøver å svelge ned skuffelsen som skyller over meg som en bølge, og lukker øynene igjen.
"Det er Eliza, er det ikke?"
Ved siden av meg kan jeg kjenne Calum nikke, og jeg trekker med ett til meg hånda igjen. Et lite sekund angrer jeg, men jeg rister det av meg.
"Jeg er så lei for det. Jeg kan ikke helt forklare det, men jeg føler meg så dum ovenfor henne hver gang jeg er i ferd med å gjøre noe som kan skuffe henne."
Jeg prøver å holde alle følelsene inne, og jeg stopper å puste da jeg skjønner hva han er i ferd med å gjøre. Han må ha fleipet da han sa at han aldri skulle gjort noe som å skuffe meg.
Og akkurat da renner det over.
"Du unngår å menge med folk fordi du er redd for å skuffe henne?" buser det ut av meg, litt høyere enn nødvendig. Han ser forskrekket på meg, men sier ingen ting; han vet hvor rett jeg har. "Sorry ass, men jeg trodde det var hun som avslo deg!"
Calum forblir stille, og snur blikket skyldig i bakken. Det jeg sier gir han helt klart en smell, men han må åpne øynene og se det hele sånn det virkelig er.
"Jeg blir så utrolig frustrert over alle de forskjellige signalene du sender. Du kan ikke bare holde på med meg den ene dagen, og så avvise meg fordi du fortsatt ikke har kommet over en jente. Det er hardt for meg, skjønner du det? Du må velge, Calum. Meg, eller Eliza."
Han blir helt stille, og jeg er sikker på at det kommer røykt ut fra alle kanter av meg. En del av meg sier at jeg har vært slem, så jeg velger å lukke munnen, og ikke si mer.
En stillhet oppstår mellom oss, og inni meg slår jeg meg selv for å savne den gode hånda hans rundt min.
"Jeg... bare er ikke helt klar for et forhold etter det som skjedde mellom meg og..."
Han stopper seg selv før han rekker å si den tyske jentas navn, noe jeg setter litt pris på. Men når jeg merker at han ikke har tenkt til å si mer, slår det han sier meg som et balltre. Han er ikke klar for et forhold.
Han avviser meg. Akkurat som han sa han ikke skulle gjøre.
Jeg reiser meg raskt opp med bestemte bevegelser, og snur meg ikke tilbake én gang imens jeg går inn i vogna igjen - og lar han sitte igjen helt alene i den kalde natta.
+
dramaaaaaaaaaaaaaaaaaa
Skrivesperren fordufter sakte men sikkert, og omgg jeg har savna å skrive på denne boka!! Jeg håper kapitlene kommer kjappere heretter, beklager ventingen! Siden jeg har vært så fæl når det gjelder oppdateringer den siste uka, så har dere et ganske langt kapittel i dag :)
Vomment hvis du er lei deg på Leonas vegne, HVA ER GALT MED CAL omg jeg trodde han likte henne
Kapittelets vedlegg er en gif av Calum med et balltre - noen som kan gjette hvorfor??
puss, ily