05
Waste the Night
+
~ Leona ~
"Er alle klare?" spør Michael og reiser seg utålmodig opp med sekken på ryggen.
"Have some chill, du er jo like gira som en liten unge i Charlies sjokoladefabrikk ," sukker Ashton lei av maset, som sitter på knærne og knyter skolissene på de høye, nærmest støvlettene sine.
"Men jeg kan ikke vente!" klager Michael og hopper rundt som en liten unge, som Ashton nettop har sammenliknet han med.
Alle står klare utenfor den brune vogna og venter på Calum, som straks kommer ut med en kaps snudd bakover på hodet og en jakke knytt rundt livet.
"Neimen der kommer han jo," sier Luke ertende og slenger armen rundt skuldrene til den solbrune vennen sin.
"Det har seg slik at en viss person faktisk må innse at mamma ikke er her og rydder opp frokosten etter seg," slenger Calum tilbake, hiver armen over Lukes skuldre, og legger trykk på "en viss person" med fjeset så nære Lukes at jeg nesten et sekund lurer på om han skal kysse den høye vennen sin på kinnet. Luke trekker seg kjapt tilbake og en svak rødfarge dukker opp i det ellers ganske bleke fjeset.
"Jeg slapp jo ihvertfall å gjøre det denne gangen," rister Luke så fornøyd på skuldrene. Calum skal akkurat til å servere Luke enda et av hans geniale come-backs, men blir avbrutt.
"Kom igjen alle sammen! Vi har ingen tid å miste!" maser Michael og dytter vennene sine forover for å få dem til å gå.
Jeg må innrømme at jeg kjenner det kribler litt i magen når jeg tenker på hva vi skal, så jeg joiner Michael og hopper ved siden av han langs vognene, og mot stedet vi skal være hele dagen.
"Kos dere!" hører vi fra Max sin vogn, og ut av vinduet henger Max selv og vinker etter oss. Alle guttene og jeg vinker smilende tilbake.
Max har bestemt seg for å bli igjen, smertene i magen er visstnok ganske sterke i dag (noe hun ikke sier til guttene) - og dessuten må noen være igjen og passe på lille Lubert.
Jeg er ganske nervøs for å henge med fire gutter jeg nettopp har møtt en hel dag uten Max, men allikevel føler jeg meg utrolig trygg og velkommen blant dem. Det er ganske overraskende egentlig, siden jeg ikke er en veldig sosial person som liker nye folk.
Det er derfor Max og jeg er så gode venner; fordi hun liker nye folk og nærmest hungrer etter å få oppdage nye personligheter. Og når vi er helt uskillelige, får jeg introdusert meg for nye mennesker hele tiden, noe jeg absolutt ikke har noe imot.
Max passer også sammen med alle, og er det noen hun ikke liker, så viser hun det ikke. Uten henne er jeg sikker på at jeg ikke hadde fått noen venneforespørsler på facebook, eller noen bestevenner på snapchat. Untatt Max selv, da.
Etter vi har passert flere vogner og telt enn jeg kan telle, kan vi endelig skimte noen blinkende lys og høre bassen til musikken karusellene går i takt med. Jepp, karusellene.
"Åååå jeg gleder meg!" hviner Michael som en jente på barneskolen.
De tre andre guttene er ganske gira de også når de ser alle fargene og alt støyet, og alle hopper rundt som gærne. Til og med jeg.
Når vi passerer inngangen, går vi under et stort, blinkende skilt med festivalens navn på og stedet den er satt opp.
"Camp Tune Treasures, San Francisco," leser Calum opp høyt, og jeg må smile av den dype, men fortsatt unektelig søte stemmen hans. Ikke for å glemme lespingen hans, noe jeg nesten dåner av.
Han smiler fornøyd på oss andre, og når blikket hans stopper på meg en stund, hopper hjertet mitt over et slag, og jeg smiler sjenert tilbake.
"Jeg vil ta den!" jubler Michael og peker livlig opp på en karusell jeg ikke en gang kunne tatt hvis jeg hadde fått all verdens spenn.
"Er du helt gal?" spør Ashton skeptisk og tar seg til pannen i det han ser det digre maskineriet.
"Jeg blir med," sier Luke likegyldig og klapper Michael på ryggen, som jubler og gir sin blonde venn en high five.
De to guttene kjøper hver sin billett og steller seg i køen til den forferdelig skumle karusellen. Når den går opp i lufta ser det ut som om setene er i ferd med å dette av når som helst, og de blir slengt til alle verdens retninger.
Jeg svelger og steller meg tettere inntil Ashton, som ser opp på karusellen og skjermer for sola med den ene hånda over øynene, og heller ikke forstår hva som er galt med Michael og Luke.
"Vi andre får vel finne på noe imens," konkluderer Ashton og snur seg mot alle bodene. Han ser seg rundt, og griper etter en stund håndleddet mitt.
"Hvor er Calum?" spør han en smule bekymret, og før vi vet ordet av det så har vi lett i tjue minutter etter gutten med det mørke håret fanget inni en kaps.
Luke og Michael kommer omsider tilbake, og holder seg for magene og gliser stort og fornøyd. Men glisende deres forvinner fort da de legger merke til holdningene våre.
"Er noe i veien?" undrer Luke og rynker brynene.
"Har dere sett Calum?" spør Ashton frustrert og ser seg rundt for hundre og snørrogførtiene gang.
De rister på hodet og ser seg med en gang rundt, som vi allerede har gjort i nesten en halvtime. Guttene prøver å ringe han, men han svarer ikke. De kommer på at telefonen hans er knust, og at han sannsynligvis har lagt den igjen i vogna.
"Hvor så vi han sist?" spør jeg og alle setter i gang med å tenke hardt. Jeg finner ut at jeg egentlig ikke har sett han siden da han leste opp skiltet ved inngangen.
"Jeg så han sist ved inngangen," sier jeg og håper noen av de andre har sett han etter det.
"Faktisk ikke jeg heller," sier Ashton, og vi er straks på vei mot inngangen igjen.
Og til min lettelse, kan jeg skimte en mørk gutt med kaps på benken ved skiltet. Han sitter og holder rundt en liten jente med det vesle hodet i hendene sine. Jeg stopper med en gang jeg ser tegn til at hun gråter, før jeg småjogger og dumper ned ved siden av henne, så den lille jenta sitter imellom meg og Calum.
"Vi skal finne dem, ok?" sier Calum og stryker hånda si opp og ned langs ryggen til jenta. Han ser opp på meg, med et litt trist blikk. Jeg ser på han spørrende, og han mimer at foreldrene hennes er borte.
Da han ser ned på jenta igjen og klemmer henne tettere inntil seg, smelter jeg nesten av hvor snill han er. Ikke er han bare unektelig kjekk, men også omtenksom og trøstende ovenfor andre. Jeg rister svakt på hodet da jeg merker at jeg tenker på utseendet til en gutt, men jeg kan ikke nekte. Han er utrolig vakker.
Jeg legger en hånd på ryggen hennes, og studerer det nydelige barnefjeset. Det lyse håret hennes gjemmer nesten ansiktet, og harbøylen i håret hennes sitter skeivt.
Da jeg kjenner en varm hånd oppå min, gløtter jeg fort bort på ryggen til jenta hvor jeg har hånda mi, og ser Calums hånd ligge og stryke kjærlig - men forsiktig over min. Gåsehuden sniker seg oppover nakken min, og en varm og ukjent følelse bruser igjennom kroppen min.
Jeg ser bort på Calum, som fortsatt har oppmerksomheten låst på den lille jenta jeg kan tenke meg er rundt åtte. Jeg tenker at han sikkert har hånden sin der ubevisst, og rister igjen svakt på hodet og prøver å overtale meg selv om at jeg håper det. Men jeg kan igjen ikke nekte, jeg håper han gjør det med mening. Så teit som det er.
De andre guttene kommer løpende bort og jeg kjenner Calums hånd dette fort av min, noe som skaper en mistanke om at hendelsen var utført helt bevisst - noe som får den varme følelsen til å skylle over kroppen min nok en gang.
"Hva skjer her?" spør Ashton og setter seg på huk foran den lille jenta og tar hendene hennes i sine store.
"Hun vet ikke hvor foreldrene hennes er," svarer Calum fort for den lille jenta, når han merker at hun nok en gang bryter ut i enda en rekke av tårefylte hulk.
"Vi skal nok finne dem," sier Ashton lavt og beroligende og stryker håret til den lille jenta bort fra ansiket hennes.
Det var derfor jeg ikke fikk lov til å dra på tivoliet når jeg var liten, tenker jeg stille for meg selv.
Jeg ser bort på Luke og Michael, som bare står litt pinlige bak Ashton og ikke helt vet hva de skal gjøre. Jeg observerer en boks med rosa sukkerspinn i hånda til Michael, og reiser meg fra benken og snapper den ut av hendene hans. Han åpner munnen og skal sannsynligvis til å klage, men jeg avbryter han med et "hun trenger det", og han blir med ett helt stille.
Etter noe som kan tenkes som en time, har den lille jenta omsider sluttet å gråte, og Michaels boks med sukkerspinn er tom. Jeg kan ikke si det var den lille jenta som spiste mest, for hun tok bare et par tygger.
Jenta lyser plutselig opp, hopper ned fra benken og løper bort og klemmer to mennesker jeg tipper er foreldrene hennes. De klemmer henne hysterisk tilbake, og når dama ser bort på oss fem ungdommene, kan ansiktet hennes bekrefte at de er i familie. De knallblå øynene som lyser opp det ellers ganske brune fjeset er noe jenta har arvet fra den unge damen.
Hun slipper jenta som mannen så løfter opp, og kommer tuslende mot oss som er samlet på benken og bakken.
"Takk for at dere tok vare på den lille jenta vår," takker hun en smule patetisk og gir meg, som nå har stelt meg opp, en overveldende klem jeg finner ganske bedårende.
"Takk heller han," sier jeg og peker på Calum. Han ser straks opp på meg, halvsmiler, og reiser seg straks opp for en klem han også - uten å slippe blikket mitt.
***
"Jeg er glad foreldrene hennes fant jenta til slutt," sier Calum på vei tilbake og sparker foten i gresset imens vi går. Igjen er oppmerksomheten hans snudd en annen vei enn folkene han snakker til, så jeg tar meg tid til å studere han når han ikke merker det.
Alle vi andre nikker og "mhm"-er i kor.
Calums bakvendte kaps ligger litt ned i pannen hans, og tskjorten hans er fortsatt våt av tårene til den lille jenta. Et lite sekund kjenner jeg meg litt sjalu på den lille jenta som for en stund siden satt inntil brystet hans med armene hans rundt seg, men jeg vifter tankene bort. Det skal jeg aldri si høyt.
Det er stille resten av veien tilbake til vognene, og vi kan bare høre den svake trommingen Ashton utfører på lårene sine. Hvis man da ser bort ifra all musikken i bakgrunnen fra alle de forskjellige vognene hvor folk enten har på musikk fra bilene eller radioene sine, eller at de spiller selv.
Et par ganger blir vi stoppet av folk som vil snakke med guttene, de er tydeligvis ganske kjente av musikken hvor de kommer fra.
Når vi er fremme ved vognene, legger Michael seg utslitt ned i gresset, etterfulgt av Ashton og Luke. Etter jenta hadde dratt med foreldrene sine, ble vi fortsatt igjen på tivoliet og tok et par karuseller. Å si vi er utslitte nå, er en underdrivelse. Jeg titter bort på de tre guttene i gresset som ser ut til å ha sovnet, og ler lavt for meg selv.
Når det ikke er tegn til noe kommunikasjon blant noen, bestemmer jeg meg for å gå inn i vogna vår for å si hei til Max, men blir distrahert av noe som skjer utenfor. Calum sitter på huk ved døra vår og koser Lubert imens han med en nusselig stemme småprater til hunden - som ser ut til å elske Calum. Jeg aww'er for meg selv før jeg går inn i vogna. Men der er ingen Max.
Jeg sukker og går ut igjen, og merker at solen har gått litt ned og at det har blitt en smule mørkere kun siden vi gikk hitover fra tivoliet. Guttene ligger fortsatt og snorker i gresset, og til min overraskelse ligger Max der også.
Jeg ser at hun også ligger og sover tungt, og bestemmer meg derfor for å gå mot dusjhuset for å ta en dusj i det kalde vannet. Etter en dag i solsteiken kjenner jeg det kanskje er lurt.
Jeg samler ting jeg trenger i en pose, og setter opp farten i retning dusjene. Jeg kjenner prikking på skulderen, og snur meg for så å se rett inn i et brunt ansikt.
"Hvor skal du?" spør Calum lavt og løfter øyebrynene. Jeg skvetter sjokkert, og han står så nærme at jeg nesten kan telle fregnene i fjeset hans. Ikke veldig mange, men et par fødselsflekker her og der.
Jeg klarer akkurat å presse frem et klønete "dusje", men blir veldig distrahert av at han står så nærme. Jeg studerer de skarpe kjevene hans, og adamseplet når han svelger.
"Kan jeg følge deg?" spør han og ser på meg med et spørrende blikk.
"Klart det," nikker jeg litt fortumlet før vi trasker side om side. Det er stille, og ingen av oss sier noe. Men det blir det straks gjort noe med når Calum krasjer inn i en person jeg for å være ærlig håpet jeg ikke ville støte på.
+
omgg dette kapittelet var noe av det beste og gøyeste jeg har skrevet noen gang x.x
og caluuuuuuum han er så #%&
Akkurat nå sitter jeg på flyet til Oslo, det er rundt tre timer igjen - så jeg har maasse tid til å skrive, woo. Hvis du lurer (antakelig ikke, men jeg sier det uansett lol) så har det seg sånn at jeg ikke bor i Norge. Men nå er det jul og da er det hjem til familie og snø, noe som det foresten ikke er så mye av. Jaja.
Trykk på stjerna og/eller kommenter et sted du har lyst til å dra til (AUSTRALIA!!!) hvis du faktisk har lest så langt, og liker det som er ute fåreløpig. :)
PUSS
Tusen takk for at du leser denne boka, varmer hjertet.