5 Seconds of summer
Michael's synsvinkel
5 Seconds of summer
Michael's synsvinkel
Det sterke hvite lyset reflekteres i de hvite veggene. Lampene i taket gir fra seg et kaldt og blålig lys. Et øyeblikk husker ikke hvor jeg er i verdenen. I taket er det formet store identiske firkanter. Slike man kan dytte i - og de flytter seg, for å gjøre jobben for elektrikere og vaktmestere lettere når de skal fikse lamper eller ledninger. Jeg hørte fottrinn utenfor rommet. En fast takt av en hel fra en sko som klinget i det den traff underlaget. Lyden laget et hult ekko gjennom gangen før den forsvant. Noe summing lød - mest sannsynlig fra en dør som ble åpnet - deretter lød fottrinnene videre nedover gangen i det fjerne. Noen snakket utenfor, men jeg fanget ikke opp hva de snakket om. Blikket mitt vandret over mot vinduet. De tynne mønstrede gardinene var trukket for. Gjennom gardinene kunne jeg se mørket fra kvelden. Det var for overskyet til å skimte stjernene i kveld - og månen var det ikke noen steder å se. Vedsiden tikket og pep en maskin i hjerterytmen min. Jeg stirret mot vinduet og lyttet til lyden. Til tross for at jeg føler meg utvilt føles øyelokkene tunge. Et øyeblikk holder de på å gli igjen, men jeg setter meg mer opp for å ikke sovne. Jeg rykker opp i sittestilling. Maskinen piper to raske slag, og jeg puster tungt ut. Rytmen fortsetter i normal takt.
En piplende smerte stryker over halve ansiktet mitt, og hånden flyr opp mot der smerten lokaliseres. Jeg treffer noe hardt og fast- Noe som ikke er ansiktet mitt. Jeg stønner smått når fingrene presses for hardt mot det harde omslaget. Det svir smått mot huden under omslaget og jeg minsker trykket. Det er først nå jeg husker hvor jeg er og hvorfor jeg er her. Tankende blir klare. Jeg er på hospitalet. Håret mitt tokk fyr under konserten. Hvordan kunne jeg glemme?
Hendene mine hadde forskjellig temperatur - den ene var behagelig varm, mens den andre døsig kald. Jeg beveget litt på dem og blikket falt ned på den høyre hånden min. I overraskelse så jeg en jente ligge med hodet på sengekanten, den ene hånden i min og den andre under sitt eget hodet. På gulvet vedsiden av henne sto en fullstappet bagg og en veske.
"Du er våken"
Jeg kaster hodet rundt mot døren der Calum står med en kaffekopp i hånden. Han lukker døren bak seg og setter seg i stolen på andre siden av meg. Koppen setter han på bordet sammen med noen vekslepenger som han fikk tilbake når han kjøpte kaffen i kantinen, og ser på meg.
"Hvordan føler du deg?" spør han, med all oppmerksomhet rettet mot meg.
"Som om noen har slått meg i ansiktet" svarer jeg. Det forblir stille en stund mellom oss før jeg legger til; "med en brennende hammer"
Calum ler litt og drar en hånd gjennom håret sitt. "Ja, den kan tolkes på to måter" svarer han og følger meg med blikket. Mitt eget blikk vandrer ned mot Julia som ligger like fredelig og sover på sengekanten. Jeg sukker tungt og ser bort på Calum, "Hvorfor ringte du henne og ba henne om å komme?" spør jeg i sukket.
"Jeg gjorde ingen ting. Sofia ringte fordi hun var stresset over å bli etterlatt backstage alene når vi hastet til sykehuset, derfor ringte hun Julia" forklarte han og så på meg. Alt som skjedde etter konserten var et uklart bilde foreløpig. Jeg husker ikke stort av detaljer, så jeg har ikke noe imot Calum forklarer nøyere. "Og hun bestemte selv at hun ville komme. Ingen tvang henne"
Jeg så tilbake på Julia. En del av meg ville trekke hånden til seg, mens an annen del ville trekke henne opp i sykehussengen vedsiden av meg. Hvorfor hadde jeg så blandede følelser rundt henne enda? Jeg trodde jeg hadde bestemt meg for å stoppe å føle noe for henne. Allikevel gir en del av meg ikke slipp på følelsene som jeg har for henne.
"Hva har du tenkt å gjøre?" spør Calum plutselig. Jeg skal til å svare at jeg ikke vet, men han snakker videre før jeg får åpnet munnen, "Du våger ikke å avvise henne på den måten igjen. Jeg forstår at du er sint, og har blandede følelser, men ingen fortjener den behandlingen som du ga henne etter konserten i Norge"
Jeg åpner munnen igjen, men det kommer ikke noen ord ut. Calum tar tak i kaffekoppen sin og drikker av den. Han har et slitent preg over ansiktet. Har han sittet oppe i hele natt? "Kan du hente sykepleierne? Jeg trenger noen smertestillende - det gjør vondt"
Det gjorde ikke bare vondt i ansiktet, men inne i kroppen. Det føles ut som at sjelen vrir og tvister seg rundt. Calum nikker, setter koppen fra seg og nikker. "Selvfølgelig" Sa han og gikk mot døren, "Forresten så er de andre utenfor. Si ifra når du er klar for å treffe dem"
Jeg nikket tilbake og stirret på døren i det han lukket den og forsvant. Blikket mitt går etter noen lange sekunder ned på Julia. Hun var rød i kinnene og sår under øynene. Har hun grått? Jeg studerte henne lenge. Det er første gangen siden 2011 at jeg har sett nøye på henne. Etter konserten var det for smertefullt å møte blikket hennes, derfor tvang jeg meg selv til å ikke se for lenge på henne. Hun har forandret seg. Kinnbeina har kommet mer tidligere frem. Det samme med kjeven hennes - den har blitt mer markert. Øyebrynene har fått vokse fritt, og blitt til tykke markerte streker. De ser allikevel velformet og stelt ut. Blikket glir over ryggen hennes som er bukket fremover. Har hun blitt tynnere? Under genseren hennes kan man se små hint av ryggvirvlene. Jeg lukket øynene og sukket tungt når den prikkende smerten ble for mye. Det var nok den som egentlig vekket meg, ikke fordi jeg var utvilt.
"Michael" sier en lysere stemme i et trøtt tonefall. Et hodet løftes opp fra sengekanten og hånden i min beveger smått på seg. Den pipende lyden av hjerterytmen min endres - plutselig øker tempoet i det jeg spenner kroppen.