01
Waste the Night
+
~ Leona ~
Da er de endelig her. De tre ukene vi har lengtet etter i akkurat et år nå. De tre ukene hvor solnedganger skal nytes, kortspill skal vinnes, og marshmallows skal grilles. Det er tid for Camp Tune Treasures.
"Åh! Denne sangen kan jeg!" roper Max ivrig bak rattet.
Hun skrur opp volumet på fult, og synger til radioen av full hals. Sangen har et hurtig tempo og masse trommer, noe som er veldig typisk Max - som spiller slagverk selv.
Hun er ikke den beste til å synge, men hun treffer tonene - og dessuten synger hun med en kraft og innlevelse så spesiell at det overdøver sangstemmen.
Jeg holder armene oppe i luften imens bilen kjører fort på de nylagte veiene.
Adrenalinet bobler i kroppen, og gleden overgår alt annet. Håret mitt blafrer i vinden, sammen med den korte, løse singletten. Solen varmer behagelig mot kinnene og pannen fra den skyfrie himmelen, noe som tyder på at vi har noen varme dager foran oss.
Akkurat nå kan ikke livet bli stort bedre, tenker jeg og slipper ut en overlykkelig og gryntete latter.
Den lille campingvogna humper etter den røde bilen til Max, som begge er ganske nye. Men det betyr ikke at vi ikke har rukket å brukt de noe særlig enda, nei slettes ikke.
Vi er de type bestevenninnene som drar ut av huset så fort vi har fri, og stadig besøker nye steder. Vi er rett og slett fryktelig eventyrlystne begge to.
Etter et par timer med sang og musikk, svinger vi inn på en grusete liten vei, omringet av lave trær. Vi nyter den friske sommerluften, og ser utover det grønne landskapet vi kjenner igjen alt for godt.
Etter en stund kommer vi inn på en stor vei igjen, hvor vi kan gløtte den store campingplassen hvor festivalen alltid tar sted. En stor gjensynsglede velter over oss, og jeg kan så vidt høre at ungdommene allerede er i gang med å stemme instrumenter og jamme med hverandre herfra.
Om du ikke har gjettet det allerede, så er dette en festival hvor barn og ungdommer møtes hvert år med enten musikkinnslag for å vise på den store scenen, eller bare for å kose seg med venner.
Vi er her for begge deler, både for å kose oss med venner vi har blitt kjent med fra andre ganger vi har vært her - og da naturligvis for å bli kjent med nye - og for å spille noen innslag for alle folkene.
"Det er jo masse folk her allerede, jo," sier Max og ser drømmende på alle campingvognene, teltene og folkene vi kjører forbi i retning entréen. Hun har rett, det er bare den første kvelden, og det er allerede nesten fult på de første trehundre kvadratmetrene.
På festivalens nettsider sto det at det var rekordmange deltakere meldt på i år, faktisk over ti tusen stykker. Det er ganske mange i forhold til antallet deltakere det var når vi var små, faktisk tre ganger så mange.
Vi svinger inn under skiltet det står "inngang" på, og bremser farten når vi kommer til et par ungdommer med gule vester.
"Velkommen til CTT, har dere billetter?" spør han ene med brunt, nesten litt afrolikt hår og et tynt lag med skjegg langs kjevene.
Jeg gir Max et par papirlapper vi printet ut hjemme, som leverer dem videre til mannen. Han ser på de et lite sekund før han smiler og klipper et hull i hver av lappene og gir dem til oss igjen.
Han trekker ut to armbånd fra en rumpetaske som henger slapt rundt livet hans. Max og jeg strekker hendene våre ut av bilen, før han fester armbåndene stramt rundt håndleddene våre.
"Kos dere på festivalen," smiler han før vi kjører videre inn mot campingvognene.
"Hvilken plass har vi igjen?" undrer Max imens hun stikker hodet ut av bilen og leser av et kart som er hengt opp på en oppslagstavle.
"Q 99," svarer jeg kjapt og studerer årets armbånd.
Alle som skal sove på campen, får utlevert et armbånd hver. De er laget av et tjukt lag med stabilt papir, som er vanskelig å ødelegge.
Dette årets armbånd er lilla, med en hvit, tykk skrift som sier "CTT 2015", og noen andre ting vi skal fylle ut med sprittusj. Blandt annet navnene våre, hvilken plass vi bor på under oppholdet, og et par andre ting. På den måten kan man lett komme i trygge hender igjen hvis det skulle skje noe.
"Q 99..." mumler Max for seg selv og svinger inn en nesten usynlig vei i gresset som er skiltet med bokstaven Q.
Systemet her er satt opp sånn at hver rekke med plasser er kalt opp etter en bokstav, og hver plass har et tall. Det vil si at vi er på rekke Q, og har plass nummer 99 å bo på.
Vi suser fort langs plassene Q 1 til Q 80 og svinger etter hvert inn på plassen som er skiltet "Q 99".
Jeg hopper fort ut av bilen og hjelper Max med å parkere bilen og campingvognen trygt innenfor de tjue kvadratmetrene vi herved eier i de neste tre ukene.
Max tripper fornøyd ut av bilen, og nyter parkeringen av bilen og vognen.
Max er rå til å kjøre bil, og tok lappen så fort hun hadde muligheten, altså for kun noen måneder siden. Målet hennes var å ta lappen før festivalen, så vi slapp å dra hit med foreldrene våre. Så dette er altså det første året uten voksne, noe vi skal feire stort.
Det er i tillegg tiende gang vi er her sammen, noe vi også må spise kake for. Vi er ikke gamle nok til å drikke enda, men med Max ved min side, tror jeg ikke det blir noe å bry seg om. Max er nemlig ganske rå når det gjelder regelbryting, og en hel haug med andre ting.
Hvis jeg skulle beskrevet henne med et ord, hadde det nok blitt badass, noe klesstilen hennes reflekterer godt. I dag har hun på seg en enkel, mørkegrå t-skjorte, en mørk og opprevet strømpebukse under den helsvarte shortsen, med de litt slitte, ankellave Dr. Martens'ene hun aldri tar av seg.
Dagens antrekk er stort sett sort, hvis vi ser bort ifra de fargerike sokkene hun så og si alltid går rundt med når hun er innendørs, noe vi er omtrent hele tiden, siden vi bor på skolen. Vi kan kalles "room mates".
Max er i tillegg kortklipt, så det blonde håret styles på en ordentlig stilig måte, med hårvoks og bandanaer.
Men jeg derimot, er det sanne symbol på en "good girl", med hårbånd med sløyfer knytt rundt det lange, glatte og mørke håret jeg alltid lar henge nedover ryggen min. Klærne er ikke særlig spesielle, men går for det meste i singletter og shortser. No big deal.
Vi ser oss rundt den plassen vi er havnet på, og blant de nærmeste vognene spotter jeg en vogn klæsjet på med farger, akkurat som om noen hadde hatt en malingskrig, og all malingen hadde havnet på akkurat den vognen.
Vognen har alle mulige farger, og motiver avbildet gitarer og diverse andre instrumenter. Det er også sprayet på fire sorte streker med en skjev en liggende over strekene, som om noen har notert ned at det er for eksempel fem telt satt opp rundt vognen vår, noe det er også.
Vognen som ligger imellom vår og den fargerike, er en litt mindre og helbrun en, men med de samme strekene sprayet på. Utenfor vognen sitter det fem stoler i en ring, men det ser ikke ut til å være noe liv der. Stolene er tomme, vognene er mørke, og dørene er lukket.
Jeg gleder meg til å bli kjent med de der, tenker jeg for meg selv. Etter en lang sesjon men stirring, ser jeg tilbake på bestevenninna mi, som er i full gang med å dra inn kofferter inn i vogna.
"Litt hjelp, takk?" stønner hun og prøver å dra den sorte kofferten hennes inn gjennom den tynne døra når hun ser at jeg ser på henne.
"Åja, ja," mumler jeg i det jeg blir dratt ut av tankene mine, og setter fart mot den lille venninna mi med kofferten halvveis inne i vogna. Jeg hjelper henne med å løfte den inn, og bærer så min egen koffert fra bilen og inn i vogna.
"La oss utforske!" sier Max entusiastisk med henda på hoftene.
"Men burde vi ikke pakke ut av koffertene våre?" spør jeg og peker på de to små koffertene som nå ligger i sofaen.
"Vi har tre uker på oss, så hvorfor haste?"
Typisk Max å svare. Vi låser campingvogna og bilen, og før vi vet ord av det, så står vi ved "dohuset" og dusjene. På campingplassen finnes det en ganske stor bygning med rundt tjue dobåser i, pluss en enda mindre bygning med dusjer. "Dusjhuset" er naturligvis delt i to, så gutter og jenter dusjer separert. Heldigvis.
Jeg husker den gangen jeg og familien min campet på en plass hvor gutter og jenter dusjet i samme, og tro meg - det var ikke greit.
"Har de malt husene?" spør Max litt forundret, og legger pekefingeren oppå underleppa. I år er husene farget i en frisk rødfarge, mens før har de stått i en så slitt rødfarge at de nesten var brune.
"Tydeligvis," mumler jeg tilbake. Det var jammen på tide.
"Når vi først er her, så tror jeg at jeg skal tømme tanken. Blir du med?" spør hun og ser på meg med et ganske likegyldig blikk.
"Tja, hvorfor ikke," sier jeg tilbake, før vi går mot inngangen. Vi går inn i jenteavdelingen, hvor jeg marsjerer mot min faste båse jeg alltid går på.
Et par minutter senere kommer jeg ut igjen, og vasker hendene og venter på Max utenfor.
Tenk, da var vi her igjen da.
Jeg nyter øyeblikket og lukker øynene i det jeg nesten blir skubbet over ende av noe. Jeg klarer så vidt å holde meg på beina, og en ganske mørk - men fortsatt ganske behagelig stemme avbryter meg der jeg er i ferd med å rette opp singleten min.
"Å, unnskyld!"
Jeg snur meg kjapt og ser rett på et knallrødt hode. Først skremmer det meg litt, men når jeg ser fjeset litt nedenfor, blir jeg med ett ganske trygg. Det er en gutt med et rett og slett koselig fjes, men som i dette tilfellet er litt engstelig.
"Nei nei, det går bra," svarer jeg uten å tenke. Han har et håndkle hengende over den ene skulderen, og når jeg ser nøye nok, ser jeg små dråper her og der. Han må ha kommet ut fra dusjen.
Gutten smiler et søtt smil som ikke kan annet enn å smitte, så jeg smiler tilbake.
"Å! Foresten, jeg heter Michael," sier han entusiastisk og strekker frem hånda. Jeg rister den, og presenterer meg selv som Leona.
"Hyggelig å møte deg, Leona," sier han og utfører en dramatisk blanding av et bukk og et nei. Jeg fniser litt før vi setter i gang å prate.
Michael er en kjærlig fyr, med en utrolig livlig holdning. Han er ikke særlig sjenert, og det virker som om han ikke har noe imot å bli kjent med nye folk. Jeg kan tenke meg at han har mange venner.
Han nevner noe om at han skal tilbake til vogna og møte et par kompiser, før han går avsted.
Max kommer omsider ut av dohuset, og trasker mot meg.
"Hva tok så lang tid?" undrer jeg og kikker på den blonde venninna mi med et nysgjerrig blikk.
"Tante rød er her," sukker hun, og himler med øynene.
+
Ny bok, wooo!!
Et av bandmedlemmene er introdusert, og så langt må jeg si meg ganske fornøyd lol.
Litt enkel fakta om denne boka; jeg kommer ikke til å oppdatere jevnlig (kanskje en til to ganger i uka), men når jeg først oppdaterer så kommer det lange deler. Jeg personlig trives best sånn, og jeg håper det går greit for dere. Noe som også gjør meg glad med denne historien, er at denne boka stort sett er en gladbok, og ikke en sånn med klaging og sutring CAUSE LETS BE REAL ingen liker det. Men det betyr ikke at det blir lite variasjon, GUD NEI. Så ikke bekymre dere, denne historien kommer til å (forhåpentligvis) oppnå alle forventninger.
Jeg er så excited for denne boka, du aner virkelig ikke.
Har du noen spørsmål om noen ordning på campen som jeg gjorde litt utydelig, kanskje om karakterene, eller bare spørsmål generelt så er det bare å spørre så svarer jeg med glede :):)
Vomment hvis du liker lange kapitler (:
Hvis du velger å følge med på denne boka, husk å legge den til i biblioteket så du får vite når den blir oppdatert :):)
PUSS