Der stod jeg, foran speilet. Synet på meg selv sank dypt inn i sjela. Tenkte på hvordan verden ville vært uten meg i den. Ville det egentlig være en stor forskjell?
Jeg hadde nå stått og stirret på meg selv i over ti minutter. Jeg var kjedelig, ingenting var spesielt med meg. Jeg hadde mørke, dystre brune øyne. Tenner med togskinner på, det var ihvertfall det de fleste sa bak ryggen min i gangene. Jeg hadde også halvlangt brunt hår, som alltid lå over mitt høyre øye. Jeg var ukjennsom, og vanskelig og forstå seg på- hadde jeg hørt. Om det stemte? Det vet jeg ikke.
Etter en stund kom jeg tilbake til vår tidsregning igjen, og jeg skulle rekke skulebussen om tre minutter. Jeg tok på de slitte, gamle skoene og løp, uten å knytte lissene-selvfølgelig. Hvem gjør vel der nå til dags? Jeg løp enda fortere da jeg så fronten på bussen komme rundt hjørnet. I det jeg skulle hoppe over en kant, begynte jeg å svimle. Verden snurret rundt, jeg kom til stedet igjen da jeg kjente knærne mine skrape seg opp mot asfalten. Det gjorde ikke vondt, ikke en plass. Det var som om kroppen var immun mot den følelsen, det kunne stemme.
Skoledagen var lang, som vanlig. Og alle blikkene og kommentarene gjorde den ikke kortere.
I side synet så jeg et Glimt av noe svart, jeg fulgte etter det. Helt hjem kom jeg, til jeg åpnet skuffen på nattbordet. Katten hoppet frem og tok sine klør og skar dem gjennom huden. Jeg felte en tåre, eller to. Dette gjentok seg dag etter dag i flere uker i strekk. Bare katten angrep alltid forskjellige steder av kroppen for hver gang.
Dette fortsatte lenge, og jeg begynte å bli lei. Lei av katten. Lei av mobbingen, rett og slett lei av livet.
Siste dag jeg skulle hjem fra skolen, så jeg katten stå på rettverket på broen ved elven. Jeg prøvde å ta tak i den, ta den og få den bort for godt. Men det var som jeg hadde blitt bunnet til den. Kunne ikke leve uten den.
Katten snudde seg, og vi fikk kontakt. Den snudde seg tilbake og tok to skritt fremover. Og jeg, jeg var dum nok til og følge etter.