'Husker du den gangen du samlet småkrabber i den hvite bøtten og tok de med inn i stuen, og så kom de seg ut og rømte inn under sofaen? Til og med inn i tøflene mine?'
*
Mette vil gjøre hva som helst for et smil, men Ida smører brødskiven med forsiktige små bevegelser, som om hun er redd det kan gjøres feil, og setter melkeglasset ned, uten at det høres.
«Jeg kan godt kjøre deg til skolen?» sier Mette og kikker mot kjøkkenvinduet. Regnet pisker mot vindusglasset, og en liten foss i enden av den tilstoppete takrennen, buldrer ned på søppeldunken.
«Jeg vil helst gå selv,» hvisker Ida. Stemmen er så svak at den knapt kan høres, og Mette angrer på at hun spurte.
Idet hun skal si noe om regnet, reiser Ida seg og tar fatet og melkeglasset med til kjøkkenbenken. Hun stiller seg på tå framfor vasken og åpner kranen, skyller begge deler og tusler ut i entréen. Der stikker hun føttene i de gule gummistøvlene og tar på seg den svarte regnfrakken. Hun ser likblek ut i den svarte hetten.
Andre barn er solbrune og glade etter en deilig sommer, bare ikke Ida. Og hvorfor må hun alltid gå i disse fryktelige klærne? Hun ville jo vært så fin i de nye.
«Tusen takk for maten,» sier Ida.
«Vel bekomme, lille venn,» svarer Mette, og merker noe trist i sin egen stemme. Ida merket det visst også, for de isblå øynene gransker henne. De blir så lysende og blå, mot alt det svarte.
Hun ville ikke ha hjelp til det lange mørke håret sitt, og nå dytter hun det bare inn under hetten.
«Vil du ha med en yoghurt?» skynder Mette seg å si.
«Nei takk.»
I det lille øyeblikket entrédøren står åpen etter henne, blander luktene fra hagen seg med duftlysene i vinduskarmen, og kjøkkenet fylles med høst.
Så lukker entrédøren seg, og Mette følger henne med blikket gjennom vannet som strømmer over vindusglasset. Hun blir en skygge i knallgule støvler, som til slutt forsvinner bak hagegjerdet.
*
Mette setter kleskurven fra seg på gulvet fremfor klesskapet. De nye klærne ligger utbrukt og forlatt der inne. Ida klarer ikke å ha dem på seg, kun forrige gang barnevernet kom, og siden den gang har hun ikke tatt i dem.
De nye genserne ligger på andre hylle til høyre, og Mette legger de utslitte til venstre— de hun har vasket så forsiktig. De er for små, men Ida trekker opp ermene for å skjule det.
Mette setter seg på sengekanten og tar av putetrekket. Hun kikker på Ida sin gamle tursekk ved sengen. Det er i den hun egentlig bor. Så snart hun kommer fra skolen, flytter hun de gamle klærne fra klesskapet til sekken, og legger dem som en beskyttende dyne over det andre hun eier. Et pennal i skinn med fargeblyanter, og en trefigur av en fugl med utstrakte vinger. Hele tiden klar til å reise videre, klar til å bytte hus, men aldri til å flytte inn.
Mette tar av dynetrekket og legger det i kleskurven. Under en fold i lakenet ligger den lille trefiguren. Hun holder den mot lyset. Den er så vakkert utskåret, ser ut som teak eller mahogni.
Ett eller annet sted på loftet, ligger det eneste hun selv eide som fosterbarn. Den lyseblå bamsen som mamma ga henne, den eneste som alltid var hos henne gjennom nettene, alene i andre folk sine hus, i andre folk sine senger.
Alt det nye tilhørte andre. De nye og bedre foreldrene, som hun aldri kunne eie, som ble sliten av det som ikke fungerte og fant seg lettere barn.
Hun eide aldri sengen, eller dynen, eller lysbryteren som jaget bort mørket. Bare det ødelagte, som hun ikke fikk beholde.
Mette legger på det rene lakenet og åpner vinduet på gløtt for å lufte ut. Det begynner straks å blafre i papirer på skrivebordet. Det står nok et vindu åpent et sted.
Ida har tegnet flere nye bilder, og plutselig flyr noen ned på gulvet. Det ene er en gråblyant-tegning, et tre som har veltet og lener seg mot et annet. De ligner mennesker.
Hun samler tegningene i en bunke på skrivebordet og setter skrinet som Ida bruker til dagbøkene sine på dem.
Det er tungt. Ida sine to dagbøker ligger der inne.
Bak hengelåsen.
*
Mette hører knasing fra bildekk over grusen og lukker kjøkkenvinduet. Før han fikk den idiotiske elbilen, gikk det an å høre motorduren, og så en rød sportsbil av alle ting. Men plutselig en dag forandret han seg. Til og med hårfargen. Unaturlig og altfor mørk, men det verste er barberingen. Han kler virkelig ikke å være glattbarbert. Han har jo omtrent ikke hake.
Hun tar ned de lyseblå middagstallerkenene fra hyllen over kjøkkenbenken. I går brukte hun de grønne, og dagen før? Da var det vel de gule.
«Har Henriette kommet hjem?» spør Henrik i det han stikker hodet inn kjøkkendøren.
«Hun er på rommet sitt.»
«Har Ida sagt noe til deg i dag?»
«Nei. Hvordan det?»
Henrik tar noen skritt nærmere til hun kjenner den uvante duften av etterbarberingsvann. «Fikk en lang tekstmelding fra skolen.» Han senker stemmen, så lavt at han nesten hvisker. «Gry sa hun ville beslaglegge Ida sin mobil, eventuelt at hun kunne reise hjem til deg etter skolen med den, noe med at det var tredje gang hun måtte reagere overfor Ida.»
«Hun har ikke sagt et ord,» sier Mette og bærer middagstallerkenene inn i spisestuen. «Jeg merket ikke at hun kom hjem før jeg så støvlene hennes.»
Henrik kommer etter og blir stående fremfor spisebordet og se på mens hun dekker på. «Jeg sa du tar kontakt for en samtale, og at det er greit at hun beslagla mobilen.»
«Hvorfor tekstet hun ikke meg direkte?»
«Sikkert på grunn av e-posten jeg sendte den gangen de beslagla Henriette sin mobil.» Han rister på hodet og går inn gjennom skyvedørene til peisestuen. «De er nok i den villfarelsen at jeg truet med sak.»
Mette følger etter og setter seg ved siden av ham i sofaen. «Jeg synes det er litt rart at de må ta fra henne mobilen, er det ikke? Hun gjør jo aldri noe galt.»
Han får et tankefullt uttrykk. «Jeg har forsvart noen foreldre i overgrepssaker, men de barnene var helt annerledes.»
«Ofte skulle jeg ønske hun kunne bli litt trassig eller sint. Jeg blir nervøs av all denne lydigheten.»
«Jeg er enig, men vi må foreta oss noe. Skolen sier hun alltid sitter med mobilen i friminuttene i stedet for å leke med andre barn, og det samme skjer når hun kommer hjem. Sitter bare på rommet med mobilen.»
«Du kan ikke mene at vi skal ta den fra henne. Mener du det?»
«Jeg er enig med Gry. Vi får si at hun får den tilbake så snart hun deltar med andre barn og ikke isolerer seg.»
*
Mette står ved kjøkkenbenken og skyller av middagstallerkenene. Hun kikker på Ida som står ved siden av og skrubber en gryte.
Mette smiler. «Du vet at du ikke trenger å hjelpe meg med oppvasken? Du kan sette deg i sofaen og se på tv hvis du vil? Har du lyst på noe godt? Is eller potetgull?»
«Nei takk.» Ida stirrer konsentrert på gryten mellom hendene sine.
«Du Ida?»
«Ja.» Hun stopper å skrubbe og snur ansiktet mot Mette. Gir henne det vanlige halvsmilet. Ingen glede, ingen interesse – bare den påtatte imøtekommenheten.
«Jeg så en veldig fin vinterjakke i en butikk i går. Kan vi ikke kjøre ned dit etterpå og se om du liker den? Du trenger noe varmere nå når det blir kaldt ute?»
«Tusen takk, men jeg trenger ikke ny jakke.»
Mette følger med på de små hendene som fortvilet forsøker å få bort den fastsvidde sausen.
«Kan jeg snart få ...» Ida sin stemme er så lav, at hun ikke hører de siste ordene.
«Hva trenger du?» Mette fortsetter å smile, og skulle ønske hun kunne stryke henne på skulderen og på ryggen, men Ida flykter alltid fra berøring.
«Om jeg snart kan få tilbake mobilen?»
«Det må du nok vente litt med. Jeg må først snakke med skolen. Vi er så bekymret fordi du holder deg så mye alene.»
Ida blir stående urørlig, og virker blekere. Brygger hun på noe? Kanskje det går omgangssyke eller noe på skolen? Men da ville hun jo vært kvalm?
«Føler du deg ikke helt frisk? Er du dårlig?»
Ida rister på hodet og ser ned på hendene sine. Det renner en enslig tåre ned over kinnet hennes, som hun raskt tørker bort med håndbaken. Hun skal til å si noe mer, og Mette holder pusten for å høre det.
«Vær så snill?»
«Du vet godt at dette ikke er første gang.»
«Unnskyld,» hvisker Ida.
«Det er ikke noen som er sint på deg, vi er bare så redd for at du ikke får venner. Du leker jo aldri med andre barn?»
«Unnskyld.»