I en verden der menneskene kan forvandle seg til monstre og mytologiske vesner. Ved hjelp av et par med høyteknologiske hansker, finnes det en legende om en gruppe med kjempere, som kommer for å utrydde alle onde makter som herjer i deres verden for å igjen bringe frem den freden som var ment og være, her kommer jeg inn, mitt navn er Logan og jeg antas å være lederen som skal samle inn disse fire krigerene.
Det var en kjølig juli morgen da jeg våknet, arenaen hadde ennå ikke åpnet. Jeg hadde sovet i telt i en hel natt for å sikre meg plass i ligaen som deltaker. Som du sikkert ikke vet er jeg en dobbelkriger som vil si at jeg bruker to monsterelementer, luft og vann, som undertyper bruker jeg som oftest riddere, men tilbake til historien jeg stod altså der og ventet på at vaktene skulle åpne arenaen. Noen timer senere kom vaktene og åpnet portene, heldigvis for meg var de andre noen skikkelige syvsovere, så jeg fikk sikkret meg et bra sted i køen, når vi endelig kom inn i hallen så jeg at jeg var med i tredje kamp mot en fyr som het Leon Neksu.
Jeg hadde hørt mange av de andre krigerene snakke om ham, han hadde visst blitt oppdratt i et slott langt borte et sted.Han gikk bort til lista, “Logan Frost, helt sikkert en nybegyner, sjønner ikke at de gidder å være med en gang, jeg bare vinner uansett.”sa han spydig.” Vi får nok se på det”, tenkte jeg for meg selv, jeg bestemte meg får å gå en tur i arenaen og se på vinneren fra i fjor,jeg så kampen på tv, vinneren var en viss Violet Moon som brukte en unik sammensetting av monstere som alle var på en måte måne relaterte, hun hadde meldt seg på i år også , på andreplass kom min favoritkjemper Frogo Storm, signaturmonsteret Som han brukte het “Lightningshere frogman”, det råeste og mest syke monsteret han har men, i fjor var det ikke nok mot Violets forvokste kosedyr . Jaja, man kan ikke vinne hele tiden. Så var det etter en stund klart til kampen min, jeg var veldig nervøs,men greide å ta meg sammen, allikevel tenkte jeg hele tiden på hun som hadde utmerket seg så mye i første kamp, en mystisk flammekjemper . Vi satte i gang kampen presist klokken halv to, «Si meg en ting, hvorfor gidder dere nybegynere engang å være med, dere taper jo med en gang.» sa han med sin vanlige overlegne mine «Og jeg lurer på hvorfor dere overklasseduster gidder å rakke ned på oss andre som egentig er bedre enn dere» sa
jeg. Det tok ikke lang tid før dommeren måtte stoppe spydighetskampen for å starte den ekte duelen, vi startet med å snu databasekrystallen, slik at databasen over monsterene våre kom opp, det tok ikke lenge før vi begge var klar. Leon skjøt en lilla kule i luften, jeg så på at den eksploderte i været og at mythos-støvet falt over ham mens han tegnet monsterets tegn i luften, idet han var ferdig var det som om tiden stoppet for tegnet hang liksom i luften fremdeles, han stakk hånden inn det og sa noe som hørtes ut som om han ikke visste hva han sa selv,men avsluttet med ordet «sorso!» som betyde «omform» eller «forvandle» på formelspråket. Han ble til en gigantisk flaggermusmutant (som foresten hadde veldig dårlig ånde), så var det min tur, jeg skøt opp en egen kule og begynte å tegne tegnet til «Elf knight», mitt signaturmonster. Jeg kjente den gleden og spenningen som for gjennom hver gang jeg forvandlet meg, dette var det beste i hele verden . Endelig startet kampen, jeg trakk vindsverdet ut fra sliren begynte å løpe mot min fiende,men i et bykks fløy Neksu opp og angrep bakfra med en lilla laserstråle, jeg falt i bakken med et brak,jeg reiste meg men følte at kroppen min var svekket, monsterets kraft var dramatisk senket.
«Hva var det jeg sa Frost, tenger ikke prøve engang.» sa han med den raspende stemmen til monsteret
jeg snudde meg for å gjøre et angrep, da jeg la merke til en hettekledd gammel mann som stirret inntenst på meg, jeg fikk ikke noe tid til å tenke over det før jeg fikk en ny lilla stråle mot meg, jeg greide akkurat å ta frem sjoldet og blokke, men forstod at mannen studerte meg nøye. Jeg var for opptatt til å tenke mer, jeg måtte vinne.
Jeg gikk til angrep med full kraft slik at det flimmret blått rundt meg, og endelig et treff, flaggermusen deiset i bakken, den var svekket men ikke beseiret.
Beistet reiste seg sakte opp, han så nesten forskrekket ut, som om han var overasket av å bli truffet, «
