Grått. Det var all farge som fantes her. Grått. Veggene. Senga. Bordet. Ja, til og med maten. Alt hadde en underlig metalisk farge. Rommet mitt var lite, og kunne nærmest minne om en fengselcelle. Ved siden av sengen i hjørnet sto det et nattbord med to skuffer. Ved siden av der igjen var en liten pult med en stabel av bøker på. I tilleg til en do og en vask var det det eneste som var inne på det lille rommet. Bortsett fra døren, men jeg tror ikke den teller. Hver dag åpnes en luke i døren, og det kommer et måltid bestående av noe som kan ligne på grå gugge, og en flaske vann inn. Av og til får jeg et glimt av en grå hanske bak luken, men jeg får aldri svar, hvis jeg prøver å snakke med personen på den andre siden. Bortsett fra det har jeg ingen kontakt med noen.
Dagen måltid har akuratt kommet, og jeg sitter og dytter i meg den tørre, klumpete maten, men jeg tar en slurk vann for å få svelget den.
Jeg har vært på dette rommet så lenge jeg kan huske. Jeg vet jo at jeg må ha vært en annen plass en gang, for jeg må jo ha hatt foreldre, og når jeg tenker på verdenen utenfor rommet har jeg klare bilder om hvordan det ser ut. Grønne trær og enger fylt av rosa blomster, blå himmel og dufter av sommer og følelsen av å være fri.
Men det virker mer som bilder som er satt inn i hodet mitt, enn ekte minner.
Bår jeg er ferdig med maten legger jeg tallerknenen i luka i døra, og setter meg med pulten for å lese. Jeg har allerede lest de fem bøkene jeg har en halv million ganger hver, men jeg har ikke så mye annet å gjøre. Når jeg er halvveis gjennom boka, legger jeg meg ned for å sove. Lite viste jeg om hva som morgendagen kom til å bringe
YOU ARE READING
Rommet
FantasyHva hadde du tenkt om du våknet opp og husket ingenting fra hårsdagen, men hadde et falskt liv diktet opp? Og hva om dette hadde pågatt i år?
