Beste årene i livet my ass.

Vi tre

Alle har sine vaner. Vi har våre. Vi står alltid i gangen ved siden av trappa, bortsett fra når vi spiser. Sånn går som regel dagene. Sånn ser det ut fra utsiden. Men kommer du inn i hver og en av oss, er det ett helvettes kaos, sånn egentlig. Men vi har det gøy. På en eller annen måte finner vi humor i hvert ord vi sier. Sånn er det å ha ekte venner, er det ikke?

En av oss sliter av angst. Og det er på grunn av andre. Andre som konstant må dømme og kommentere. Hun fikk daglig dritt i trynet på barneskolen. Noen har endret mening om henne nå, men arrene er der enda. Man kan ikke bare si unnskyld, så er alt bra igjen. Det funker ikke sånn. Folk har vent seg til at hun er sånn, og nå kan hun faen meg ikke få lov til å le engang uten at noen MÅ kommentere det. Det får meg bare til å ville slå dem ned.

Og hun andre, hun føler også presset. Hun kommer seg gjennom det meste. Etter å ha vært gjennom ett helvettes drama med ex-vennina, plusspluss. Kroppspress all the way. Hun får ikke pause. Hun føler seg presset konstant til å måtte trene, spise sunt.

Så er det lille meg da. Bokstavelig talt. 1.50, lav til å være 14 høster gammel. På utsiden tror folk at jeg er liten, uskyldig og bare er snill mot alle. Men det er ikke sant. På innsiden gjemmer det seg ett enormt sinne, med en kort lunte. Jeg blir sint på alt og alle. Jeg er ikke snill heller. Ikke mot alle iallefall. Hver dag får jeg høre dritt om vennene mine. Jeg gir faen i hva folk mener om meg, men man rakker ikke ned på mine. Av og til er jeg så nærme på å rope ut hva jeg føler. Til  bitchene og drittsekkene som får venninene mine til å føle seg dritt. Men selv, vil jeg ikke si at jeg lider. Jeg har det egentlig ganske så bra, bare at følelsene mine er laget av glass, for å ikke snakke om lunta.

Alle tre. Hun med angst, hun med deppresjon, og hun med kroppspress. Det er bare andre mennesker sin feil at de har det sånn. Jeg får lyst til å skrike ut hvor skutt i hodet de er. For det er ei tredje, som også betyr mye for meg. Men jeg holder alt sammen inni meg. Helt til jeg kommer hjem og sprekker.

Tror folk at det er en grunn til at jeg er drittsur hele tia? At det er en grunn til at jeg bare ikke tåler folk? Fordi folk irriterer meg noe inn i helvette.

Men bare vi vet det selv. Vi snakker ikke om det. Vi bare vet det.

Jeg vil ikke at noen som ikke fortjener det skal føle skyldfølelse. Ikke ta dette personlig. Er du en bitch eller en drittsekk, la oss være ifred. Det er ikke så vanskelig som du tror det er.