Hemmeligheten om sannheten

Kapittel 1

- Håkon ikke snakk så høyt, hvisker mamma. - kjære vi kan ikke gjemme det lenger, hvisker pappa tilbake.  - Håkon ikke snakk om dette her, hun må ikke høre deg, hører jeg mamma hviske. Hva er det jeg ikke skal vite? de forteller meg jo alt eller? Det snart morgen og jeg ble vekket av stemmene deres. Jeg prøver å gå litt nærmere for å høre bedre, men trappen lagde en liten knirke lyd. faen, tenker jeg. -God Morgen, forter mamma seg å si med engang hun så meg. - Hei vennen, skulle til å vekke deg, forsetter pappa etter mamma. Jeg smiler til dem. Mamma forter seg å lage frokost. -ehm mamma? spør jeg. - ja vennen, svarer hun

- hva snakket dere om?

hun ser beskymret på pappa og så på meg. -ikke noe spesielt vennen. hun smiler og tar ut egg fra kjøleskapet med bacon ved siden av. Snart kommer lukten av egg og bacon. 

-mamma..starter jeg med å si

-ja vennen? svarer mamma og tar egget og baconet på en tallerken. - nei, det var ikke noe, mumlet jeg da hun lå tallerken foran meg. Hun smiler usikkert. Pappa sitter ved andre enden av bordet og leser gårsdagen avis. Mamma legger en kaffekopp foran han. Og hun setter seg ned og spiser en jogourt. 

- takk for frokosten, sier jeg og reiser meg. Jeg løper opp trappene og inn til rommet. Jeg slenger på meg en svart T-skjorte og fikser det  brune håret mitt. Jeg tar på meg en hvit liten smykke over. -LUNA, bussen går snart, hører jeg mamma rope. Jeg tar tak i sekken min og løper ned trappene. -Hade, roper jeg før jeg lukker igjen døren og går mot bussen.

Bussen døren åpner seg og busssjåføren ser på meg. Jeg viser han et kort og han nikker.  Jeg ser bestevenninnene mine sitte helt bakerst. De vinker meg bort til dem. - heiii, sier de i kor. Jeg ler en liten latter. - Heii snuppiser, svarer jeg og dumper meg mellom dem. Bussen starter igjen og mange stemmer blander seg inn i hverandre.

Bussen stopper igjen på en liten plass. Og inn kommer en gutt. Alle blir stille å begynner å se på han. Han ser stygt på dem alle og tar hettegenseren sin mer nærmere hodet. Han går mot der vi sitter, men skal til å sette seg to rader foran oss. bestevenninne mine begynner å hviske; hva skjer. Jeg svarer ikke for gutten snur seg og ser meg rett inni øynene mine og jeg mot hans iskalde blåe. Han holder blikket lenge før han setter seg. - hva var det, sier bestevenninna mi Bella. - Ser ut noen som er forelska, svarer Isa. Men alt mellom dems små prat kan jeg ikke høre dem. Føler ikke at jeg er i denne verden. Øynene hans. øynene til gutten.. De var så kjente. 

heii  håper dere likte 1 delen<3. den var kanskje litt kjedelig, men vil bli bedre hvor lengre dere kommer inn i det. så gi denne boka en sjanse hver så snill. Og del to kommer kanskje på Tirsdag.