Perfeksjon er oppskrytt

CX

"Jeg husker da jeg var liten, alt var lett. Gutter var ekle, kroppen var bare en kropp som alle andres. Det fantes ikke slike ting som frekke kommentarer om utseendet, usikkerheten  handlet bare om en ville få nok venner i barnehagen. Jeg trodde aldri at å vokse opp ville bli så vanskelig.

Internettet er min fiende. Alt som skjer der er fullt av hat. Jeg sitter på rommet mitt i mørket, jeg har publisert et nytt bilde på Facebook. Kommentarene renner inn. "Stygg", "feit" osv.. Slike ting lever jeg med hver dag. På nettet og i virkeligheten.

Jeg har gått til en psykolog de siste månedene, og hver gang jeg er der og snakker, tømmer jeg tankene mine, og psykologen jeg snakker med får det alltid til å virke min feil. Min feil at jeg er deprimert, min feil at jeg er stygg, min feil at jeg er usikker på absolutt alt.

Dagene mine går oftest slik: står opp, tar på meg en bukse og en stor genser eller hettegenser slik at ingen ser armene mine, dropper frokost, drar til skolen, ignorerer alle rundt meg, drar hjem, sitter i mørket på rommet mitt til langt på natt og tilslutt sovner jeg.

Jeg sitter på badet, ett kutt til, bare ett til. Jeg kommer aldri til å bli tynn nok, kroppen min er en skam. Personen jeg er besatt av vet ikke engang at jeg eksisterer. Det er veldig klisje men hvilket tenåringsliv er ikke en klisje? Jeg vil ikke være her lengere, jeg vil bort. Tenk at noen her kan få en annen person til å føle seg så ubrukelig, så ubetydelig, så dårlig eller dra noen så langt ned at den andre personen ikke vil leve lengere. Det er drøyt.

Jeg tørr ikke gjøre det, jeg er for pyse.

Favoritt tiden min på døgnet er rundt 2-3 tiden. Midt på natta. Når alle sover og alt er stille og ingen forventer noen verdens ting av deg. Fredfylt. Det eneste som kan plage deg er tankene dine. Over tenking er det verste. Alle småting blir gigantiske problemer. Hvis en så litt rart på deg for eksempel, så tenker du, bare av de ene blikket at hun/han synes du er kjempe stygg eller feit. Overdrivelse rett og slett.

Skjermen på mobilen min lyser opp. "Hei", leser jeg. Den er fra henne. Hvorfor tekster hun meg? "Jeg lurte bare på hvordan det gikk med deg og sånn, jeg så at du var litt deppa på torsdag og jeg så kuttene dine, plis ikke bli sur men jeg bryr meg om deg og hvis du trenger noen å snakke med er jeg her". Hva skjedde nå? Jeg vet ikke hva jeg skal svare. jeg svarer like vel. Vi begynner å snakke. Hun hjelper meg faktisk, den første noen gang som vil høre om problemene mine og kommer med innspill. Alle jeg snakker med enten ignorerer det jeg sa og begynner å snakke om noe annet, eller bare er helt stille og ser på meg. Men hun her er annerledes.

Vi begynner å snakke, hver dag, hele tiden. Vi henger. Hun holder meg opptatt med andre ting, slik at jeg ikke overtenker eller kutter.

Jeg liker henne så godt, jeg tror til og med at jeg elsker henne. Jeg må fortelle det til henne. Alt kan stå på spille nå. Enten så forteller jeg det og hun føler det samme, eller så forteller jeg det og hun føler ikke det samme og da kommer det til å bli klein stemning mellom oss og alt kan knuse i tusen biter.

Dagen er her, jeg forteller det, hun føler det samme!

Jeg ber henne på date, jeg har pyntet meg. Jeg er på vei til henne, ringer på og hun åpner. "Wow" er det eneste jeg klarer å si. Hun står der og smiler. Åh Gud jeg elsker smilet hennes.