Engelen som hang på korset

Kirkens hemmelighet

Jeg hopper ned bak treet, og springer fortere enn noen menneske over det grønne gresset. Det er mørkt ute, og skyggene fra utelysene kaster seg over bakken. Bak meg kommer Maren og ser undrende og fascinert på meg.

"Dere løper fort" Jeg smiler. "Ja, vi har våre fordeler". Vinden begynner smått og ule, men det er nok til at Maren blir redd. Hun kommer forsiktig bort til meg. "Hold meg i hånden" Hun tar tak i hånden min. Jeg passer på å ikke gjøre henne vondt med å klemme for hardt. "Du vet du kan stole på meg, ikke sant?" Jeg smiler til Maren. Hun nikker. "Selvfølgelig Victoria" Hun gjengjelder smilet.

Vi fortsetter bortover stien. Jeg passer på å ikke slippe hånden hennes. "Sett deg på ryggen min". Maren venter litt før hun gjør som jeg sier. Med en gang hun er trygt oppe på ryggen setter jeg avgårde i en rakket fart mot den gamle kirken. Vi passerer hus etter hus og endelig kommer den gamle og forfalne kirken til syne.

Etter 5 minutter er vi fremme. Jeg setter Maren forsiktig ned på bakken. Hun smiler. "Det gikk fort!" Jeg smiler tilbake. "Du må være stille. Engelen må ikke høre deg". Maren ser rart på meg. "Finnes det engler også?" Jeg svarer ikke, men begynner å tusle mot inngangen til kirken. Maren følger etter og tar tak i hånden min.
Vi kommer inn i den store og mørke kirken. Det knirker i treverket for hvert skritt vi tar. Jeg ser opp på veggene for å forsikre meg om at Maren ikke får øye på engelen før meg.

"Hva gjør vi her inne Victoria?" Maren hvisker inn i øret mitt. "Jeg forteller deg det etterpå. Bare se ned i bakken. Ikke se opp på veggene" Det blir en kort pause. "Hvorfor?" Maren er full av undring i stemmen. "Bare gjør som jeg sier". Jeg hvisker så lavt jeg kan.

Maren blir stille og sier ikke noe. Vi går ned i kjelleren. Det er her det er det mamma ba meg om å hente. Kun Maren kan komme inn døren, fordi hun er arvingen. Borte ved en tavle ser jeg engelen. Engelen mamma har advart meg mot. Engelen er vakker. Blek i huden og lang svart kjole. Hun henger på korset. Myten stemmer. Engelen finnes.

Jeg passer på å ikke få øyekontakt med engelen. Jeg drar med meg Maren forbi. Jeg slipper hånden hennes. "Følg etter meg. Det er så trangt at vi ikke kan gå to i bredden" Jeg snur meg mot hun. Maren ser på meg. "Okey".

Vi går forbi den korte passasjen og jeg snur meg. Maren har stoppet. Hun står 5 meter unna meg. Hun stirrer opp på engelen. "Maren, du må komme!" Jeg går bort og drar i Maren, men hun rikker seg ikke. Hun står med store øyne og ser opp mot engelen på korset. "Maren! Du må ikke stirre henne i øynene!"

Men det er allerede for sent. Engelens armer kommer seg løs fra korset og drar Maren mot seg. "Maren!" Jeg drar hun med meg opp av kjelleren og ut av kirken. Men det kan allerede være for sent. Engelen har kanskje fått det den trenger.