Han som elsker blod

De udødelige

Jeg hørte enda et skrik. Elevene skrek, til og med noen av de voksne var redde nå. De kalde hadde invadert Langedrag. Over halvparten av barna var blitt drept, morderet. Likene var tømt for blod og leppene var lilla.
Jeg reiste meg forsiktig. Gulvet var isende kaldt og lufta var lunken. Beina mine var såre etter all løpingen. Jeg trakk pusten dypt og telte til 10.
«Det kommer til å gå bra,» hvisket jeg. Jeg satte i spurt og brukte de siste kreftene mine på å løpe gjennom gangen. Jeg krøp langs gulvet inn til rom 104. Sander lå urørlig i sengen. Det svarte håret var like bustete og øyene var vidåpne. Klumpen i magen vokste seg oppover mot enden av halsen. Jeg snøftet lavt og kløp meg hardt i armen. Alt dette var et mareritt. Ingen var egentlig drept. Men jeg våknet dessverre ikke.


Håndtaket på døren gikk sakte ned. Hjertet dunket fortere og jeg holdt pusten. Den mørkerøde døren knirket. Akkurat i det jeg skulle skrike så jeg et nokså kjent ansikt i dørkarmen. Jeg reiste meg fort og slengte armene mine rundt halsen hans. «Ty,» mumlet jeg. «Steph, herregud. Jeg trodde du var død» svarte Tyler og moste meg inntil brystet hans. Jeg vridde meg løs fra klemmen og så han dypt inn i øynene. De så redde ut. «Vi må komme oss bort her i fra» krenket Tyler og snudde seg mot liket til Sander. Han snudde seg raskt bort og øyene hans ble våte. Han blunket hardt og en tåre trillet ned over det lyserøde kinnet. Ty tørket den bort og strammet maskene i ansiktet.
Skyene på den isblå himmelen, begynte å bli grå. Du kunne så vidt skimte solen bak den største gråe skyen.  «Jeg tror det kan begynne å regne,» sa en stemme under ifra sengen. «Hva gjør du her?» spurte Ty og kikket på Crystal som nå sto og kikket ut vinduet. «Jeg gjemmer meg vel, ser du ikke det?» svarte hun og smilte forsiktig. Det lyseblonde håret var satt opp i en hestehale som gjorde ansiktet hennes strammere. Hun var usedvanlig pen, pen på en måte du ikke kunne beskrive. Øyene passet perfekt til resten av ansiktet, nesen var akkurat passe stor, leppene var fyldige og sminken hennes var som alltid helt perfekt. Ikke rart hun var den mest populære på hele skolen.
«Vi burde vel egentlig komme oss bort» sa Crystal og smilet forsvant. Hun brast ut i tårer. Jeg sukket og satte meg foran døra. Tyler brukte masterhjernen sin til å finne en plan som kunne redde oss alle. Jeg bare satt og gjorde ingenting. Crystal gråt i flere minutter, ingen viste hvorfor. Det var sånt hun gjorde, gråt lenge uten grunn. Eller, hun hadde vel egentlig en grunn nå.
«Lukter dere det?» spurte Tyler og snuste i luften. Jeg ignorerte spørsmålet men endte med å snuse litt selv. «Det lukter,» begynte Crystal som endelig var ferdig med å lage vanndammer. «Blod,» avsluttet jeg. Et kaldt gys gikk nedover ryggen min og alle de små hårene reiste seg. Det knirket utenfor døren og vi alle skjønte hva det betydde. «Har du funnet en plan, Ty?» hvisket jeg akkurat så høyt at han kunne høre det. «Ja» svarte han. Han stakk seg med en nål og stønnet. «TYLER!» skrek jeg og løp bort til han. «HVA TENKER DU PÅ? DE KAN LUKTE ALT, DIN TULLING!» Med et brast døren opp. En likblek ung mann sto i døråpningen. Det peneste jeg noen gang hadde sett. Han hadde karamell brunt hår, varme røde øyne og den nydeligste munnen i verden. Han så ut som et fantastisk menneske men inni meg visste jeg at han ikke var noe annet enn et grufullt monster. Han så først på meg så på Tyler. Så meg en gang til, så Tyler. Han snudde seg og forsvant rundt hjørnet. «Hva – skjedde – nå?» spurte Crystal og stirret på meg. «Jeg. Eh.» svarte jeg og så ned i bakken. «Han drepte meg ikke» mumlet Tyler og stirret på døren med vidåpne øyne. «Det burde du være glad for, din dritt! Hvordan våger du å ofre livet ditt for meg. HUH?» ropte jeg. «Bare hyggelig» sa Ty sarkastisk. Jeg bøyde meg ned og omfavnet han. «Unnskyld» stotret jeg. «Jeg er veldig glad i deg, du vet det. Ikke sant?» spurte jeg. «Jada,» svarte Tyler hånlig. Jeg smilte og reiste meg.
Rett før høyrefoten min traff dørkarmen, kremtet Crystal. «Hvor skal du?» spurte hun og reiste det ene øyebrynet sitt. «Jeg er nødt til å finne ut hvorfor han ikke spiste Tyler,» løy jeg. Crystal lo og så på meg igjen. Latteren forsvant like fort som den kom. Jeg gikk ut døren med Crystal hakk i hæl. «Bare gå,» sa jeg og himlet med øyene. Det blonde håret pisket da hun ristet bestemt på hodet. Jeg små jogget og prøvde å riste Crystal av meg men hun tok tak i armen min. Jeg løp ut på gårdsplassen og måpte av forskrekkelse. Det var tusentall av lik overalt og så mange mengder med blod at magen min vrengte seg. Midt i alt blodet sto ham. Den vakreste skapningen som noen gang hadde eksistert. De nydelige øynene fanget meg og jeg klarte ikke å tenke klart. Jeg glemte bort alle menneskene han hadde drept og vi var de eneste i hele verden. Han gikk så elegant at jeg nesten ble sjalu. Jeg ble sugd tilbake til virkeligheten da jeg hørte noen rope «kom deg unna!» Jeg sto som støkk på den samme plassen og klarte ikke bevege en muskel. Han kom nærmere og i det jeg trodde han skulle drepe meg, strøk han den iskalde hånden over kinnet mitt. Alle skrek. Jeg lukket øynene mine og nøt det helt perfektet øyeblikket. Han kysset meg veldig svakt på hodet og gikk sin vei. Jeg la meg lamslått ned på bakken. Jeg klarte ikke å puste. Min livskjærlighet hadde kysset meg på hodet. Den nydeligste skapningen hadde vært her, hos meg. Crystal sto over meg og gråt. Jeg prøvde å si at alt var fint men jeg klarte ikke å få fram et eneste ord. Alt jeg kunne tenke på var den blonde, perfekte, vampyr gutten. Jeg lukket øynene og sovnet. I drømmene mine var han en engel. Ikke en djevelsk skapning, men like snill som et lam.

Jeg skrek og satte meg fort opp i sengen. Tyler satt ved siden av meg. Han smilte fra øre til øre og omfavnet meg, hardt. «Jeg trodde han hadde drept deg» hulket han. «Jeg dør hvis ikke du slipper meg» hikstet jeg. Han lo og slapp meg. I døråpningen sto det en skikkelse jeg straks kjente igjen. «Han ville ikke dra» sa Ty sint. «Kan du be han komme inn og etter det, vente i matsalen?» spurte jeg og brukte dådyr øynene min som han aldri klarte å si nei til. Tyler sukket, betydelig irritert. Han visket noe til vampyrgutten og gikk. Vampyrgutten gikk med tunge men elegante skritt bort til nattbordet mitt. Han stoppet og så på meg. Øyene så annerledes ut nå, de var mer gul aktig. «Beklager» mumlet han. Stemmen hans var ubeskrivelig vakker og tennene var kritthvite, perfekte. Han så utover vinduet. «Jeg gjorde det ikke fordi det er gøy, altså. Jeg har prøvd i flere århundre å drikke dyreblod men jeg klarte ikke holde det tilbake lenger. Jeg beklager så meget for å ha gjort meg til så mye bry. Jeg beklager på vegne av søsknene mine også; Emmet, Rosalie, Alice og Jasper,» sa han. Det hørtes ut som at han hadde pugget det. Ordene kom flytende ut av munnen hans. «Det er greit,» klarte jeg å stønne fram. «Jeg eier ikke folkeskikk. Navnet mitt er Edward» smilte han og tok hendene ut av lomma. «Jeg heter-» begynte jeg. «Stephanie Hale,» avsluttet Edward. «Jeg har holdt øye med deg.» Jeg stirret tomt ut i rommet. Hodet mitt gikk i surr og ingenting ga mening. For det første, vampyrer finnes. For det andre, verdens mest perfekte gutt sier han har holdt øye med meg. «Jeg skal la deg være i fred. Men dessverre kan jeg aldri komme tilbake,» sa han. Han gikk bort til døren. «VENT!» ropte jeg. Han snudde seg sakte. «Jeg elsker deg» stammet jeg. «Jeg vet,» svarte han og gikk sin vei ut døren. Jorda snurret. Hodet mitt var fylt med spørsmål ingen dødelig hadde svaret på. De udødelige ville komme tilbake. De måtte komme tilbake.
Alt jeg ville nå var å død. Stoppe hjertet, stoppe lungene, stoppe hjernen. Uten han er jeg absolutt ingenting. Jeg hentet tauet i skapet og knøt det rundt halsen min. «Si hadet til alle» sa jeg. Jeg hang tauet fast i sengen. Idet jeg hoppet fra den øverste køya så jeg Tyler og Crystal komme løpende inn. Tyler skrek og prøvde å knyte løs tauet. Men det var for sent. Stephanie Hale var død. Bare på grunn av en eneste gutt. Dette kan man vel si er som Romeo og Juliet. Bare at denne gutten ikke er menneskelig, nei, langt i fra. Han er en blodsluker, en udødelig, en av de kalde. Også kalt en VAMPYR.