En hemmelighet i mørket

Jakten på en job.

Regnet sprutet mot vinduene i den slitte murblokka. I tredje etasje bor Jim, en arbeidsløs mann i 20-årene som virkelig trengte en jobb. Akkurat nå var han så desperat at han ville tatt hva som helst, bare han hadde fått inn penger nok til å betale leien for sin ringe bolig. Denne kalde november morgenen på starten av 90-tallet var ikke ulik de andre dagene hvor jakten på jobb var det største og eneste målet Jim hadde i tankene.

Han sank ned på den velbrukte sofaen og slang bena sine med sko på oppi også. Grønnfargen på stoffet den var laget av var ikke lenger grønt, men heller en lys brunfarge. Den hadde stått igjen etter den forrige leieboeren. Selvom leiligheten var gammel og slitt, så kostet det flesk å leie. Jim hadde såvidt rå til mat, og spiste ofte middag med naboen, Fru Hansen.

Fru Barbra «Babs» Hansen var en enslig, eldre og pensjonert dame som alltid lagde for mye middag til seg selv og ofte inviterte hun Jim inn til å spise med henne. Hun bodde jo helt alene og hadde ingen barn, så Jim ble som en sønn for henne, og det var jo fint for dem begge å ha litt selskap i blant. Men denne uken var hun bortreist. Hun var i England og besøkte niesen sin, som visstnok var den nærmeste slektningen hun hadde.

Så nå var Jim helt alene og nesten like fattig. Heldigvis hadde Babs gitt han lapskaus fra fryseren han kunne tine.

Jim la hodet bakover og ga fra seg et sukk. Han kikket mot vinduet, som slapp inn lys på grunn av manglende gardiner. Regnet hadde stoppet, det var på tide. Det hadde regnet hele natta og hele dagen før. Høsten var kald og våt, og det var et spørsmål om tid før det begynte å bøtte ned fra de tunge, grå skyene som dekket himmelen. Skulle man ut, måtte man gjøre det mens det var opphold så man ikke ble gjennomvåt. Jim satt seg opp, og lente seg frem. Han satt med albuene mot knærne sine. Han sukket igjen, og reiste seg. Gangen og inngangsdøren lå like bak den slitne sofaen, og var full av rot. På knaggene var det jakker nok til en hel familie, selvom Jim bodde helt alene. Han tok en regnfrakk som hang ytterst, også tok han skjerfet sitt, og paraplyen som stod i en liten kasse ved siden av inngangsdøren.

Ute i oppgangen luktet det av sterk mat og noe andre greier. Jim rynket på nesen av lukta, men ble raskt vant til det. Han gikk mot heisen, men det han så fikk hjertet hans til å synke.

I ustand

Da ble det trappen da. Jim sukket nok en gang, og subbet med føttene mot trappen. Tre etasjer lengre ned passerte Jim postkassene og kom kjapt på at han skulle hente posten for Babs. Uten å tenke på den lange trappen opp igjen, tok han frem nøkkelknippet sitt og åpnet postkassen til den bortreiste naboen. Det eneste som lå der, var en avis. Jim tok tak i det ene hjørnet på papiret, og dro det ut. I farten revnet han den ene siden og resten falt ned på det skitne gulvet. Han bøyde seg ned for å plukke opp den ødelagte avisen, og det var da han så det. Var dette det Jim hadde ventet på? Var dette Jims reddende engel? En jobbannonse.

Familiepizzeriaen Freddys gjenåpner og leter etter en sikkerhetsvakt som kan jobbe dagskortet fra klokken 07.00-17.00.
Din jobb er å passe på at ingen kommer for nære de fire mekaniske maskotene.
Ikke ansvarlig for personskade / demontering.
1200kr i uken.
Om interessert ring:
1-888-FAZ-FAZBEAR

1200 kroner i uken er lite, men det kan være nok. Dette var en sjanse han ikke kunne gå glipp av. Uten å tenke på annet spurtet Jim opp trappen helt til tredje etasje. Han løp inn uten å ta av seg jakken og skjerfet, og slang fra seg paraplyen på gulvet. Fasttelefonen stod på en liten kasse ved siden av den grønne/brune sofaen. Hendene hans skalv da han slo nummeret, men han klarte å roe seg litt ned. Nå ventet han bare spent på et svar. Summetonen virket endeløs. Men så var det en stemme som svarte.