Jeg kjente jeg hadde smerte i hele kroppen. Hjertet mitt banket hardt. Øyelokkene mine kjentes tunge til å klare å slå de opp. Jeg kunne høre en dame hviske i øret mitt: «Du må våkne.»
Pusten hennes kjentes deilig mot øret.
«Tiden er inne.»
«Du er klar,» sa hun
«Våkne nå.»
Jeg åpnet øyene mine sakte opp. Øynene mine ble blendet av et skarpt hvitt lys. Plutselig la jeg merke til at jeg sto i et hvitt rom. Det var noe kjent med rommet, men jeg klarte ikke å huske hva det var. Jeg la merke til at mange mennesker sto foran meg smilende. Blant menneskene så jeg Ray.
«Ray?» sa jeg sjokkert.
Han nikket.
Jeg ristet på hodet mens jeg kjente tårene mine komme fram.
«Hvor er jeg?»
Han svarte meg ikke. Ray bare smilte mot meg.
«Men du er jo død! Hva gjør du her?»
«Det går bra, Diana.»
Stemmen hans var beroligende.
Da jeg begynte å forstå hvor jeg var, ristet jeg på hodet i fortvilelse. Jeg hadde vært her før en gang da jeg hadde blitt skadet.
«Nei, Jeg kan ikke være død? Jeg kan ikke,» sa jeg tenkende.
«Det er ikke så mye du kan gjøre enn å kjempe,» sa en kjent stemme bak meg.
Jeg snudde meg. Det var Dirik. Faren min. Han sto to skritt fra meg.
«Er du virkelig også her? Er du også død!» spurte jeg med engstelse i stemmen.
Faren min så på meg med sine kjærlige brune øyner med et mismodig smil.
«Ja,» svarte han kort.
«Hvordan?»
«Jeg ble drept.»
Jeg ristet på hodet igjen, men nå i sinne.
«Ikke du også. Du kan ikke være død! Hvem drepte deg?»
Jeg begynte å hulke små hulk som om jeg ikke var sikker på om jeg skulle gråte.
Faren min gikk nærmere meg og tok den ene hånden sin på skulderen min.
«Du må leve videre, Diana.»
«Hva?» Jeg så opp på han med et forvirret blikk.
«Du kan leve igjen. Du må bare kjempe tilbake.»
«Nei,» mumlet jeg mens jeg ristet på hodet igjen. Hånden hans falt ned fra skulderen min.
«Hvorfor ikke? Vil du ikke leve?»
Han så bekymret og alvorlig på meg.
«Jeg vil ikke dra fra deg,» svarte jeg han.
Han sukket.
«Diana?» sa en kvinne. Kvinnen kom fram plutselig fra den hvite veggen. Jeg kjente denne kvinnen med en gang. Det var moren min, Ivana. Grønne øyne akkurat som mine, stirret kjærlig ned på meg.
«Mamma?» sa jeg overrasket.
«Vær så snill, Diana. Lev videre,» sa Ivana som en hviskende pust.
«Jeg kan ikke. Jeg kan ikke leve uten dere.»
En tåre trillet nedover kinnet mitt. Det føltes som om jeg hadde mistet alt og alle. Moren min var død, og nå var Ray og faren min død også. Eric levde i hvert fall, men han elsket meg ikke lenger. Det føltes som om alt var min feil. Jeg kunne kjenne hjertet mitt gjøre vondere og vondere for hvert slag den gjorde. Det virket som om alle rundt meg forsto hva som foregikk, fordi plutselig smilte de ikke lenger til meg. De så bekymret ut.
«Du gjør deg selv bare verre. Stopp, Diana!» hørte jeg noen rope.
Jeg forsto ikke hva personen mente med det. Jeg lukket hardt øynene i smerte. Kroppen min føltes tung og svak, og bena mine falt sammen under meg. Jeg falt ned på det hvite gulvet. Det ble vanskelig å klare å puste. Plutselig kjente jeg en hånd i hånden min og en annen hånd i den andre. Det var Ray og Dirik. De holdt meg i hver sin hånd hardt. Jeg lå på gulvet helt stille og klarte ikke å røre meg.
«Vi lar deg ikke gå,» sa Dirik med en rolig stemme til meg.
«Hva skjer med meg?» var det eneste jeg klarte få fram.
«Det var noen som stakk deg med et utslettersverd, og nå har du kommet hit. Du har kjærlighetssorg også. Jeg vet hvordan det er. Det ødelegger deg,» forklarte Ray med en mumlende stemme.
Jeg stirret forbauset opp på han. Da jeg fikk se på Ray nærmere, la jeg merke til hvor lysende og vakker han var. Det fikk meg til å se opp på Dirik. Han var lysende og vakker han også. Først nå innså jeg selv at de hadde blitt til engler. Smerten ble gradvis borte og pusten ble bedre.
«Hvis jeg er død, hvorfor kjenner jeg smerte?» sa jeg bekymret.
«Du er ikke direkte død. Det er derfor du kjenner smerte.»
Ray smilte til meg. Han hadde blitt helt annerledes. Han var ikke lenger utsletter. Jeg la merke til det bare av å se på han.
«Men hvorfor er jeg ikke død? Jeg ble jo stukket av et utslettersverd?»
Jeg klarte fortsatt ikke å forstå alt.
«Du er sterk, det er derfor du ikke er død ennå. Hvis du overlever, vil du være den første gudinnen som overlever et utslettersverd. Det gjør deg til en veldig mektig gudinne,» sa Ivana. Hun smilte stolt mot meg.
Jeg reiste meg forsiktig opp med Rays og Diriks hjelp.
«Men hvordan overlever jeg?»
Jeg hadde gått noen skritt mot moren min og nå sto jeg rett foran henne. Ivana strøk meg over hodet med en varm hånd.
«Det eneste du kan gjøre er å holde deg sterk. Ikke stol på Eric. Han sier mye ting som han ikke mener. Jeg vet han elsker deg innerst inne. Vet du hva utsletter frykter mest av alt?»
Jeg tenkte meg om litt. Etter en liten stund ristet jeg på hodet.
«Kjærlighet,» svarte hun.
Ray gikk mot meg og stoppet tre skritt unna. Han så svært alvorlig ut på meg.
«Kjærlighet er det som skiller en gudinne og en utsletter. Guder og gudinner trenger kjærlighet for å leve, mens for utslettere er kjærlighet nesten en gift for dem,» forklarte Ray.
Han begynte å gå sakte skritt mot meg. Jeg ble nesten redd for hva han hadde tenkt til å gjøre med meg. Jeg satte blikket ned. Da han hadde kommet så nærme at jeg så vidt kunne kjenne pusten hans mot ansiktet mitt, tok han en forsiktig hånd under haken min og bar hele hodet mitt, slik at jeg så han rett inn i øynene.
«Jeg beklager for min oppførsel mot deg. Alt er min feil. Jeg har skadet deg på mange måter. Det burde ikke vært slik, ikke mot deg i hvert fall. Det at jeg var en utsletter er ingen unnskyldning. Det eneste jeg kan si og spørre om, er om tilgivelse. Tilgir du meg?» sa han.
Mange skinnende tårer rant nedover kinnene hans. Jeg så forbauset på han.
«Jeg forstår hvis du ikke vil tilgi meg,» sa Ray da jeg ikke hadde sagt noe på en liten stund.
Jeg var nesten for forbauset til å klare å svare han.
«Ja, jeg tilgir deg.»
Jeg smilte et lite kjærlig smil mot han. Han begynte straks å klemme meg. Han hadde begge armene sine rundt meg og kinnet hans var nesten limt hardt sammen i mitt kinn. Kroppsvarmen hans varmet meg og hele kroppen min føltes lettere ut. Jeg tok armene mine rundt han også.
«Takk, Diana,» hørte jeg han hviske lettet i øret mitt.
Vi sto der og klemte i mange sekunder. Da vi var ferdig å klemme, sto Dirik rett ved siden av oss. Han smilte til oss begge.
«Er du klar til å dra tilbake, Diana?»
«Jeg vet ikke,» svarte jeg Dirik.
«Tiden din er inne for å bli en ordentlig gudinne,» sa Ivana
«Er jeg ikke en gudinne allerede?»
«Du var ikke en fullstendig gudinne. Dine krefter hadde ikke fult utviklet seg før nå. Du er frisk nok til å dra tilbake nå.»
«Men hvordan kan jeg hjelpe Eric?» spurte jeg.
«Vis han så mye kjærlighet du har for han.»
«Men hva skjer med dere? Er det noe jeg kan gjøre for å få dere tilbake.»
«Det er ikke noe du kan gjøre slik at vi kan komme tilbake, Diana. Alle dør en dag. Vi kommer til å støtte deg, og vente på deg til det er din tur til å dø,» svarte Dirik.
«Før du drar tilbake. Kan du takke Rami fra meg hvis du møter han?» spurte Ray.
Jeg nikket.
«Vi er veldig glade i deg,» var det siste jeg hørte før alt ble svart igjen.
Jeg åpnet opp øynene og la merke til at jeg lå på bakken med et utslettersverd i brystet. Det var Eric som holdt sverdet. Han holdt et hardt grep rundt det. Eric virket redd og usikker da jeg møtte blikket hans. Det virket som om tiden bare hadde gått i noen få sekunder. Jeg satte meg halvveis opp og la merke til Sam noen skritt unna meg.
«Du lever,» sa Sam forundret og glad.
Eric trakk sverdet til seg. Jeg kjente en rar følelse der sverdet hadde vært. Før jeg visste ord av det så hadde såret grodd. Jeg kjente ingen smerte lenger.
«Hvordan?» sa Eric forbauset mens han trakk øyebryna sammen.
=======
Hva syns dere? Blir nok et kapittel til, selv om det var meningen at dette kapitelet skulle være den siste.
=======