Kapittel 2

74 6 0

Tilslutt begynner det og bli mørkt og det er ikke så mange igjenn på kafeen heller. Da jeg bestemmer meg for og gå hjem får jeg er melding:
Mamie: det er middag om 30 min. Kom snart hjem:)
Meg: Ok

Da jeg gikk hjemover kom minnene tilbake. Alt om familien min. Jeg fikk ikke gjort alt med dem. Og jeg skulle ønske at alle de dagene jeg hadde vært sur på dem var byttet ut med korselige dager isteden. Det er en ting som er så fryktelig og hvite. Det er at jeg aldri får sett dem igjenn.
Jeg tror ikke på noe sånt at når man selv dør då møter man andre døde i himmelen. Det virker bare dumt. Jeg tror at de som er død, de er død.

Det var en pinlig stillhet rundt matbordet. Alle så på hverandre , spesielt Mamie og Papi.
- Natalie, vi har tenk litt og bestemt oss for at du skal dra på utvekslingsår til tilbake til USA.
He? Når bestemte de det. Jeg vil være her med dem. Vertfall ikke med en eller annen familie jeg ikke kjenner. Som kanskje ikke Hvet om hva som har skjedd med meg. Nei, dette vil jeg ikke.
- Hvorfor, skal jeg?
- Vi. Altså jeg og Papi tenkte at det beste for deg er og dra bort en stund. Vekk fra oss. Starte livet igjenn. Derfor meldte vi deg på en skole og fant en familie til deg som vil ta vare på deg. Vi har også passet på at du ikke kommer til NY.

Hvis noen lurer så er NY der jeg bodde før. Nå bor jeg i Paris med mine franske besteforeldre. Jeg vil ikke tilbake dit. Det var der alt skjedde. Alle vet hva som skjer når man blander en sen kveld + full taxisjåfør + trafikkert, liten vei = bilkrasj med fire biler involvert og en overlevende. Det er det som skjer.

- når drar jeg?
- du drar om en uke.

❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️
Si hva du syntes.
-julpau
❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️❤️

DreamRead this story for FREE!