Det å ta fly igjen var ikke noe problem i det hele tatt. For jeg husker ikke noe av flystyrten heller. Jeg har sett videoer av det, det ser helt forferdelig ut, men jeg er gald jeg ikke husker noe. Jeg går av flyet og ser etter noen jeg kanskje kjenner, men det gjør jeg ikke. Det er heller ikke noen med navnet mitt på et ark heller, dette gjør det enda verre.

”Amy!” Noen roper på meg, jeg ser meg rundt, jeg ser ei jente med brunt hår komme løpende mot meg og klemmer meg hardt. ”Det er så godt å se deg igjen!” Dette må være Bella, jeg kan ikke se for meg at det er noen andre enn henne.

”Det er godt og se deg også, jeg husker ikke deg, beklager for det.” Hun slipper meg og smiler.

”Det går bra, det er derfor du er her, ikke sant?” Jeg nikker.

”Kan du hjelpe meg med å huske? Ta meg med på plassene vi har vært, ta meg til folkene jeg pleide å være med, hjelp meg og huske alt.”

”Håper flyet ditt ikke går før om en uke, for dette kan ta tid. Å gå gjennom et år på noen dager er nesten umulig, men vi skal få det til. Vi drar hjem, så skal du få se rommet ditt, så drar vi til matbutikken der vi møtte Niall for første gang. Jeg skal si hva som skjedde, og jeg har bilder som jeg kan vise deg også. Håper dette går.” Jeg nikker, jeg håper faktisk jeg husker alt sammen, jeg vil huske alt sammen.

”La oss ikke kaste vekk flere minutter da, la oss dra.” Vi går til bilen, nå starter det, min reise på å finne ut hvem jeg er, hva jeg har gjort dette året mens jeg var her. Jeg er selvfølgelig nervøs for hva jeg kommer til å huske, men jeg må huske det. Jeg bare må.

Vi kommer hjem, til mitt gamle hjem. Jeg kan ikke huske at jeg ar vært her før, men det kommer vel seg. Vi går opp på hva som var rommet mitt, ingen minner som kommer frem, men det var et fint rom.

”Kjenner du deg igjen?” Jeg rister på hodet, jeg hater dette.

”Kanskje dette var for dumt?”

”Slutt å tull. Når du kom hit så fikk du være for deg selv og pakke ut tingene dine så spurte mamma om du ville være med på butikken, så vi dro dit etter på. Kanskje du skal pakke ut av kofferten din så kommer jeg etterpå?” Hun går ut av rommet og lukker døren etter seg, kanskje hun har rett, jeg sukker. Kan idet minste prøve. Jeg pakker ut kofferten min og setter meg på sengen etterpå, jeg tar opp pcen min, kanskje jeg skal skrive en blogg? Så folk kan følge med på om jeg får tilbake hukommelsen min. Jeg rekker ikke å skrive noe før verts moren min roper om jeg vil være med på butikken.  Det virker så kjent når hun roper på meg, som om dette har skjedd før, rart. Jeg blir med dem på butikken, Bella og jeg får en egen liste med hva vi skal kjøpe.

”Hvor er agurkene?” Jeg ser på henne, hun ser litt trist på meg.

”De er her borte.” Hun går til agurkene og legger oppi to.

”Hva er det?” Jeg prøver å få øyekontakt med henne, men det er umulig.

”Det var her vi møtte Niall for første gang.” Hun viser meg bilde av henne også med meg, det første bilde av meg og Niall sammen. Vårt første møte.

”Han tok av seg luen for å ta blide med oss.” Jeg ser på bildene.

”Hvordan vet du det?”

”Jeg husker det vel. Han tok av seg lua og fikset håret fort også tok han bilde med oss, også ropte du noe som at vi skal på konsert på fredag på første rad.” Hun ser på meg med store øyen, sånn som hun sto da hun først så Niall her, ved tomatene. Jeg husker det. Jeg husker også alt før, når jeg kom til USA og de hentet meg på flyplassen. Alt begynner å komme mer på plass for meg. Tenk om jeg begynner å huske alt? Kanskje det kan fungere mellom meg og Niall også. For hvis jeg husker alt så vet jeg hva jeg føler for han også.  Jeg smiler stort til Bella, hun vet akkurat hva jeg tenker.

”La oss dra der konserten var. De skal ha en konsert her på lørdag, så jeg tror scenen allerede er oppe. Om du bare ringer Paul og spør om vi kan få komme inn?”  Hun var ikke så dum hun. Jeg ringer Paul og snakker med han, og jeg gjør det klart for han at Niall ikke må få vite noe, om jeg husker alt så kan jeg overraske han. Vi får lov til å komme inn for å se og få tilbake noen minner, han gir oss også VIP billetter, så vi kommer så langt frem på konserten på lørdag. Noe Bella tar helt av for. Hun er virkelig en stor fan av de, jeg har ikke tenkt noe over det før nå. Hvordan føler hun det når jeg er sammen med Niall da? Jeg har jo aldri spurt henne.

Vi kommer til  arenaen der konserten skal holdes, Paul møter oss utenfor og leder oss inn hvor vi ble ledet inn i fjor. Og vi går på plassen vi hadde i fjor. Det er så rart og se det helt tomt, ingen fans jeg må kjefte på fordi de prøver å komme foran meg. Jeg liker det, ville heller hatt en intim konsert enn å ha flere tusen rundt meg. jeg blir forklart hva som skjedde under konserten, stirre konkurranse med Niall? Vi får høre at dette er også plassene våre for lørdagen, kanskje Niall ser meg da, kanskje vi gjenskaper øyeblikket.

The Exchange StudentRead this story for FREE!