XI

179 8 1

Kapittel elleve



Jeg våknet tidlig den neste morgenen, jeg hadde hatt mareritt om Dorian og Bianca, tenk å død ved å bli drept av den du elsker, eller tenk å død med minnet om å ha drept din elskede ferskt i minne. Jeg velter rundt i sengen, og kveler skrikene og hulkene som truer med å unnslippe meg. Meg og Alessandro har dyttet de to enkelsengene som utgjorde dobbeltsengen vår fra hverandre, slik at vi ikke vekker mistanke til Dylan, eller noen av de andre lederene. Vi er fortsatt utrolig glad i hverandre, men vår kjærlighet vises ikke gjennom et kyss, eller en klem, men det vi er villig til å gjøre for hverandre, og hva vi gjør for hverandre. Jeg reiser meg, og setter beina på det kalde grå steingulvet i det ellers så hvite rommet, på en måte er hvit en farge som minner meg om døden med tanke på at englene kler seg i hvit, og skyene som de visstnok skal bo i også er hvite. Jeg brekker meg mens jeg går bort til vinduet i rommet, og stirrer opp på den blå og hvite himmelen, og prøver å se for meg at Bianca og Dorian er sammen på et bedre sted, men det eneste jeg kan tenke meg er at jeg er så lei av å være så svak som jeg er. Jeg går inn på det enda hvitere badet, og begynner å gjøre meg klar for trening.

-

-

Jeg slår så hardt på dukken jeg kan foran meg, og treneren vår kommer bort til meg ''Du er anspent, du må slappe mer av kjære deg, er det på grunn av han Dorian gutten?'' Jeg skuler på henne ''Ja, det er på grunn av han.'' Sier jeg surt. ''Jeg skjønner at dette treffer deg rett i hjertet, men prøv å gå videre nå kjære.'' Sier hun, og går tilbake til observerigsplassen sin i hjørne av rommet, jeg kan kjenne Alessandro sitt blikk på meg, jeg bare rister lett på hodet, og begynner på nytt.

''5 dager til nå, så klarer jeg ikke mer.'' Sier jeg mens jeg pirker i maten mens vi sitter i kantinen og spiser. ''Dette skal gå fint, jeg har klart å komme såpas tett på at jeg vet hvem andre vi kan stole på, de steler mat i dette øyeblikket. Det er flere som har forelsket seg vet du.'' Sier han og jeg nikker ''Ja, jeg vet det, hvem er de?''

''Flavia og Edoardo.''

''noen flere?''

''Melissa og Lucas. Det var det.''

''Godt.'' Sier jeg.

-

-

Flavia sitter på sengekanten min vedsiden av Melissa, Alessando er ute med de andre, for ikke å vekke for stor mistanke. ''Er det ikke litt kjipt at keiseren er faren din? Jeg mener spesielt nå som du hater dette styret hans og?'' Jeg smiler til Flavia, en liten og søt, men likevel muskuløs jente med langt svart hår. ''Ja, det har alltid vært vanskelig å se han med de samme øynene som 5 år gamle Alessia gjorde, og vertfall de gangene jeg har sett mamma sitte ved hans side, med tanke på de siste ordene hun sa til meg.'' Jeg liker å snakke ut om dette, overraskende nok. ''Hva var det hun sa da? Unnskyld hvis dette er for personlig...'' Spør Melissa, hun er høy, og godt bygget, og har de blonde lokkene sine hengende ned til under brystet sitt. '' Hun sa 'Gjør oss stolte Alessia.' Det var det, men herregud så vondt det gjør.'' Jeg sukket, for tårene presset på, men jeg holdt dem tilbake, jeg var så lei av å være svak. ''Du er heldig som fikk treffe moren din, min mor døde under fødselen min, det var derfor pappa sendte meg hit.'' Fortsatte Flavia, og tvinnet de svarte krøllene rundt fingrene sine. ''Hva var det som skjedde med Bianca egentlig, og igjen unnskyld for å rive i gamle sår.'' Spurte Melissa. Jeg pustet ut, jeg visste egentlig at dette spørsmålet ville komme, men hadde håpet det ikke ville det. Men likevel fortalte jeg hele historioen, fra Dorian datt in celle døren første gang, frem til den siste dagen hennes. Jeg feller en tåre og to, men tørker de raskt bort.

''Herregud, jeg er så lei meg på dine vegene.'' Sa Flavia, og klemte meg raskt. ''Du er så sterk.'' Hvisket Melissa fra sengekanten. Jeg bare nikket, selv om jeg ikke syntes det selv, jeg vet jo at mamma mente det godt da hun sa det hun sa den dagen, men likevel har jeg nesten ikke hatt en rolig og tåreløs natt på 10 år, men nå har jeg fått nok. ''Dere? Vi skal ikke gå å trene litt da?'' Spør jeg isteden. ''Men vi har hatt alle treningsøktene for i dag, kan vi det da?'' Spør Flavia. ''Vi blir nødt til å trene om vi alle skal komme os ut i livet, og dessuten kan vi bare si at vi satser på å komme oss ut herfra, og at det trenger mer trening hvis noen spør'' Sa jeg, Noe som faktisk var halvveissant.

-

-

Jeg stod foran den vanlige dukken på treningsrommet, jeg holdt det vanlige våpenet mitt i hånden, klubben min. Vedsiden av meg hadde jeg enda en av de mange våpenbøkene mine. Jeg prøvde å øve inn slagene mine, det var noe jeg aldri jeg hadde mestret så alt for godt, og nå ville jeg jobbe for å bli perfekt. Melissa stod på min høyre, også foran en boskedukke, hun holdt våpenet sitt, hun hadde også en pisk, på lik linje med Alessandro, mens Flavia stod på min venstre side, hun hadde på seg et par hansker dekket med pigger, og slo etter boksedukken. Jeg konsentrerte meg om min egen dukke igjen, vi hadde trent i nesten en time nå, uten at noen hadde stilt spørsmål til hvorfor vi trente nå, så sent. Klokken må være rundt 7 på kvelden, noe som betyr at vi nå bare skal reke rundt på rommet, eller kanskje vi får tid til å besøke venner, nå etter matchingen var felleskapet blitt ganske stort, selv om flere allerede har begynt å dele seg litt inn i grupper, men likevel, gamle romkamerater besøker fortsatt hverandre, uansett hvem matchen deres er, noe som betyr at rykter sprer seg raskere enn lyset.

Døren smeller opp, og inn kommer treneren til, jeg tror det er Flavia, det er vertfall Flavia hun fester blikket sitt i med en gang. Hun har det svarte håret sitt i en litt vel stram dott, noe som trekker i øyenbrynene hennes, slik at hun ser litt overrasket ut, men jeg kan også se det strenge draget over ansiktet henne. Alle stopper med en gang det vi driver med og ser bort på den strenge damen i døren. ''h-hva?'' Stammer Flavia frem. ''Hva er dette?'' Spør treneren strengt, jeg ser Flavia stresse som bare det, så jeg tar ordet ''Vi har utrolig lyst til å komme oss ut når vi kjemper den siste og avgjørende kampen vår, og jeg har sett på statistikken, at flere og flere taper den kampen, så jeg inviterte med meg Melissa og Flavia, 1) for å bli mer kjent med noen av jentene, med tanke på at jeg nettopp mistet en nær venn, og 2) fordi vi alle tre var helt enige om å komme oss ut, og ikke dø på 16 årsdagen vår.'' Jeg lar bare tårene trille når jeg nevner Bianca, for at det skal se mest mulig ekte ut. Hele ansiktet hennes mykner opp, og hun kommer bort til meg og klemmer meg ''Det er så godt å se at du er glad nok i bestevennen din til å huske henne, men likevel akseptere hennes bortgang, og så ønsker jeg dere alle tre lykke til når dere måtte fylle 16 år.'' Hun brøt klemmen, og snudde seg og gikk, når vi ikke lenger kunne høre klikkingen fra hælene hennes begynte jeg å slå som bare det på boksedukken, støvet fløy i luften, jeg virvlet det så mye opp, jeg skrek, og klubben rev store flenger i dukken, til slutt var jeg så sliten, og uansett hadde tårene mine sløret til synet mitt som bare det. Jeg sank ned på gulvet, og Flavia og Melissa klemte meg, Melissa som klemte ryggen min hvisket inn i øret mitt ''Det var modig gjort, aldri glem henne, men ikke bruk livet på å snuble etter en død venninne.'' Jeg tørker tårene og snørret med håndbaken ''Jeg kunne akseptert at hun døde, men i en slik kamp istedenfor den vanlige?'' Jeg tok en pause å la til ''Kommer ikke på tale.'' Jeg åpnet forsiktig øynene slik at jeg stirret rett inn i de to blå diamantene i øyegropene til Flavia. ''Du har oss, husk det.'' Smiler hun, og jeg ler så vidt en liten og hes latter, og klemmer henne. ''Jeg er bare så lei av å være så svak som dette.'' Hulker jeg ned i skulderen hennes. ''Få det ut, så kan vi være sterke i morgen.'' Hvisker Melissa bak meg, så jeg fortsetter å hulke ned i skulderen til Flavia, frem til jeg sovner.

-

-

Jeg våkner på rommet igjen neste morgen, jeg ser Alessandro i sin seng, bare at han sitter våken og på sengekanten, og stirrer på meg. ''God morgen.'' Sier han. ''Hvordan kom jeg meg hit?'' Spør jeg. ''Melissa kom og hentet meg i går, så jeg bar deg inn, med litt hjelp av Flavia.'' Smiler han. ''Åja... okei.'' Sier jeg, kanskje en smule trøtt i trynet. ''Jeg syns det er litt tidig at Melissa heter Melissa når treneren vår også heter det.'' Ler han. ''Nei hæ?'' Spør jeg kanskje en smule litt for sjokkert. ''Heter hun det? Det har jeg ikke notert meg, jeg liker henne ikke noe særlig uansett.'' Fortsetter jeg, og han ler. ''Appropos trener Melissa, husker du at vi skal bli med i et realiry program? Fordi de hadde tenkt å begynne for godt med filming, og intervjuer og sånt, og, før det kommer kameraer inn hit og, så syns jeg at vi skal bli enige om å bruke dette mot dem, liksom klage over det og det.'' Sier han, og jeg kjenner jeg får en bedre innstilling ovenfor dette programmet likevel. Jeg retter på det rotete håret mitt, mens munnen min buer seg opp i et smil. ''Jeg gleder meg.'' Sier jeg, og akkurat i det ordene har forlatt munnen min flyr døren opp, og inn kommer Dylan.

slåss for frihetRead this story for FREE!