Kapittel 23

14 1 0

Jeg sto nå på scenen med Isacs hånd flettet i min og masse jublende fans da jeg kjente to hender på ryggen min som dyttet meg ned fra scenen.

Det var ca en meters plass fra scenen og fra fansen og jeg landet med hodet i gitteret. en voldsom smerte brøt seg inn i hodet og jeg forsvant raskt fra verdenen.

Isacs POV

Katie og jeg sto på scenen med hendene våre i været etter First kiss. Det føltes som om vi var kongen og dronningen over hele verden.

Katie falt plutselig med fra scenen og traff gjerdet med et BANG! All musikken stoppet, mange hylte.

Jeg snudde meg for å se hva som hadde skjedd. Hvorofor tenke jeg ikke på det før? Selvfølgelig var det Noora.

Hun så forvirret ut og løp gråtende vekk fra scenen. Gud....

Jeg hoppet ned fra scenen. Alle fansene så forvirret og redd på oss.

Hun lå i fosterstilling med hodet dypt begravd i grusen og pannen hennes silblødde.

Å nei. tenkte jeg.

Jeg satte meg på huk og lot noen tårer trille nedover skinnet mitt.

Lasse, Danu og Alex kom bak meg med en mikrofon.

Jeg tok den og sa:

"Alle sammen, jeg vil at alle sammen skal synge A.N.G.E.L. Til ambulansen kommer for å hente Katie." Sa jeg i mikrofonen med min gebrokken svorsk.

Jeg telte til tre og begynte å synge.

Life is ups and downs, sometimes you give it you're best but it don't work out.

Jeg klarte ikke å synge mer så jeg lot fansene synge resten.

Ambulansen kom etter at vi var Ferdig med sangen. Jeg takket fasen og ble med ambulansen.

Katies POV

Jeg hørte en lyd som gikk som dette: pip, pip, pip, pip, pip. Et sterkt lys lyste rett i øynene mine. Jeg måtte myse for å ikke bli blind. jeg satte meg opp og så meg rundt.

Jeg var i et helt hvitt rom med noen få rosa og blå detaljer. Gardinene var hvte med rosa blomster på. Jeg kunne så vidt se ut, det var en murstein kirke, en stoooor blokk og masse andre hus.

Jeg var koblet til masse maskiner som hadde telling på hjerterytmen min.

Hva var det som skjedde? Hvor var jeg?

Mamma satt ved siden av meg og holdt hånden min. Jeg skvatt litt da jeg så henne, men hun roet meg raskt ned.

"Hvor er Isac?" Spurte jeg eller jeg prøvde, for det kom ingen lyd ut av meg.
"Å kjære! Endelig er du våken!" Sa hun med en stressa men glad stemme og smilte et stort smil. jeg kunne fortsatt ikke si noe men hun visste nøyaktig hva jeg lurte på.

"Isac er der borte i stolen og sover." Hun nikket bort til en Lavendel farget stol hvor en søt liten engel lå og sov, Isac. Jeg smilte med en gang jeg så han, men jeg kunne ikke gjøre noe mer enn det for det var noe galt med meg! Hvorfor kunne jeg ikke snakke!?

Isac våknet med et rykk da han hørte navnet sitt og smilte når han så meg. Jeg må jo se helt forferdelig ut men heldigvis brydde han seg ikke. Han bøyde seg meg til en klem og kysset meg på kinnet. Jeg ville ha mer, jeg ville kjenne de myke leppene hans på mine og følge en fast rytme med tungen! Å så mye jeg lengtet etter det, men nå var det noe langt viktigere jeg måtte vite! Hvorfor kunne jeg ikke snakke?

"Å Katie jeg er så glad for å se deg!" Ropte Isac. Han kunne ikke slutte å smile, noe som er utrolig søtt!

Han visste hva jeg skulle spørre om.
"Ehm...... Legene sa at du har fått et orgentlig hardt slag i hodet og...... at du.... på en måte har mistet talleevnen din" sa Isac trist og tok hånden min. "Du kan ikke lenger snakke Katie."

*_*_*_*_*_*_*_*_*_*_*_*_*_*_*_

Så da er jeg tilbake! (på orgentlig denne gangen) HeHe sorry for lite oppdatering men det har vært så mye stress med tentamen og sånn så derfor måtte jg ha en LANG pause så sorry for det. But Stay tuned!

The TraitorRead this story for FREE!