Del27

511 17 2

*Nialls POV*

Jeg våknet opp på mitt og Elise sitt rom. Politiet har ikke funnet henne enda. Hun har vært savnet i over 2 uker og jeg savner henne kjempe mye. Jeg klarer ikke å tenke klart. Ikke på scenen, ikke når vi spiller inn sanger eller når noen prater til meg. Jeg bare tenker og tenker hele tiden. På utsiden ser jeg bare litt trist ut, men på innsiden dør jeg. En stor del av livet mitt er borte. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å se henne igjen. Jeg har nesten ikke ord for hvor mye jeg savner henne.

*Elises POV*

Jeg har vært her, i det trange og stygge, rommet i Gud vet hvor lenge. En ting jeg vet er at det er lenge. Mannen har bare vært her inne med mat og vann. Jeg fikk ikke mye, men jeg fikk nok til å overleve. Det skjedde ikke mye her. Jeg tviler på at noen leter etter meg. Ingen bryr seg om meg, for hvis de hadde, ville de funnet meg. Ånei, nå begynner jeg å tro ting jeg håper ikke er sant. Niall bryr seg vel om meg? Ikke sant? Foreldrene mine? Noen?

Jeg sukket. Akkurat da, hørte jeg skudd. PISTOLSKUDD! Ånei. Litt etter det første skuddet, kom det et nytt skudd. Jeg skrek og krøllet meg sammen til en ball. Jeg hørte døren gå opp. Jeg tørte ikke å se opp. Jeg kjente en arm på skulderen min. Jeg så fortsatt ikke opp. Den som hadde armen sin på skulderen min sa:

"Alt er bra nå jentami. Jeg er her"

Jeg kjente igjen stemmen hans. Jeg så opp. Det var....Niall som stod der foran meg. Jeg klemte han. Hardt og lenge. Jeg lot tårene trille. Niall løftet meg opp som om jeg var 2 år. Jeg fortsatte å klemme han helt til vi var ute ved politibilene.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Elsker dere så utrolig mye! 2.8k lesere!! Ååååå! Jeg har ikke ord for hvor mye det betyr. Jeg er så overlykkelig.

ELSKER DERE SÅ UTROLIG MYE❤️❤️

Hvorfor?Read this story for FREE!