«Hm?» sa jeg inn i telefonen og sendte Lucie et ertende blikk. Hun så tilbake på meg med store øyne.

«Har du lyst til… å møte meg i dag? I kveld?» spurte Niall. Jeg hørte at han ventet spent på svar. Lucie sperret opp øynene enda mer. Jeg måtte le litt.

«Sorry, Niall,» sa jeg da jeg kom på at jeg hadde håndballtrening. Jeg fortalte ham hvorfor ikke. Han spurte om jeg ikke kunne droppe treninga, men da spurte jeg ham om ham var gæren. Jeg hadde aldri droppet håndballtreninga i hele mitt liv.

«Ikke ta det personlig. Det er veldig viktig for meg, som du vet.»

«Ja, greit. Men hvor er treninga?»

«I Red Socks-hallen. Hvordan det?»

«Bare lurte. Okei, da ses vi en gang, da?» spurte han håpefullt.

«Sure thing, Niall,» svarte jeg og smilte til ham gjennom telefonen. Så la vi på omtrent samtidig. Jeg tittet ned på Lucie som stod og skalv inntil veggen. Plutselig falt hun om og rett ned i bakken.

«Lucie!» skrek jeg overrasket og kastet meg ned til henne. Jeg kjente om hun hadde noe puls, og det hadde hun heldigvis. Jeg prøvde å riste i henne og rope navnet hennes, men hun reagerte ikke. Hva var det som hadde skjedd? Hadde hun fått hjerteattakk eller noe?

Plutselig reiste hun seg opp og stønnet lavt. Hjertet mitt hamret i brystet og jeg pustet lettet. Jeg omfavnet henne i en stor klem.

«Lucie Pevens, din jævel!» skrek jeg og lo rart. «Du skremte vettet ut av meg.» Hun tok seg til hodet og stønnet enda mer.

«Går det bra?» spurte jeg bekymret og bet meg i leppa. Jeg studerte henne nysgjerrig. Hun nikket kort og reiste seg. Plutselig sjanglet hun litt og holdt på å falle igjen.

Etter noen minutter var alt bra meg henne igjen. Hun så forvirret på meg.

«Så… du har faktisk møtt One Direction på ekte?» spurte hun. Jeg skjønte at hun enda ikke var helt overbevist.

Jeg nikket sakte, studerte reaksjonen hennes. Hun stirret på meg med store øyne. Jeg så at hun prøvde å ta seg sammen, for hun pustet sakte og lukket øynene.

«Og du snakket med Niall i telefonen nå?» fortsatte hun og studerte meg.

«Jepp.»

«Og han lurte på om dere skulle finne på noe?»

«Ja, riktig.»

«Og da var du dum nok til å si nei.»

Jeg stoppet opp. Det hadde jeg ikke helt tenkt på. Jeg hadde jo faktisk sagt nei til selveste Niall James Horan. Jeg lo litt av meg selv. Var det mulig å være så korttenkt? Lucie sendte meg et er-du-gal?-blikk. Jeg lo enda mer.

Lucie og jeg fortsatte å snakke om hvordan det var å møte One Direction. Hun ville ha alle fakta på bordet: hvordan de så ut og hvordan de oppførte seg, hva de sa og hvordan de behandlet meg. Hun lot meg ikke få holde noe for meg selv, alt skulle ut. Det tok en time før vi var ferdige å snakke om det.

Skoledagen sneglet seg sakte forbi, men endelig var den ferdig. Vi pakket sammen tingene våres, sa «ha det» til læreren og smøg oss ut av klasserommet. Lucie satt på med meg hjem, ettersom jeg hadde tatt bilen i morges.

«Jeg kan fortsatt ikke tro at du sa nei til Niall,» sa hun plutselig. Vi hadde akkurat kommet fram til leiligheten hennes, og nå satt hun og fiklet med bilbeltet.

«Greit, Lucie. Jeg skjønner at du er skuffa, det er greit nå,» sa jeg oppgitt og ristet på hodet. Hun hadde bablet om One Direction absolutt hele veien hjem, og jeg begynte å bli ordentlig lei.

«Jeg bare sier det,» sa hun og hevet armene i en slags forsvarsposisjon. «Men nå må jeg stikke inn. Vi ses i morgen?»

«Ja,» svarte jeg fort og nikket. «Ha det bra.»

«Ha det,» sa hun før hun smelte igjen bildøra og løp opp til seg selv. Jeg kjørte bilen sakte ut på veien igjen og kjørte de siste meterne hjem. Da jeg var hjemme kjørte jeg bilen inn i garasjen og gikk opp til meg selv. Det var trening i kveld, og jeg hadde en hel masse lekser som måtte gjøres. Vi hadde fått i oppgave av skolen om å lage en dokumentar. Flaks for meg, jeg som hadde både pc og videokamera. Det var verre for de i klassen som ikke hadde det. Jeg satte med ned ved skrivepulten min og begynte å tenke. Hva skulle jeg lage dokumentar om? Jeg ville at det skulle være spennende og uoriginalt, da var jeg i alle fall sikra en 5er. Hvis dokumentaren var bra, riktignok. Jeg kom ikke på noe, jeg var helt tom. Jeg bestemte meg for å sette meg ned og begynne med matteleksa. Jeg fullførte den ganske fort, for matte var en av mine sterkeste fag. Jeg hadde alltid vært ganske god i det.

Jeg satt og jobbet med engelsk-leksa da tankene mine vandret til One Direction. Tenk at jeg faktisk hadde fått møte dem, og at Niall Horan hadde ringt meg opp og spurt om vi skulle finne på noe? Det var vanskelig å tenke på, det hadde faktisk enda ikke sunket helt inn for meg. Jeg begynte å tenke på Harry. Han hadde vært så søt forrige kveld, og jeg hadde forelsket meg helt i de nydelige øynene hans. Det var tydelig at han var interessert i meg, men jeg kunne ikke gjøre noe med det. Livet mitt var bare en ond sirkel: skole, lekser, trening, foto, skole, lekser, trening, foto, skole… ja, dere skjønner. Jeg hadde så vidt tid til det jeg drev med, så jeg hadde null sjans på å ha kjæreste. Det var uansett ikke særlig «meg» å ha kjæreste. Jeg hadde aldri vært spesielt populær, i alle fall ikke blant guttene. Jeg hadde aldri hatt så mye som en kjæreste i hele mitt liv.

Alt dette tenkte jeg på, da jeg plutselig kom til å tenke på treningen min. Jeg reiste meg fort fra stolen og så på klokka. Den var blitt seks! Faen, jeg måtte kjappe meg! Treninga startet faktisk akkurat nå!

Jeg løp som en gal rundt i huset og fant fram håndballsakene mine, samtidig som jeg tredde på meg shortsen og treningstoppen. Jeg rakk å bli ferdig på fem minutter før jeg hev meg inn i bilen og tråkket gassen i bonn.

One Direction ødelegger livet mitt, tenkte jeg, men kunne ikke la være å smile. De gjorde meg helt distrahert, og fikk meg alltid til å komme for sent. Hvordan skulle dette gå?

Jeg måtte beklage meg nesten femti ganger til trener Ruby før han tilga meg for at jeg hadde kommet for sent. Som straff måtte jeg løpe femten ganger rundt banen, ettersom jeg hadde kommet femten minutter for sent. Jeg kunne ikke si i mot ham, jeg fortjente den straffen.

Mens de andre hadde det morsomt med straffekonkurranse, måtte jeg løpe på sidelinja og misunne dem. Mens jeg løp der sendte de meg ertende blikk og prøvde å gjøre meg sjalu. Det var bare så typisk dem og gjøre sånt.

Laget vårt var veldig sammen spleiset. Vi var veldig gode venner, og hadde sjeldent noen konflikter. Derfor likte alle og plage hverandre og erte hvis noen gjorde noe galt eller feil. Det vare bare en del av vår natur å være sånn, alle var sånn på laget. Derfor geipet jeg tilbake til dem når de slang de teite kommentarene sine til meg.

Hoved treninga startet etter en halvtime. Dagens tema var å øve på finter. Det var greit nok, jeg var egentlig ganske god til å finte. Ikke for å skryte, men jeg var egentlig ganske god i alt. Jeg slet sjeldent med øvelsene vi gjennomgikk, og hvis noen trengte hjelp kom de ofte til meg. Ikke at jeg var flink til å hjelpe og forklare, da, men jeg prøvde så godt jeg kunne og hjelpe dem. Jeg ble også ofte trukket ut til å vise lagkameratene mine øvelsene og sånt. Grunnen til at jeg var så god var fordi jeg konsentrerte meg hundre prosent hver eneste trening. De andre tullet ganske mye, og var ukonsentrerte, men jeg fulgte alltid med og prøvde så godt jeg kunne.

Etter noen minutter var vi i full gang med øvelsene, og egentlig nesten hele laget mestret øvelsene. Jeg følte meg stolt av laget, for øvelsene var ganske vanskelige. Jeg smilte fornøyd med meg selv. Hvis det ikke karrieren min som håndballspiller kom til å gå bra, ville jeg garantert bli trener eller kommentator. Jeg elsket å drive med håndball, uansett hvordan. Jeg ble bare så himla lykkelig av det, det var vanskelig å forklare.

Plutselig fikk jeg øye på en mistenkelig mann som satt oppe på tribunen og betraktet oss.

tusen takk til alle som leser historien min! husk å "vote", legg igjen en kommentar og følg meg på wattpad :-D gjerne tips også vennene dine om historien min!

I won't kiss you (norwegian)Read this story for FREE!