((1 måned senere))

Vi løp inn i sykehusresepsjonen med tårer i øynene. Jeg, Ada, Isac, Lasse, Danu, Nora og Ava. "Hvor er hun?!" Ropte Nora mot resepsjonsdama. "Hvem da?" Spurte hun. "Alicia! Hvem andre?!" Ropte Lasse. "Rom 391" sa hun og smilte. "Hva smiler du for?!" Spurte Ava frekt. Hun sluttet å smile. Nora begynte å løpe og vi løp etter. 384... 386... 388... 390. "391!" Sa Nora og stoppet. Hun brå åpnet døra og vi så Alicia ligge i senga midt i rommet. Ava og Nora løp frem og klemte henne. Hun lå i koma. Hun hadde en rød stripe på halsen og er døden nær. "Hva har skjedd med hun?" Spurte jeg impulsivt og gråtkvalt. "Noen prøvde å drepe henne" sa en stemme bak oss. Vi bråsnudde oss og møtte blikket til en lege. Han så ganske streng ut. "Og dere er hvem, om jeg tør spørre?" Sa han litt småstrengt i stemmen. "Vi er vennene hennes" svarte Isac. "Dr.. Drepe henne?" Spurte Nora. "Ja, hun ble kidnappet fra gaten på vei hjem idag, og testene viser at hun ble forsøkt voldtatt" sa han med strengt ansikt og litt stemme. "Vi antar at gjerningsmannen eller mennene bestemte å drepe henne når hun nektet" sa han og så på oss alle. Vi lot blikkene gå fra hverandre til legen, til Alicia. "Kommer hun til å dø?" Spurte Nora forsiktig mens hun nistirret på Alicia. "I følge våre tester.." Begynte han før Isac avbrøt han "bare si ja eller Nei!". "Ja, sansynlighvis. Hun trenger et mirakel for å overleve" sa han og så på Isac. Så på Nora.

Radiostemme: "Doktor Andrusen, vennligst kom til resepsjonen"

Han gikk ut av rommet. "Hva mente han med mirakel?" Spurte Nora og så spørrende på Alicia. Som om hun snakket til henne. "Hun puster ikke av seg selv og det blir vanskelig å få henne til å puste av seg selv" svarte Lasse. Han stod ved vinduet og så ut.

((5 timer tidligere))

((Alicia.pov))

Jeg fikk hjem fra skolen alene. Det var bare ti minutter igjen. Jeg gikk nedover gata mi og så en bil parkert. Jeg hadde aldri sett den før, men jeg brydde meg ikke. Jeg fikk forbi den og kjente noen heder rundt munnen min og øynene mine. Jeg ble løftet opp og jeg begynte å sparke. Jeg traff noe og ble sluppet. Jeg bet og hendene rundt ansiktet mitt slapp. Jeg begynte å løpe, og kom meg til huset mitt. Shit, døra er låst! Jeg snudde meg mot mennene som hadde prøvd å ta meg og så at de løp mot meg. Jeg løp i Hagen, slang fra meg sekken midt på plenen og knabbet nedi en kasse. Det lå noen tepper i kassen som jeg la over meg. Jeg hørte skritt på verandaen og jeg lå helt stille. Rørte ikke en muskel. Jeg hørte lukket på kassen bli åpnet. Jeg holdt pusten. Han dro bort noen tepper og jeg kjente at han dro bort det som lå på beina mine. Bustad. "Hun er her!" Ropte han og de to andre kom. Jeg hadde lukkede øyne når de løftet meg ut av kassen og bort i bilen. Jeg latet som jeg var dø men de hadde nok skjønt at jeg var i live. Jeg ble kjørt til et hus, det så ganske forlatt ut. De dyttet meg inn døra og inn på et rom. Der begynte de å rive i klærne mine, men jeg kjempet i mot. Jeg slo, sparket og rullet rundt som en gal. Da løftet de meg opp og en av dem kom mot meg med et tau. Jeg kjempet enda mer i mot og sparket som en gal. Jeg kjente tauet på halsen min og det ble strammere og strammere. Så ble alt svart

The day I felt for you (norsk)Read this story for FREE!