Evy har blitt voktet over hele livet. Hun vet ikke av hva, eller hvorfor. Hun vet bare at hun alltid blir beskyttet.
Alltid.
I hvert fall var det det hun gikk ut fra. Men hvor mye er en skygge verdt hvis den ikke gjør noe for å holde deg trygg? Hva...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Erkeengelen Raphael
Raphael var i helvete.
Han sto på slagmarken med det velkjente spydet i begge hendene sine og soldaters blod over halve ansiktet. Skulderen hans lekket blod, nok til at det blødde gjennom brystplaten. Noen mørke engler kom stupende fra begge kanter, og han så seg nødt til å svinge spydet nok en gang. Den ene gangen tvers over strupen og den andre i åpningen mellom brystplaten og skulderplaten. Soldaten skrek og vred på seg mens han boret spydet tvers gjennom ribbeina og ut på andre siden, glimtende og blodig i sollyset.
I dag var en fin dag.
Synd at han måtte tilbringe den på denne måten.
Overalt rundt ham lå soldater fra begge sider spredt utover ingenmannsland. Døde, døende, såret, kjempende. Han kunne ikke skimte de andre erkeenglene, da de hadde spredt seg utover et vidstrakt område. Michael hadde personlig tatt på seg byrden å drepe lederen til opprørerne, selv om ingen hadde sett ham siden kampen startet. Raphael så rundt seg på jakt etter flere soldater som kom nærmere ham, men de fleste hadde fryst på stedet.
Han tråkket oppå skallen til en annen engel han hadde drept, klatret oppover haugen med døde kropper til han kunne se mer av området. Han burde følt noe. Han burde angre hvert liv han tok, hver person spydet hans var borti.
Han følte ingenting. Han var tom.
Et par flere soldater våget seg på å komme nærmere, og Raphael prøvde så godt han kunne å ta livet av dem fortest mulig. Den kampen her var et kaos, et idiotisk forsøk på å gjøre opprør med Himmelen og Gud. De burde visst det. De visste det, og likevel hadde de gått til krig mot erkeenglene.
Raphael begynte nesten å le av desperasjon over tanken.
Spydet hans ble lettere for hver soldat han tok livet av. Lettere å svinge og kaste, enklere å klamre fingrene rundt og leke med. Å kjempe mot mørke engler var ingenting sammenlignet med en treningsøkt mot Uriel.
Ingen av dem visste hva de holdt på med. Som jo var klart, siden de fleste av dem ikke var krigere.
Han hørte lyden av noen som ropte etter hjelp. En mørkvinget engel som hadde den ene vingen bøyd i feil retning og den andre revet av. Raphael skar en grimase over synet, mistenkte at Chamuel hadde kjempet mot ham. Soldaten krøp bortover slagmarken mot noen andre.
«Vi trenger deg her borte!» ropte han til noen Raphael ikke kunne se.
Raphael hevet spydet sitt over skulderen, siktet seg inn. Det beste han kunne gjøre for ham var å ende smerten for alltid. En engel uten vinger var ingen engel.
En annen engel løp bortover slagmarken mot den sårede soldaten da Raphael kastet spydet. Det suste gjennom luften uten hindringer, skar seg gjennom bakhodet og gjennom ansiktet på soldaten, som sekundet etter falt overende med ansiktet mot jorden.
