Kulturradikalisme i mellomkrigstiden
Kulturradikalismen i mellomkrigstiden
Norsk mellomkrigstid var preget av store motsetninger i livssyn. Vi finner konservativ kristendom med Ole Hallesby i spissen. I den moralske debatten finner vi bevegelsen "Moralsk Opprustning", som ønsket å fremme borgerlig-kristne verdier. I motsetning til begge disse retningene finner vi kulturradikalerne med forbindelseslinjer til den sosialistiske gruppen Mot Dag og arbeiderbevegelsen. Kulturradikalismens nedslagsfelt var kunstnere og intellektuelle.
Det "radikale trekløveret" Helge Krog (1889-1962), Sigurd Hoel (1890-1960) og Arnulf Øverland (1889-1968) var toneangivende kulturradikalere. Både i artikler, foredrag og i diktning var de alle tre i markert opposisjon til kristendommen som religion og statsreligion, og til den borgerlige moralen, som de fant undertrykkende.
Helge Krog formulerte sin tro på "åndsfrihet, fremskritt, en høyere erkjennelse og en redeligere moral" og søkte å forene samfunnsanalysen fra Karl Marx med psykologien etter Sigmund Freud, som vitenskapelige uttrykk for en lang opplysningstradisjon. Han så på dikterens oppgave som et opplysningsprosjekt, og ga uttrykk for utålmodighet med "de intellektuelle og moralske tåker som folk flest svever omkring i" (Longum 1986).
Sigurd Hoel så på den norske kulturradikalismen som et høyere nivå av to tidligere åndslivsstrømninger. Den første var opplysningstiden, den andre var rasjonalismen, som i Norden hadde brødrene Brandes12 som toneangivende hærførere. Sigurd Hoel hadde en kritisk holdning til at fornuftsorienteringen hadde oversett menneskets følelsesliv. I artikler og ikke minst i egen diktning var han opptatt av å avsløre den voldsomme kraft de irrasjonelle kreftene hadde over menneskesinnet. Han var som Helge Krog betatt av Freuds arbeider, og så på psykoanalysen som en frigjørende teori. "Det dypeste motiv for kulturradikalismen er - tror jeg - drømmen om det frie mennesket", skrev han i et essay (Hoel 1980).
Arnulf Øverland var den dikteren som rettet mest aggresjon mot kristendommen. Han kalte den i en berømt tale i Studentersamfundet for Den tiende landeplage, der han også hudflettet de kristne dogmene og kirkens rolle i samfunnet (Øverland 1969). Han ble av den grunn tiltalt for blasfemi, men frikjent. Samtidig var Øverland en dikter med et stort moralsk og etisk engasjement, noe som særlig kommer til uttrykk i diktet En hustavle:
Der er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
det at du glæder en anden,
det er den eneste glede
Der finnes en sorg i verden
12 Edvard Brandes (1847-1931) var en dansk kulturradikal politiker og forfatter som stiftet avisen Politiken. Hans enda mer kjente bror Georg Brandes (1842-1927) var en samfunnsstormende litteraturkritiker, som først var sterkt påvirket av engelsk empirisme og utilitarisme. I den radikale storhetstid 1870-1890 stod han sentralt og inspirerte blant andre Ibsen, Bjørnson og Kielland her i landet. Seinere fikk han sympati for Nietzsches filosofi og dyrket det han kalte "det store mennesket" som både kilde for og formålet med kulturen. Men han var hele tiden en skarp kritiker av kristendommen og kirken.
Norsk mellomkrigstid var preget av store motsetninger i livssyn. Vi finner konservativ kristendom med Ole Hallesby i spissen. I den moralske debatten finner vi bevegelsen "Moralsk Opprustning", som ønsket å fremme borgerlig-kristne verdier. I motsetning til begge disse retningene finner vi kulturradikalerne med forbindelseslinjer til den sosialistiske gruppen Mot Dag og arbeiderbevegelsen. Kulturradikalismens nedslagsfelt var kunstnere og intellektuelle.
Det "radikale trekløveret" Helge Krog (1889-1962), Sigurd Hoel (1890-1960) og Arnulf Øverland (1889-1968) var toneangivende kulturradikalere. Både i artikler, foredrag og i diktning var de alle tre i markert opposisjon til kristendommen som religion og statsreligion, og til den borgerlige moralen, som de fant undertrykkende.
Helge Krog formulerte sin tro på "åndsfrihet, fremskritt, en høyere erkjennelse og en redeligere moral" og søkte å forene samfunnsanalysen fra Karl Marx med psykologien etter Sigmund Freud, som vitenskapelige uttrykk for en lang opplysningstradisjon. Han så på dikterens oppgave som et opplysningsprosjekt, og ga uttrykk for utålmodighet med "de intellektuelle og moralske tåker som folk flest svever omkring i" (Longum 1986).
Sigurd Hoel så på den norske kulturradikalismen som et høyere nivå av to tidligere åndslivsstrømninger. Den første var opplysningstiden, den andre var rasjonalismen, som i Norden hadde brødrene Brandes12 som toneangivende hærførere. Sigurd Hoel hadde en kritisk holdning til at fornuftsorienteringen hadde oversett menneskets følelsesliv. I artikler og ikke minst i egen diktning var han opptatt av å avsløre den voldsomme kraft de irrasjonelle kreftene hadde over menneskesinnet. Han var som Helge Krog betatt av Freuds arbeider, og så på psykoanalysen som en frigjørende teori. "Det dypeste motiv for kulturradikalismen er - tror jeg - drømmen om det frie mennesket", skrev han i et essay (Hoel 1980).
Arnulf Øverland var den dikteren som rettet mest aggresjon mot kristendommen. Han kalte den i en berømt tale i Studentersamfundet for Den tiende landeplage, der han også hudflettet de kristne dogmene og kirkens rolle i samfunnet (Øverland 1969). Han ble av den grunn tiltalt for blasfemi, men frikjent. Samtidig var Øverland en dikter med et stort moralsk og etisk engasjement, noe som særlig kommer til uttrykk i diktet En hustavle:
Der er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
det at du glæder en anden,
det er den eneste glede
Der finnes en sorg i verden
12 Edvard Brandes (1847-1931) var en dansk kulturradikal politiker og forfatter som stiftet avisen Politiken. Hans enda mer kjente bror Georg Brandes (1842-1927) var en samfunnsstormende litteraturkritiker, som først var sterkt påvirket av engelsk empirisme og utilitarisme. I den radikale storhetstid 1870-1890 stod han sentralt og inspirerte blant andre Ibsen, Bjørnson og Kielland her i landet. Seinere fikk han sympati for Nietzsches filosofi og dyrket det han kalte "det store mennesket" som både kilde for og formålet med kulturen. Men han var hele tiden en skarp kritiker av kristendommen og kirken.
Comments & Reviews
-
Popularity
3,376
reads
reads
0
0
comments
comments
Remember to Tweet and Facebook to increase the popularity score!
Read on Mobile : 23846 
Recommended
